Debatt

Dugnad på høygir

Vår nye digitale hverdag med småbarn.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mange skoler i landet har begynt med fjernundervisning. Jeg er usikker på stemningen på min skole siden jeg var hjemme med forkjølelse dagen før, men etter reaksjonen til de fantastiske kollegene mine å dømme, var det ikke panikk å spore.

Samme dag vi skulle begynne med fjernundervisningen, opprettet fagkoordinatoren en gruppe på FB der vi kunne utveksle erfaringer og hjelpe hverandre.

Da begynte forslagene å strømme til: FB-live, Prezi, Slack, Edpuzzle, Kahoot, Office365 – for å nevne noen. Her var det i hvert fall ikke mangel på ideer! Noen hadde alt klart å gjennomføre den første digitale undervisningstimen live. Beundringsverdig, spør du meg!

Jeg, som både er forelsket i jobben min og undervisningsmetoder som skaper engasjement hos elevene, var ellevill av glede! Endelig skal jeg ha tid til å eksperimentere med de digitale løsningene så mye jeg vil! Og samtidig være med på den store korona-dugnaden og bidra med det jeg kan best!

Dette er jo ingen karantene, dette er en drøm!

Ekspertens råd etter brutalt fall i aksjemarkedet: Dette ville de gjort med 100.000 kroner nå (+)

Jeg satte i gang med å opprette klassegrupper, tilpasse oppgaver til de nye plattformene, legge dem ut og gi klare instrukser, forberede meg til livestreaming av timer, skille barna fra hverandre, sende det ene på rommet, ta maten ut av ovnen mens jeg samtidig forsøker å holde det andre i nærheten av meg så de ikke kunne ta livet av hverandre allerede den første karantenedagen … nei, vent! Her gikk noe galt! Dette var ikke en planlagt del av korona-hverdagen min!

Eller jo. For sammen med meg og mine vgs-elever, skulle også min 6- og 7-åring være hjemme. Mannen min skulle på jobb, og selv om det ikke var slik, hadde jeg bedt ham pent om å holde seg vekk fra oss siden han ikke er kjent som verdens beste pedagog for barn i den alderen. Og familien min er uten noe støtteapparat.

Ingen familiemedlemmer som kan passe barna. Vi er heller ikke i den prioriterte gruppa som kunne håpe på en plass på skolen eller i barnehagen. Så der og da sprakk «den fantastiske digitale læreren»-boblen min. Det tok ikke lang tid.

Våre tips: 30 aktiviteter å gjøre hjemme med barn (+)

Men hei – krigen var ikke over! Ingen grunn til å gi opp når bare den første kampen er tapt! I kveld, i kveld skal jeg gjøre alt dette! I kveld blir jeg den super-digitale læreren jeg alltid har drømt om! Da er det min tur! Det skal ikke gutta ta fra meg! Jeg skulle bare først en tur i skogen med dem.

Én tur! Én tur og flere slåsskamper, 90 min fotballtrening, løping opp og ned bakker, 3 timer med nordavind i ansiktet, to kutt og to pauser med kakao og müslibar senere, kom jeg hjem gjennomfrossen og utslitt.

Jeg sovna på sofaen halv 7. Mannen tok seg av kveldsen og la barna i senga. Det er han flink til. Jeg våkna litt senere, både bokstavelig og i overført betydning. Skjønte jeg måtte kapitulere, legge drømmen om å bli den fantastiske digitale læreren på is.

Da sendte jeg en melding til kollegene og sa jeg kunne glemme livestream. Jeg gikk ut av skapet, på en måte. Den skeive læreren. Arbeidstiden måtte også flyttes til kl. 8 om kvelden, når barna er i senga. I gruppa var det mye støtte å få. Heldigvis.

Arbeidsgiveren har bedt oss være tilgjengelige i undervisningstiden. Og det skal jeg være. Men jeg må nok prioritere de minste elevene. Her blir det baseskole – med litt forskjellige aldre.

Jeg har laget en timeplan for barna mine, og mens vi holder på med matte, norsk og lek, skal jeg ha jobb-PC-en min på og jobbe samtidig – så mye det lar seg gjøre. Men når de ikke klarer å konsentrere seg mer, må vi ut og sparke ball. Sånn er det. Kanskje venner barna seg til det nye regimet om et par uker. Kanskje jeg får livestreamet en time om en stund, kanskje. Men jeg må nok akseptere at det er de som fra nå av skal styre hverdagen, og jeg skal tilpasse meg etter dem.

Og dugnad? Jeg får vel trøste meg med at den som er minst vellykket som pedagog i den lille familien vår, får gjort sin del for samfunnet. Til syvende og sist er det en samlet effekt av vår felles innsats som skal telle. Og det får være nok denne gangen.

Mer fra: Debatt