Debatt

Negativ sosial kontroll: Endring kan fremskyndes

Mye av utfordringene knyttet til negativ sosial kontroll er helt klart generasjonsbetinget.

###
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I en fersk FAFO-rapport, utført på oppdrag fra IMDi, får vi innsikt i hvordan negativ sosial kontroll arter seg. Det som er særlig interessant med denne rapporten er det at den også gir en grundig innføring i foreldreperspektiver. Kort oppsummert viser rapporten at negativ sosial kontroll er et alvorlig problem for mange unge med minoritetsbakgrunn, men også at det skjer endringer i mer liberal retning i den praktiske utøvelsen av negativ sosialkontroll.

Minotenk har jobbet mot negativ sosial kontroll, æresrelatert frihetsbegrensing og kjønnsbasert forskjellsbehandling siden oppstarten for ti år siden, og vi har erfart at slike positive endringen kan fremskyndes enda mer, hvis vi samarbeider målrettet og konstruktivt.

Vi har en rettighetstilnærming, hvor indivitets autonomi og menneskeverd står i sentrum. Det handler om å kjempe frem endringer i tradisjonelle kjønnsroller og maktkonstellasjoner som rammer særlig unge jenter, men også gutter. Målet er likestilling.

For å fremskynde positive endringer, er mulighetene for utdanning og økonomisk selvstendighet helt sentrale. Det åpner opp for flere valgmuligheter, og minsker avhengigheten til de som utfører kontrollen. Det hindrer også den autoritære oppdragerstilen å gå i arv. Rapporten viste at dette er en strategi mange velger, og som fungerer. For mye av utfordringene knyttet til negativ sosial kontroll er helt klart generasjonsbetinget.

For å endre kollektivistiske tradisjoner som er kvelende for individet, er det viktig å fremheve de positive normendringene som faktisk skjer, og ikke bare fokusere på de som insisterer å opprettholde den negative kontrollen. En av mekanismene som bidrar til å opprettholde negativ sosial kontroll er oppfatningen om at «alle andre gjør det», og at man vil få sosiale sanksjoner i form av tapt ære eller anerkjennelse, om man ikke følger det man tror alle andre gjør og mener. For å forebygge denne mekanismen har det god effekt å fremheve personer med høy sosial anseelse i den aktuelle gruppen, som argumenterer imot og viser med egne eksempler at tradisjoner ikke er fastlåst.

For å få til endring må et visst antall, en betydelig andel, være med på endringen, og slik nå et vippepunkt. Da blir situasjonen snudd, normene endret, og de mekanismene som har vært med på å opprettholde negativ kontroll, blir nå de samme som vil opprettholde de positive. Slik som også endringene i Norge rundt oppdragervold har foregått. Det som før var helt vanlig og «sunn» barneoppdragelse, som ris på rumpa, blir nå sett på som helt utenkelig. Et annet eksempel er de raske og enorme endringene i normene rundt røyking. Det er også sosial kontroll, men de fleste anser den som positiv.

For de som ønsker å fremskynde endring er det viktig med kunnskap om hvor utfordrende det er for unge å stå i et krysspress mellom familien og storsamfunnet. Men det er også viktig å forstå foreldrene. Det kan være vanskelig å finne en god balalansegang mellom sunn grensesetting og overdreven autoritet og maktbruk. Mange innvandrerforeldre tror majoritetsbarn får lov til mye mer enn de i virkeligheten gjør. Lokale fellesarenaer, som legger til rette for samhandling på tvers av kulturell bakgrunn, er uhyre verdifullt for å skape felles positive rammer for barna og ungdommene i nærmiljøet.

De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine, men frykt og usikkerhet for et samfunn man ikke forstår og mestrer full ut, kan forsterke behovet for å bevare det man kjenner som trygt og kjent. Her kan man fremskynde en positiv endring ved å støtte aktører i innvandrermiljøene som driver med opplysende likemannsarbeid. Som fungerer som brobyggere inn mot det norske samfunnet, og har forutsetning for å se hvor konfliktområdene oppstår og slik også kan avverge at det blir alvorlig. Slik aktører finnes det mange av, men de opererer som oftest helt utenfor medienes rampelys. De utgjør likefullt en uvurderlig livsåre i integreringsarbeidet.

Det fremkommer også i rapporten at konservativ islam kan virke bremsende, her er det avgjørende å styrke de unges mulighet til å både kunne være - eller ikke være - muslim på egne premisser, men også kunne være fullverdige nordmenn uten å føle seg tvunget til å gi opp all religiøs og kulturell egenart. Det er også vanlig at unge muslimer bruker religiøs argumentasjon som en frigjøringsstrategi, særlig for å oppnå mer likestilling. Og det fungerer til et visst punkt, men er man for eksempel skeiv er det straks mye vanskeligere å finne støtte for sin selvrealisering i islamske referanser. Men ikke umulig. Ikke tving unge til å måtte velge. La oss jobbe for at det norske samfunnet kan romme mangfoldige identiteter. Det gjør  tilhørigheten større, og behovet for å verne ekstra godt om én side av sin identitet bli borte