Fattig på NHO-lønn

I dag har alle ansatte på hoteller og restauranter i Norge krav på minst 157 kroner og 18 øre timen, eller en årslønn på om lag 275.000 kroner før skatt.

Det skjedde etter at tariffnemda, bestående av medlemmer fra både LO og NHO, var enige om å innføre en slik ordning fra nyttår for alle i bransjen over 20 år.

Såkalt «allmenngjøring» betyr nemlig at alle ansatte i bransjen har krav på minste tarifflønn, uavhengig om man jobber i en bedrift med tariffavtale eller ikke. Slike minstelønnsvedtak er viktige i bransjer med lav organisasjonsgrad, lite bruk av tariffavtaler og høyt innslag av utenlands arbeidskraft. I dette tilfellet var alle kriteriene oppfylt. Tidligere er det gjort tilsvarende vedtak for ansatte på blant annet turistbusser, i bygg og anlegg, på skipsverft, i gartnerier og innen rengjøring.

Vedtaket for hotell- og restaurantansatte er et godt og viktig skritt i arbeidet med å rydde opp i en bransje som nærmest leker katt og mus med lover og regler. Arbeidsgiveransvaret og -kompetansen på utesteder er ofte under enhver kritikk. Tilsynsstatistikken fra Arbeidstilsynet for 2015 og 2016 viser at av 3 000 tilsyn i bransjen, ble det gitt reaksjoner i 79 prosent av virksomhetene. Det dreier seg blant annet om brudd på reglene om arbeidsavtale, overtidsbetaling, arbeidsplaner, HMS-opplæring og arbeidstid.

NHO stemte for allmenngjøring i hotell og restaurant. Det skal de roses for (selv om NHO Reiseliv var mot).

Likevel er det noe hult når NHO-direktør Kristin Skogen Lund er bekymret for at færre unge søker seg til restaurant- og matfag (Facebook 10. april).

Det kan nok være fordi ungdommen skjønner det NHO ikke ønsker å skjønne, nemlig at lønna er altfor lav. Det minstelønnsnivået som NHO-virksomhetene tilbyr ansatte i hotell og på restaurant er i praksis ikke nok til å et finansiere et sted å bo og et liv ved siden av jobb. Faktisk tjener noen så dårlig på NHOs laveste tariffer at de er fattige, selv i full jobb.

Fattigdom i Norge defineres av en gitt inntektsgrense. Den grensen er 60 prosent av medianinntekten. For enslige er dette tallet om lag 281.000 kroner før skatt i 2018. Tjener man mindre enn dette regnes man som fattig i Norge. Så må man justere dette tallet, etter faste regler, om man er i en annen familiesituasjon. Her er noen flere talleksempler:

• For en singel/enslig er fattigdomsgrensen om lag 281.000 kroner før skatt.

• For en enslig mor er fattigdomsgrensen på nærmere 390.000 kroner før skatt.

• For to voksne med to barn er fattigdomsgrensen om lag 600.000 kroner i samlet inntekt for begge voksne før skatt.

Til sammenligning er minstetariffen til NHO altså på 275.000 kroner i året før skatt. Dette er altså lavere enn fattigdomsgrensen i Norge i alle disse tre eksemplene.

Spesielt er forskjellen stor om man er enslig mor (eller far). Da er det i praksis umulig å jobbe i hotell- og restaurant på tarifflønn i det hele tatt uten å være fattig. Med minstelønn mangler en enslig forsørger over 100.000 kroner i årsinntekt for å ikke være fattig på NHO-tariffen. Barnetrygd, barnebidrag og eventuelt småbarnstillegg og utvidet barnetrygd bidrar til å redusere dette gapet. Da er det i så fall helt andre inntekter enn en full årslønn som – muligens – redder deg fra å regnes som fattig.

NHO lurer på hvorfor søkertallene til matfag er lavt. NHO framfor noen burde skjønne verdien av penger.

Både NHO og LO burde regne mer på hva fattigdomsgrensa bør bety for tariffoppgjørene framover. Også LO har signert den tarifflønna som er så lav at selv folk i full jobb regnes som fattige.

Begge parter bør derfor stille seg følgende spørsmål: Skal det være mulig å regnes som fattig i Norge på tarifflønn? Er det rimelig at småbarnsforeldre skal kunne ha en så lav lønn at de hadde vært fattige om ikke staten reddet dem med barnetrygd?

Hvis svaret på dette spørsmålet er nei, så må minstelønna i Norge betydelig opp.