Debatt

Norge – et land i gjeld

Økonomiske bobler sprekker – alltid.

BOBLE: Mange nordmenn tar opp lån for å finansiere luksus. FOTO: ERIK JOHANSEN/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norge er et av verdens mest forgjeldede land når det gjelder private lånopptak. Konsulentfirmaet McKinsey har slått sammen gjelden til selskaper, finanssektoren og husholdninger og kommet fram til at Norge er på 14. plass med en gjeldsgrad på 244 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Til sammenligning har kriserammede Hellas en gjeldsgrad på 317 prosent av BNP. Men altså, den store forskjellen på Norge og andre land, er at mesteparten av den norske gjelden ikke er statlig, men summen av lån til nordmenn flest.

Rekordlave renter, høye boligpriser og høy liberalisert tilgang på kreditt har fyrt opp nordmenns låneetterspørsel. Nå er husholdningenes gjeld i Norge på over 250 prosent av inntekten viser tall, noe som er langt høyere enn hva den var i USA da finanskrisen i 2007/2008 inntraff der.

Det norske boligmarkedet er nå et marked som ikke tåler mye renteheving og svakere reallønnsvekst. For norsk økonomi generelt er det slik at man kan tåle utslag på et felt, som oljepris. Men får man et negativt boligmarked i tillegg vil det ramme hardt. Komme det en nedgang i internasjonal økonomi, som vil komme, har man en gjeldscocktail som vil ramme Norge knallhardt. «Den frie markedsøkonomiens stadige kriser kan ikke temmes uten at det rammer demokratiet», skriver den kjente tyske sosiologen Wolfgang Streeck, i sin siste bok om denne type markedsøkonomiers fall. Demokratiske institusjoner svekkes ved kriser mens kontroll- og reguleringsorganer på kapitalens premisser overtar samfunnsstyringen.

Selv om Norge i dag er i det som kalles netto fordringsposisjon, som vil si at nettoverdiene samlet sett offentlig overstiger den totale statlige gjelden, har også staten lån. Dette kunne kjapt blitt betalt ned siden verdiene i blant annet oljefondet, aksjer i norske selskaper, utlån og kapitalinnskudd i statsbanker, statsforetak og statens selvstendige bedrifter er langt større. Men i stedet velger Norge å låne penger av flere usikre forventninger. Blant annet ventes økende framtidige avkaster på oljefondet og stigende priser i sektoren. Men vår trippel blå regjering virker lammet i forhold til den private gjeldsboblen. For den er jo privatisering selve framtiden.

Vår gjeldskrise begynte da den såkalte stagflasjonskrisen kom opp på tidlig 1980-tallet. Stagflasjonskrisen var preget av at både høy arbeidsløshet og inflasjon stabiliserte seg på stadig høyere nivå. Statlige lånopptak for Norge var unødvendig for oljeinntektene begynte på dette tidspunktet å strømme inn. Men innstramninger i velferdsstatens utgifter ble gjennomført av de ulike regjeringene. Det har fortsatt, og oljeinntektene har skrumpet inn som følge av nesten halverte oljepriser per fat.

For å kompensere for statlige innstramninger i statsbudsjettet, velferdsordninger og økende sosiale ulikheter for å holde de økonomiske hjulene i gang, la man fra 1990-tallet og utover til rette for privatiserte låneopptak med det formål å holde husholdningenes «hjul» i gang. Dette skjedde i ulik grad i de ulike vestlige velferdsstatene, men det skjedde over alt. Norske husholdninger tok opp lån i et stadig mer liberalt finansmarked med det formål å finansiere luksus, reiser og stadig dyrere boliger. Generelt ble markedet for privatisert lånopptak liberalisert for å gi gjennomsnittsfamiliene en velferdsstandard som kunne sammenlignes med de rikeste.

Den privatiserte gjeldskrisen har, som i den keynesianske tenkningen, konsum og utjevning mellom husholdningene som formål; formålet definerer i dag begrepet den privatiserte keynesianismen. For eksempel ble subprime-lån (lån på forventet verdiøkning, f. eks. i boligmarkedet) et substitutt for manglende statlig sosialpolitikk og fraværet av lønnsøkninger for den nederste delen av det fleksible arbeidsmarkedet. Alt dette endte i 2008 med den internasjonale finanskrisen med utgangspunkt i USA, og med kollapsen til den internasjonale lånepyramiden som den økonomiske veksten på 1990-tallet og innpå 2000-tallet hvilte på. Privatiserte gjeldsopptak var ikke i stand til å stimulere nasjonaløkonomien, tvert imot rammet private konkurser også bankene. Til forskjell fra statlige låneopptak i keynesiansk forstand, da staten lånte penger og brukte framtidige ressurser i nåtiden, var det nå enkeltindivider som på det liberaliserte finansmarkedet solgte betydelige andeler av sine framtidige forventede inntekter til kreditorer, for å kjøpe det de ønsket. Men så begynte boblene å sprekke – og sprakk. Nå bygges de opp igjen i Norge og andre vestlige land. Vår nye trippelblå regjering er tydelig i sin regjeringserklæring; fortsatt stimulere privatisering og bevare et liberalisert finansmarked.

Den privatiserte keynesianismen til regjeringen har sin rot i en tilsløring av den økende sosiale ulikheten i Norge. Den baserer seg på husholdningers forventninger om gevinst som følge av stigende boligpriser og aksjeverdier. Med sine låneopptak forutsetter man lav rente, og ønsker å oppnå samme kjøpekraft som sine rike naboer. Folk lukker øynene for sin private gjeld. De investerer i finansfond og markedshåp som aldri før i Norge. Gjeldens forbannelse dekkes over av markedsliberal overtro og håp. Men altså; økonomiske bobler sprekker – alltid.

Mer fra: Debatt