Olympisk lek med store tall

Debatten om Tromsø-OL er egentlig en skinndiskusjon. Den store regningen går til staten uansett hvordan man teller og beregner milliarder til anlegg og infrastruktur. Akkurat som foran Lillehammer-OL er alle utenom de sju OL-idrettene bekymret for at for mye av ressursene går til anlegg i en enkelt region. Den konsekvensen bør man ikke være overrasket over.

Derfor har idrettsminister Trond Giske rett i at det er urealistisk av idretten å tro at den skal få Tromsø-OL som ren bonus. At et idrettsting vedtar det, er irrelevant. Selv mannen som med sin dobbeltstemme fikk sendt OL-søknaden nordover, Odd-Roar Thorsen, har skjønt at et OL-regnskap ikke kan adskilles helt fra idrettens samlede anleggsbehov. Det er ikke den norske regjering som søker OL. Det er Norges Idrettsforbund, men med økonomisk garanti fra den oljesmurte, norske statskasse.

Holmenkollen er også et olympisk anlegg. Dagens utgave, som nå skal rives, har sin design fra OL i 1952. Den nye versjonen blir et spleiselag mellom idretten, Oslo kommune og staten, men statens bidrag er så lite at den tidligere LO-lederen (Hågensen) og statsministeren (Jagland) vil ha private på banen for å gjøre den til et helårsanlegg også for breddeidretten. Paradoksalt nok sikrer statens bidrag toppidretten i Holmenkollen, næringslivet må sørge for resten. Og Jagland og Hågensen er initiativtakere.

Slik engasjerer idretten på kryss og tvers av alle leire. Årets store debatt blir hvor mye av fellesskapets milliarder som skal satses på Tromsø. Men det er heller ikke slik at et statlig nei til Tromsø-OL automatisk gir oss flere svømmebasseng. Alt henger sammen med alt, selv uavhengig av de olympiske ringer.

Reidar Sollie

Journalist i Dagsavisen.