Kvinner føder på i Norge, hver dag, selv om Erna vil ha mer og fler. I sin emosjonelle tilstand skal disse kvinnene etter 48 timer hjem til sine preppa babyleiligheter og prøve å få til barseltilværelsen med sin like forvirra og grønne livsledsager. I nesten alle andre land bortsett fra Norden, flytter moren din eller bestemor eller noen andre i din familie inn for å hjelpe deg, vise deg og veilede deg. I Norge føler vi oss såpass moderne, frie og oppegående at vi stoler på at staten tar oss imot hvis det går ordentlig til helvete.
De nybakte mødrene har andre ting å tenke på. Å få til ammingen for eksempel. Et helvetes mas for de fleste, og for flere og flere fødende: en tapt sak.
Les også: – Har det gått så langt at selv voksne kvinner skal se ut som 10-åringer nedentil? (DA+)
Når politikerne sier vi må føde flere barn i Norge fordi fødselstallet går nedover og har gjort det de siste åra, skjønner de fleste at selv om regjeringen i disse dager likner mer og mer på en kristen sekt i uttalelsene sine, har de statistikk å komme med når det gjelder innbyggertall. Men å føde flere barn til hva? Til hvilken oppfølging og veiledning?
Ta for eksempel Ammepoliklinikken på Rikshospitalet. Den er nå lagt ned uten at noe nytt tilbud er på plass for kvinner i en sårbar situasjon som ønsker det beste for barnet sitt. Nasjonalt kompetansesenter for amming ønsker ikke å hjelpe Ammepoliklinikken, for som de sier: «Vi har ingen påvirkningskraft.» Er ikke det litt uhørt? Dessuten omgjorde Kunnskapsdepartementet ammeveilederutdanningen for helsepersonell til bare å gjelde for dem med bachelorgrad. Barnepleiere skal få den samme utdanningen som kurs, de skal ikke få ta eksamen og heller ikke få studiepoengene tilhørende studiet.
Les også: Åpenhet om smerter i følelseslivet kan forebygge drap og vold
Så når Erna starter året med å rope ut at folk må ligge sammen, henger ikke det på greip med at de ikke hjelper dem som allerede har gjort det!
Nesten alle kvinner jeg møter ønsker å amme, men sliter med press fra for eksempel helsestasjonene som mener de skal gi tillegg fordi barnet deres ikke følger de gitte vekstkurvene for spedbarn. Veldig mange får det rett og slett ikke til. De sitter mutters aleine på Grünerløkka med blødende brystvorter, gul råmelk og er sendt hjem fra sjukehuset før melkebrøsta er i produksjon.
De som jobbet på Rikshospitalet sin ammepoliklinikk oppfattet at kvinnene som har vært innom var svært takknemlige for hjelpen og støtten de har fått og veldig fornøyde med tilbudet. Som nå er borte! Jeg vet alt dette om ammeklinikken fordi søster’n min fikk hjelp der.
[ Les flere kommentarer fra Sigrid Bonde Tusvik her! ]
Onsdag denne uka kom det et debattinnlegg i Aftenposten fra to samfunnsøknomer og en stipendiat i filosofi som mente at «Helsedirektoratet bør fjerne påstander som mangler grunnlag i forskning» og at amming verken er helsefrembringende eller at barna får høyere IQ. De mente man bør prøve å gi ulike ammeråd til ulike kvinner for å finne effekten av amming. Samme dag skrev tre ammehjelpere en kronikk at samfunnet må ta hensyn til ammende mødre når det kommer til tredelingen av foreldrepersmisjonen. Som de sier: «For å gjøre gode valg, trenger vi troverdig informasjon». Det virker nesten umulig når det står så mange og roper fra alle kanter om hva som er best for spedbarnet.
Primærhelsetjenesten har fått midler til å styrke jordmortjenesten og for å bli ammekyndige. Men hva har skjedd? Ammefrekvensen går nedover, men det er jo et resultat av at barselomsorgen og kvinnehelse i seg selv blir nedprioritert. Med de nye permisjonsreglene blir det heller ikke tilrettelagt for verken amming eller at den nybakte moren skal være hjemme med barnet til det begynner i barnehage. Selvfølgelig skal far ha permisjon også, men dette må da være opp til hver enkelt å bedømme ut i fra sine behov? Vi som pådrar oss alvorlige fødselsskader for eksempel, kan ikke bare hoppe i buksa rett etterpå og være parat. Alle må finne sin løsning det ene lille året de skal passe på barnet sitt. Ofte i lang ulønnet permisjon fordi du ikke får plass i barnehage før i august.
Les også: Kødder du med åtte damer, så kødder du med mange tusen
Politikerne som bestemmer at ingenting av dette skal satses på, må mer enn gjerne komme opp til et døgns opphold hvis de har plass på en av tosengstuene på Barsel RH, og se og høre historiene til kvinnene og barna som er pasientgruppe der.
Amming er ikke bare et sårt tema for hver enkelt kvinne, det er også ren politikk og sårt for mange land. NRK hadde en drøy sak om dette i fjor sommer. I en studie offentliggjort i The Lancet i 2016 ble det konkludert med at på verdensbasis ville 823.000 barnedødsfall blitt forhindret hvis de fikk morsmelk. Amming er heldigvis ikke nødvendig for at norske barn skal overleve, men sånn er det ikke for hele kloden.
Internasjonalt selges det årlig morsmelkerstatning for cirka 560 milliarder norsker kroner, men de siste årene har industrien hatt dårlige tall fordi flere ammer, så pilene peker den andre veien enn her hjemme. New York Times avslørte hva som skjedde da Trump-administrasjonen truet flere land til å ikke godkjenne en resolusjon om amming på Verdens helseforsamling. «Resolusjonen kom fram til at brystmelk er klart sunnest og at land skal prøve å begrense riktige eller misledende reklame for morsmelkerstatning.»
Les også: Ulstein: «Giske prøver å få det til å se ut som ansvarlighet»
Amerikanske diplomater truet blant annet Ecuador, som skulle legge fram resolusjonen, med at de kom til å innføre straffetiltak innen handel og trekke tilbake viktig militærhjelp hvis de ikke forandret ordlyden. Ecuador gjorde som amerikanerne ba dem om. Sånn går det når et land går morsmelkprodusentenes ærend.
26. januar i år døde grunnleggeren av Ammehjelpen, Elisabeth Helsing, og i Aftenposten var det to svært fine nekrologer om henne. Ingeborg Webster skriver: «For Elisabeth var amming kvinnesak og naturlig nok ble hun nyfeminist!» Anna-Pia Häggkvist og Anne Sigstad i Ammehjelpen skriver i deres nekrolog: «Hvordan i all verden kunne en hel generasjon eller to, over hele verden, gi opp en så enkel og solid funksjon som ammingen? Disse ordene kommer fra Elisabeth Helsing.»
Som vi skjønner: amming er viktig, det er politisk og handler om kvinnekamp. «Ammehjelpere er plussvarianter», som Elisabeth sa. Det er nettopp det Ammepoliklinikken også er, plussvariant som får kvinner til å føde flere barn, få mindre fødselsdepresjoner og ta den rollen bestemora eller mora vår en gang hadde: Være vår trygghet i kaoset!