En skulle tro at en regjering som går så langt som å fortelle folket gjennom nyttårstalen at det må fødes flere barn er bevisste på hva det innebærer av tilretteleggelse og god oppfølging av de som bærer frem alle de sårt ønskede barna. En skulle også tro, og kunne forvente, at de rettet mye større fokus på kvinnene som allerede har født, tok ansvar og viste et genuint ønske om å sørge for at både mor og barn får en trygg og god start på den nye tilværelsen.
Sigrid Bonde Tusvik: Mutters aleine på Grünerløkka med blødende brystvorter
Å kalle det tilværelse er egentlig en underdrivelse; unntakstilstand er mer presist. Jeg har fortsatt til gode å møte nybakte foreldre i leiligheter i pastell, alle utstyrt med keramikktoppkomfyr og blendere som på tross av det polerte ytre synes barnet gjør for mye ut av seg. Det synet som snarere møter de aller fleste av oss er den rake motsetning; sure gulpekluter, brukte bleier og søvndepriverte foreldre, den ene ofte med brystbetennelse eller sårt underliv. De klager sjeldent over det nye familiemedlemmet, forteller hvor beinhardt det er. For veldig mange. Dette er realiteten, det er dette vi forteller.
[ Les mer av Oda Weider-Krogh her ]
Hvorfor anses dette som syting? Tåler vi ikke å høre om det? Er det for voldsomt og grotesk? Vel, fødselsskader er groteske, smertefulle og noen alvorlige. Ammende mødre sitter ikke kun på kafé – de gråter også mens barnet dier av overfylte, såre bryster mens livmora trekker seg sammen som om en knyttneve slår deg i magen.
Å ikke kunne snakke om dette, dele erfaringer og støtte hverandre også i det offentlige rom, minner skummelt mye om den tiden kvinner tiet om denne delen av livet. Det virker som alt annet enn den rette veien å gå. Hvordan skal vi som medmennesker, helsepersonell og politikere klare å samarbeide med «prosjekt fremtid» hvis det ikke er rom for å snakke om de alvorlige og krevende sidene av livet også?
I den pågående diskursen om hvorvidt amming er gunstig for barn og mor, og hvor raskt en skal sende kvinnen hjem etter fødsel flommer det over av tall og rapporter fra engasjerte samfunnsøkonomer som mener at Helsedirektoratet bør fjerne feilaktig informasjon omkring forskning på amming og bestemødre som tydeligvis har svaret på hva som feiler oss bortskjemte og lite takknemlige kvinner. De vi derimot ikke hører stort fra er de som ber oss om å føde flere barn. De som samtidig signaliserer at de hverken har tid eller lyst til å prioritere forholdene rundt kvinnehelse før, under og etter et svangerskap; de som signaliserer at vi må slutte å syte, ligge sammen og bli gravide igjen og igjen, og for all del ikke gjøre annet enn å sitte ned å holde kjeft mellom graviditeter og fødsler.
Kristin Storrusten: Barselrevolusjonen
Problemet ligger ikke i at det sytes og klages, at kvinner tydeligvis mener at det er så fælt å være mor. Problemet ligger i at svært få faktisk ønsker å ta de som tør å si fra på ordet. For kan det ikke tenke seg at situasjonen idag innebærer at det snakkes mer i plenum om ting som ikke bare er rosenrødt og bra?
Flere snakker mer åpent om kvinnehelse, om det å bli mor og foreldre, om tøffe svangerskap, fødsler og det krevende fjerde trimester. De som i tillegg taler høyt og for mange, stiller seg samtidig blottlagt for drøye påstander og urimelige kommentarer. Hva har det for relevans å argumentere med at «Ingen klagde så mye før som det dere gjør idag» eller at «Kvinner har født gjennom tusenvis av år uten helseomsorg og oppfølging i nærheten av slik den er idag»? Null.
For det første er ikke det å reflektere over sin nye livssituasjon å klage. Det er å være ærlig med seg selv og omverden. Hvorfor det er en negativ egenskap å besitte er for meg uforståelig. Det gjør det både enklere for en selv og de rundt å forstå hva man behøver av hjelp, oppfølging eller råd for å komme seg videre på en trygg og forebyggende måte. Hvis det derimot skulle stemme at kvinner i svangerskap og barsel tiet om så mye vi vet det potensielt er å tie om (ruptur, betennelser og fistula, for å nevne noe), finnes det ikke et positivt trekk ved det.
For det andre, at helseomsorgen for gravide og kvinner i barsel idag anses som bedre enn best, holder ikke for å sammenligne det med tilbudene slik de var før. Ingen av delene er gode nok.
At en av landets fremste fødselsleger Thorbjørn Brook Steen opplever at vi er inne i et «taktskifte» når det gjelder fokuset og bevisstheten rundt den kritiske og særdeles sårbare perioden etter fødsel, det fjerde trimester, er som en varm sommer bris i en iskald snøstorm. At en fagperson med erfaring og flere tiår i møte med nye liv mener dette, er vel det første skrittet i riktig retning, som vi stadig vekk etterlyser at politikerne forteller at de vil gå med oss.
Er den for skummel å gå eller for kompleks å håndtere er jeg sikker på at noen vil strekke ut en hånd å ta dere med videre. Det begynner nemlig å bli ganske mange som er gode på å snakke åpent om ting som ikke bare omhandler produksjon og profitt, men ting som faktisk betyr noe, som det å få barn.
