Astrid Søgnen: Et fiendebilde

Jeg sluttet i osloskolen i juli, etter kun tre år som ansatt. Det var et flott møte med elever og ansatte, men også et innblikk i et arbeidsmiljø jeg ikke har opplevd før, og ikke vil tilbake til. Så jeg kjenner litt til hva UDE står for, uten at jeg har jobbet direkte med toppledelsen. Jeg jobbet på gulvet med elever, men spøkefulle kommentarer lå som regel på lur når det gjaldt Søgnen. Jeg ble med på denne dansen, uten noen gang å ha snakket med Søgnen.

Nå som denne saken kom opp i kjølvannet av det som omtales som Malkenes-saken, kjenner jeg at jeg blir emosjonelt trigget. Jeg var selv til stede på møtet i Rådhuset dagen Malkenes fikk Fritt ord-prisen, og kjente på spenningen i rommet, da Søgnen ikke ga sine gratulasjoner til Malkenes.

Så når denne saken utfolder seg, så støtter jeg Inga Marte Thorkildsen, og jeg trykker liker på innlegg i Bak fasaden på Osloskolen som støtter hennes sak. Det hender at tanken slår meg at Søgnen & co er på et korstog for å «knuse» byråden, og at de har en hemmelig slagplan liggende. I mitt sinn er dette en «frontkollisjon», og jeg tenker at Søgnen vil vinne fordi hun har størst masse bak seg. Og dette frustrerer meg fordi jeg liker Inga Marte sitt brennende engasjement for barn og unge, og jeg tror hun har mye bra å bidra med. Kort fortalt: Jeg vil ha Inga Marthe som byråd fordi jeg tror hun virkelig bryr seg om de svakeste i samfunnet, og det trigger min rettferdighetssans.

Men som lyn fra klar himmel fikk jeg i dag et behov for å vise empati med Søgnen. Hva gjør at hun handler som hun gjør? Som et premiss tar jeg for gitt at det er en sammenheng mellom varslene mot byråden, og at Søgnen er blitt bedt om å gå av. Dette ser jeg som svært sannsynlig. Så hva følte Søgnen da hun etter sigende ble bedt om å gå? Etter 18 år ved roret, hvor hun har viet livet sitt til å bygge en velfungerende, sterk skole med gode resultater. Hun er nok stolt av jobben hun har gjort, og det tror jeg de fleste er enige i: Osloskolen har gode resultater, og det skal Søgnen ha en stor del av æren for. Hadde det vært meg som fikk denne sjokkbeskjeden hadde det rast en myriade av følelser: Stress, sorg, frykt, sinne, frustrasjon, mistenksomhet, skuffelse, sårbarhet, engstelse og sikkert mange flere. Alle disse følelsene oppstår som en reaksjon på at noe mangler. I Søgnen sitt tilfelle tipper jeg at hun plutselig hadde et behov for trygghet, men også beskyttelse og støtte. I en slik setting faller bunnen ut, og jeg tipper også at det i det vakuumet som oppstår at hun også trengte annerkjennelse og respekt for jobben hun har gjort, klarhet i situasjonen, tiltro til sine nærmeste, håp om at dette skal ordne seg, og mange andre behov som: gjensidighet, inkludering, åpenhet, ærlighet, indre kraft, ro, tillit.

Så der står Søgnen, et menneske, med følelser som raser rundt, sikkert stort sett vanskelige følelser. Plutselig er mange behov udekket, og følelsene er en indikasjon på at noe ikke er bra. Hvordan skal hun da få dekket disse behovene? Fasiten er følgende: ved å velge strategier hun tror kan dekke disse behovene for henne. Og det er her det ofte skjærer seg. Er hun bevisst på hvilke behov hun plutselig ikke har dekket? Mest sannsynlig ikke. Heller ikke følelsene er nok kartlagt, og dermed klargjøres en strategi på grunnlag av manglende bevissthet. Så raskt som dette gikk tyder mye på at det har gått fort i svingene, litt vel fort. Jeg tenker at frykten for å miste jobben var sterkt til stede når mange avgjørelser ble tatt, og dette har nok overskygget logisk tankegang. Avgjørelser ble tatt, varsler ble sendt til varslingsmottak og aviser, og nå er dette blitt en betent situasjon som rokker ved parlamentariske prinsipper, og situasjonen er ute av kontroll.

Jeg merker at mens jeg skriver dette øker min forståelse for Søgnen, og jeg klarer ikke å mislike henne lenger. Hun har ofret sine beste år for å bygge en så god skole som hun har klart, og dette er takken? Søgnen er et menneske, kjøtt og blod, og hun har både gode og svake sider. Hun opplever nok at det er en kamp for livet, og at hun har rett til å forsvare seg. Byråden hadde nok aldri drømt om dette scenarioet, og hun ville nok helst vært foruten.

Kan det være at hele denne situasjonen er basert på falske premisser? Hva om det ikke var Søgnen som ba om at varslene ble skrevet? Tenk om varslerne var lojale undersåtter som har jobbet for Søgnen i årevis, og som i dyp respekt ville hjelpe Søgnen i kampen mot byråden? Hva om dette egentlig kunne ordnes med en rolig prat, men at det var på grunn av alle skriveriene i nasjonale media at dette ikke lenger er en mulighet? Hva om det er noe i denne saken som ingen andre forstår enn Astrid Søgnen selv?

Astrid Søgnen: Beklager at jeg har valgt side i denne saken om deg, uten å hverken kjenne deg, eller å forstå ditt indre liv. Du har gjort mye bra for Osloskolen, og jeg berømmer alt arbeid du har lagt ned i å bygge en bra skole for mange. Jeg håper at dette ender godt for alle parter, og at dialog er løsningen. Byråden har nok sagt ting som med hell kunne vært formulert annerledes, men jeg er ganske sikker på at hun også ønsker en så god skole som det er mulig å få til. Krig har ingen vinnere, så mitt ønske er at dere skværer opp dere imellom.