Eldreomsorg har alltid vært en vanskelig del av vårt velferdssystem. Det har aldri manglet på gode hensikter og vakre målsettinger. Vi har et omfattende regelverk og mengder av anbefalinger som forteller oss hva som er en god og verdig eldreomsorg. Men virkeligheten; virkeligheten er for mange eldre en helt annen.
Det sentrale eldreråd i Oslo har i sin handlingsplan vedtatt å prioritere eldreomsorgen, og en arbeidsgruppe har i sin sluttrapport pekt på en rekke utfordringer og problemstillinger som vil være vel kjent i mange av landets kommuner. Hovedkonklusjonen er at bedre kvalitet i eldreomsorgen er uløselig knyttet til tilstrekkelig bemanning, nødvendig kompetanse og god ledelse. Oslo er under landsgjennomsnittet på de fleste områder. Videre dokumenteres det i rapporten at alle de lovregler, forskrifter, veiledere og rapporter som foreligger har liten innflytelse på den kliniske hverdagen og kvaliteten i eldreomsorgen.
Dette bidrar til å forklare hvorfor de samme problemene dukker opp år etter år. Det er over tretti år siden et enstemmig Storting vedtok at sykehjem skulle være en boform og ikke institusjon og at man ikke skulle bygge sykehjem som ingen ville bo i om tretti år. Allikevel fortsetter vi å institusjonalisere eldre i sykehjem, som langt fra er et hjem. Verdighetsgarantien (lovhjemlet forskrift) fra 2010 ble av helseministeren garantert at det ikke skulle bli en papirbestemmelse. Den er blitt en papirbestemmelse for svært mange. Eneromsgarantien som regjeringen lanserte i 1993 skulle gjennomføres i løpet av 5 år. Løftet ble løpende gjentatt av skiftende regjeringer. Fortsatt er det mange steder i landet hvor eldre med pleie- og omsorgsbehov må bo på dobbeltrom. Det finnes også andre eksempler.
Hvorfor klarer vi ikke å realisere de gode intensjonene og lovpålagte krav? Hvorfor sier ikke fagfolkene fra? Er ledelsen utilstrekkelig? Er ikke ansvarlige politiske organer kjent med den reelle virkeligheten? Og hvor finner vi informasjon om de faktiske forhold? Oslo kommune har et omfattende system med indikatorer, kvalitetssystemer, kvalitetsutvalg, avviksrapporter, kvalitetsrevisjoner, standarder, samt bruker-, beboer- og pårørendeundersøkelser, og folkevalgte tilsyn. Dette kommer i tillegg til en rekke statlige forordninger og pålegg som skal sikre kvalitet og god eldreomsorg. Det er interessant å registrere at byrådsadministrasjonen i Oslo, som nå har lagt fram utkast til plan for trygg og mangfoldig eldreomsorg, ikke viser til hva disse systemene måtte ha gitt av erfaring og kunnskap. Det kan være to grunner til det. Enten sitter de som lager planer for langt fra de som kjenner tjenestenes innhold, eller så er systemene rett og slett ikke gode nok til å fange opp det som skal til for å tilfredsstille lovpålagte krav. Kvalitetssystemene bygger gjerne på sett av indikatorer som ikke samsvarer med lovpålagte krav i kvalitetsforskrifter og verdighetsgarantien, og gir dermed et utilstrekkelig bilde av virkeligheten. Livskvalitet som er en grunnleggende forutsetning i eldreomsorgen nevnes ikke i planutkastet.
Arbeidsgruppen peker i sin rapport bl.a. på følgende problemer i eldreomsorgen: underbemanning, manglende kvalitet, dårlig kompetanse (holdninger – relasjoner), mangelfull ernæring, feil- og overmedisinering, for lite palliativ behandling, pårørende får for lite plass, og ensomhet og isolasjon. Etatenes årsmeldinger og kommunale rapporter har lite om dette. Arbeidsgruppen valgte derfor å innhente opplysninger fra en rekke kilder, som bl.a. Sosial- og eldreombudet i Oslo, pårørendes organisasjoner og andre. Ombudet har mye konkret informasjon på bakgrunn av daglige henvendelser, men dette brukes heller ikke av kommunen for å bedre mangelfulle forhold i eldreomsorgen.
Men det nåværende byrådet i Oslo har gjort to meget gode framstøt for å bedre eldreomsorgen. Det har vedtatt opprettelse av 500 nye årsverk i den hjemmebaserte tjenesten i perioden, og det har igangsatt en tillitsreform som allerede nå har vist seg å være vellykket. Men i sykehjemmene er det fortsatt mye ugjort.
Det synes å være vanlig praksis at når problemer blir tilstrekkelig kjent så svares det med nye regler, pålegg og planer. Hittil har det vist seg å ha liten verdi. På samme måte som lovfestede rettigheter har dette ingen verdi, dersom ikke tilbudene er til stede. Man kan ikke drive eldreomsorg uten å kjenne behovene, og behovene må dekkes med konkrete handlinger og ikke med mer papir. Regjeringen er nå i gang med å lage en ny trygghetsstandard for sykehjem, som skal gjennomføres innenfor eksisterende økonomiske rammer. Den er en illusjon, fordi hovedproblemet er underbemanning og kompetanse og ikke manglende standarder. Regjeringen har også varslet en kvalitetsreform for eldre, som skal legges fram for Stortinget i 2018. Stortingsmeldinger har sjelden bidratt til å bedre eldreomsorgen. Det er den enkelte kommune som har ansvaret for en verdig eldreomsorg.
Dersom ikke problemene i eldreomsorgen nå blir tatt på alvor og viser konkrete løsninger, går vi mot et nytt eldreopprør slik vi hadde i 1990. Eldrerådene, som et lovfestet organ i kommunen er pålagt å ivareta de eldres interesser. Derfor har disse også et ansvar og må bidra til at eldre med pleie- og omsorgsbehov får sine lovpålagte rettigheter oppfylt.