Debatt

I skyggen av Notre Dame

Hjemløse asylsøkere utfordrer Europas selsektive (om)sorg:

SELEKTIV OMSORG: Dette kunne vært ditt Notre Dame står det på plakaten til asylsøkere foran det greske parlamentet. FOTO: LOUISA GOULIAMAKI/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På gaten ovenfor det greske parlamentet i Athen demonstrerer en gruppe hjemløse asylsøkere mot måten Europa har behandlet dem på. På en av plakatene står det skrevet med store, svarte bokstaver: Dette kunne ha vært ditt Notre Dame.

Notre Dame i flammer

Bildene av Notre Dame i flammer har rørt og opprørt mennesker over hele verden, inkludert mange nordmenn. Og det er ikke så rart. Paris er kjær for mange nordmenn. Vi har alle sett bilder av Notre Dame på TV og på film. Mange har også sett den ikoniske katedralen med egne øyne. Noen har besøkt Notre Dame på en romantisk helgetur til Paris. Andre har klatret opp i et av katedralens tårn og beundret utsikten over det som frankofile nordmenn kaller «Europas vakreste by». Som med mange andre historiske mesterverk, sies det at Notre Dame ikke bare tilhører katolikker og franskmenn, men alle europeere, samt de millioner av turister fra hele verden som hvert år besøker Paris.

Kritikk

I lys av alle kjærlighetserklæringene, har det også kommet en god porsjon kritikk. Mens flere har påpekt at den verdenskjente katedralen tross alt «bare er en bygning», har andre stilt seg kritiske til hvordan brannen i Notre Dame er blitt fremstilt som et symbol på det såkalte forfallet av vår europeiske og kristne kulturarv i møte med immigrasjon og kulturelt mangfold.

Det meste av kritikken har likevel omhandlet de store pengegavene som strømmer inn for å restaurere katedralen. Bare timer etter at hovedspiret på katedralen falt ned, stod noen av Frankrikes rikeste menn i kø for å donere millioner av kroner til Notre Dame. «Hvorfor hjelper ikke disse milliardærene til med å løse Frankrikes store sosiale problemer?» spurte mange franskmenn. «Dersom to menn kan donere 300 millioner euro til gjenoppbygningen av Notre Dame, er det nok penger i verden til å brødfø alle som sulter, huse alle hjemløse familier, og utdanne alle barn», skrev den irske journalisten Carl Kinsella i et innlegg som ble hyppig delt på sosiale medier.

Implisitt i disse spørsmålene ligger en sosial kritikk rettet mot europeiske eliters selektive engasjement. I et Europa preget av økende sosiale forskjeller er denne kritikken treffende og viktig. Men i kjølvannet av Notre Dame-brannen bør vi ikke utelukkende fokusere på milliardærenes pengegaver. Vi bør også benytte anledningen til å reflektere over hvilke hendelser som vekker – og ikke vekker – sjokk og sorg blant vanlige europeere. Hvilke tap og lidelser er det vi overser og aksepterer, mens vi sørger over Notre Dame?

På Europas dørstokk

Jeg kan godt forstå at brannen i Paris vekker følelser og engasjement. Arkitektur og kultur er viktig for mennesker, og for mange har Notre Dame stor symbolsk verdi. Men de sterke og følelsesladete reaksjonene på brannen forteller også om et Europa der oppmerksomhet og omsorg er svært ujevnt fordelt.

Her jeg står på gaten overfor det greske parlamentet i Athen, er denne skjevheten spesielt tydelig. Langs fortauet er det satt opp et tjuetall små sommertelt. Inni og utenfor disse teltene sitter og sover omtrent sytti asylsøkere i en stille og fredfull protestaksjon mot måten Europa har behandlet dem på. Mange har ventet i flere år på behandling av asylsøknadene sine. Mens de har ventet, har de levd under usikre og uverdige forhold. De er blitt bortgjemt og neglisjert. Ydmyket og brutalisert.

For noen dager siden toppet det seg. Klokka fem om natta stormet gresk politi to bygninger i området Exarchia der over hundre asylsøkere hadde søkt husly. En 25-år gammel kvinne fra Iran fortalte meg at politiet var ikledd opprørsutstyr og våpen, noe som naturlig nok skremte mennesker som har flyktet fra blant annet krig og forfølgelse. 68 flyktninger, inkludert 25 barn, ble holdt fengslet i over fire timer, før de ble overlatt til seg selv ute på gata. Etter evakueringen låste politiet bygningene de hadde oppholdt seg i, og satte flyktningenes eiendeler ut på gata. Da flyktningene kom tilbake for å hente tingene sine, var mesteparten borte. Hva skulle de gjøre nå?

I protest mot behandlingen de ble utsatt for, slo de hjemløse asylsøkerne seg ned på gata tvers overfor det greske parlamentet. Frivillige klarte å skaffe midlertidig husly til de aller mest sårbare, inkludert en høygravid kvinne som hadde begynt å blø under evakueringen. De resterende voksne og barna sover på gata, der de protesterer i stillhet. På bakken foran teltene ligger papp-plakater med politiske budskap og rop om hjelp. Men blir de hørt?

Selektiv (om)sorg

Vi lever i en stadig tettere verden der nyheter spres raskere enn vinden. Men ikke alle stemmer blir lyttet til, og ikke alle tap og ødeleggelser vekker oppsikt og indignasjon. Flyktningene som ble gjort hjemløse i Athen, har – som alle andre – hørt og lest om brannen i Paris. Men de blir ikke selv lyttet til. De siste dagene har de sett bilder av tårevåte europeiske borgere som sørger over Notre Dame. Selv blir de møtt med brutalitet og apati.

Hvordan føles det å se Europa i sjokk og sorg over tapet av en bygning, samme dag som du og din familie blir kastet ut på gata? Hvordan føles det å se bilder av mennesker som gråter over en katedral, mens tusenvis av forbipasserende unnlater å møte blikket ditt – til tross for at de nesten tråkker på teltet ditt?

Jeg kan forsøke å forestille meg det, men jeg vil ikke klare det. Som norsk statsborger har jeg vunnet i livets lotteri. Jeg har rettigheter og muligheter menneskene som demonstrerer på gata i Athen bare kan drømme om. Det er blodig urettferdig.

Kanskje kan vår begrensede evne til å sette oss inn i de hjemløse asylsøkernes sko også bidra til å forklare hvorfor deres nød føles fremmed og fjernt, mens brannen i Notre Dame oppleves sårt og nært?

Dessverre er det lite som tyder på at hjemløse flyktninger på Europas dørstokk vil vekke sterke nok følelser til å skape en storslått mobilisering i solidaritet med disse menneskene.

De av oss som bryr oss, får rope så høyt vi kan.

Powered by Labrador CMS