«Tenke seg til, en krefttype som bare skulle ramme homofile»

---

Roman

Hervé Guibert, oversatt av Henninge Margrethe Solberg

«Til vennen som ikke reddet livet mitt»

Fanfare forlag

---

Det er andre juledag, 1988. Hervé Guibert er nettopp fylt 33 år. Han har dratt fra Paris til Roma for å unnslippe de få vennene han fortsatt har igjen. Og for å skrive.

Forrige måling viste 368 T4-celler. Friske menn har mellom 500 og 2000 av de hvite blodlegemene som utgjør førstelinja i immunforsvaret. Guibert har stadig færre. Han er i ferd med å dø. Men for ikke lenge siden tenkte han at han kom til å bli den første i verden som overlevde. For hva om vennen Bill kan få ham med på et medisinsk eksperiment, som testperson for immunbehandling som visstnok gjør at man unnslipper døden likevel?

Slik starter «Til vennen som ikke reddet livet mitt» av den franske forfatteren og fotografen Hervé Guibert. Tredje juledag tre år senere, altså i 1991, døde han. Boka tar for seg åra han lever med aids, og da særlig tida da han innerst inne håpa på en kur – en kur som aldri kom. Leseren vet utfallet, forfatteren vet det ikke idet han skriver.

I Frankrike ble «Til vennen...» en uventa bestselger, godt hjulpet av det alle leste som pikante avsløringer om en av fransk intelligensians største kjendiser – filosofen Michel Foucault (1926-84). I et land der filosofer og idéhistorikere er kjendiser med egne programflater på TV, var maktkritikeren Foucault en mann «alle» bokleserne kjente fra før. I «Til vennen…», avslører Hervé Guibert at Foucault døde av aids, noe filosofen selv hadde klart å dysse ned og holde hemmelig.

[ Kan det bli for mange skeive utstillinger? (+) ]

Riktig nok bruker Guibert pseudonymer. Fortelleren kalles bare «jeg», og Foucault omdøpes til Muzil. Men de fleste biografiske detaljene stemmer. Boka ble lest som ren selvbiografi, selv om forfatteren var opptatt av at den er en roman, ingen faktabok. Den gjorde Guibert til Frankrikes største «aids-kjendis», den media henvendte seg til som talsmann for homofile aidssyke, en rolle han fylte til han døde. Samtidig via Foucaults livspartner og arving Daniel Defert (f. 1937), som i boka kalles Stéphane, seg til aids-aktivisme etter kjærestens død.

For en norsk leser over tretti år senere, spiller det uansett mindre rolle nøyaktig hvor korrekte alle vennskapsdetaljene eller datoene i «Til vennen…» er. Romanen er først og fremst en skildring av livet med en langsomt tikkende bombe i kroppen. På åttitallet fins det ennå ingen spesielt effektive medisiner mot hiv/aids. En diagnose er en sikker dødsdom. Spørsmålet er bare hvor lang tid man har igjen. Og hvor vond tida blir.

[ – Vi har ikke latt så mange komme inn i det innerste rommet vårt før, sier Karpe. Men nå tør de likevel ]

Samtidig begynner folk rundt en å sykne hen og dø. Inkubasjonstida er på seks år, får romanens forteller høre, men det blir holdt tilbake for ikke å utløse panikk blant alle hivpositive. Hvor lenge har han selv hatt viruset i kroppen? I starten vet man ikke engang om det er et virus.

Fra USA kommer det tidlig på åttitallet rapporter om en spesiell type aggressiv «kreft» som ser ut til å ramme homofile menn hardt. Det får romanens Muzil til å le: «Tenke seg til, en krefttype som bare skulle ramme homofile! Jeg ler meg i hjel!» Nei, denne «trollmannssotten» kommer nok fra Afrika, mener Muzil, uten at fortelleren utfordrer ham på det rasistiske premisset for konklusjonen. Selv er han opptatt av at «afrikanere» ikke skal stjele medisin fra franske sykehus.

«Jeg oppdaget ganske riktig noe behagelig og fascinerende ved dens grusomhet, for selv om det var en nådeløs sykdom, rammet den ikke brått, den utviklet seg heller gradvis, den var en veldig lang trapp som førte til den sikre død, men som bød på uforlignelig lærdom for hvert trinn, det var en sykdom som ga tid til å dø, og som ga døden tid til å leve, tid til å oppdage tiden og til endelig å oppdage livet, det var på sett og vis en genial moderne oppfinnelse de hadde gitt oss, disse grønnapene fra Afrika», skriver Hervé Guibert. Han argumenterer med at aidssyke er «mennesker med full livsbevissthet, for [aids] frigjorde oss fra uvitenheten [om når vi skal dø]».

Fortelleren følger nøye med på sin egen kropp. Skildrer symptomene med nøyaktig presisjon. Sår. Hoste. Infeksjoner. «Dette utildekte, utsatte blodet». Det synkende antallet T4-celler. Dessuten fornektelsen. Drømmetankene. Den lange rekka besøk hos ulike leger og kvakksalvere, den ene mer inkompetent og løgnaktig enn den andre. Alt håpet han legger i at Bill, som jobber i et legemiddelfirma, skal få ham med på en eksperimentell behandling, slik han lover. Det er Bill som er «vennen» i romanens tittel. Han som svikter, og ikke redder fortellerens liv.

[ Fått en sang på hjernen? Skyld på TikTok! (+) ]

Og rundt alt dette, et samfunn som på ingen måte flommer over av empatisk forståelse. Folk frykter aids. Frykt fremmer fordommer. Homofile menn var allerede en marginalisert og hat-utsatt gruppe. Aids gjorde det verre. At barn og streite kvinner som hadde fått viruset gjennom blodoverføringer eller av sine skaphomofile ektemenn ble kalt «uskyldige smitta», sier litt om hvordan man på åtti- og nittitallet tenkte – og talte – om homofile. Homsene har seg selv å takke, er det tynt kamuflerte budskapet.

Dette skriver Bjørn Hatterud godt om i forordet til Fanfare forlags utgivelse av boka. Med utgangspunkt i sin egen komme-ut-historie fra 1995, greier han ut om hvordan aids i på nittitallet «så til de grader [var] en homosykdom», og om hvordan «sex og død henger sammen». I raske og effektive strøk risser Hatterud opp koblingen mellom sex, sykdom og skam, og viser hvordan Guiberts bok «tangerer den store livsfortellingen vi homofile menn beveget oss ifra 1981 til 2017».

[ Bjørn Hatterud: – Nå er det ikke mer prat om «homoprester», ingen avisoppslag om «homokjærlighet» eller «lesbisk lykke». Nå sier vi bare «prest», eller «kjendisen fant kjærligheten». ]

I dag har vi gode medisiner som gjør aids langt mindre farlig. Forfatteren av og fortelleren i «Til vennen som ikke reddet livet mitt» ville neppe blitt smitta i utgangspunktet. Og en hiv-diagnose er ikke lenger noen dødsdom.

Likevel er «Til vennen…» en interessant bok å lese også i dag. Hervé Guiberts refleksjoner rundt kroppens sårbarhet, hans tanker om skam og håp og hvordan det er å vite at man snart skal dø, er evig aktuelle. Samtidig skildrer han en viktig, svært spesifikk epoke i skeiv historie, som også er alles historie. Han er et tidsvitne.

Arbeidet for skeives rett til å være seg selv, ble satt tilbake fordi homofili og «en homofil livsstil» – hva nå enn det er – gjennom åtti- og nittitallet ble så tett kobla mot smitte, sykdom, skam og død. Det er ikke lov å glemme. Legemiddelindustrien nedkjempet aids. Arbeidet med å nedkjempe fordommer mot skeive pågår fortsatt.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

-------

Skeive bøker i et skeivt år

Aids-kapitlet er en viktig del av skeiv historie. Mange andre nye bøker tar for seg annen skeiv tematikk. Her er et lite knippe av årets utgivelser.

Molly Øxnevad, «Feminin gange» (Oktober forlag)

Tor og Liam kjører bil fra Stavanger til Oslo. Tor er trans, og gleder seg til møtet med Riksen, som han tror vil gi ham kjønnsbekreftende behandling. Møtet blir ikke den opplevelsen han hadde sett fram til, i Øxnevads klart systemkritiske roman.

[ Molly Øxnevad: – Riksens behandlingtjeneste for transpersoner er transfobisk og antifeministisk ]

Hanya Yanagihara, «Til paradis», oversatt av Guro Dimmen (Gyldendal)

Etter knallsterke «Et lite liv» (2015), er amerikanske Hanya Yanagihara tilbake, med en ny roman med skeive menn i sentrum. Denne gangen skriver hun kontrafaktisk historie. Blant annet dikter hun opp et New York der arrangerte, homofile ekteskap er standard – i 1893. Hun tar også for seg sykdom og død, men på originale, tankevekkende måter.

[ Etter «Et lite liv», er Hanya Yanagihara tilbake, med flere skeive menn som sliter (+) ]

Douglas Stuart, «Unge Mungo», oversatt av Hilde Stubhaug (Gyldendal)

For debutromanen «Shuggie Bain» (2020), om ein homofil gutts oppvekst med en alkoholisert mor i åttiåras Glasgow, fikk Stuart den høythengende Bookerprisen. I «Unge Mungo» er han tilbake samme sted, og følger den «altfor femi» gutten Mungos skjøre søken etter kjærlighet i et voldelig, rått miljø.

[ « En sterk fortelling, godt fortalt, med en overbevisende kjærlighet for karakterene forfatteren dikter fram» (+) ]

Andrea Abreu, «Skydekke», oversatt av Øyunn Rihøi Hedemann (Aschehoug)

To jenter fyker på sjølstyr rundt på Tenerife, mens foreldrene jobber for turister og besteforeldrene er for gamle til å passe skikkelig på. De er i spennet mellom barn og ungdom, fulle av utforskertrang. Fortelleren elsker venninna – men på hvilken måte, og elskes hun tilbake?

[ Syden blir aldri det samme for den som leser denne energibomba av en vennskapsroman fra Tenerife (+) ]

Erik Eikehaug, «Skatten og tyven» (Gyldendal)

Vetles far er en enormt suksessrik forfatter. Vetle prøver å følge opp suksessen. Det går sånn passe, i denne fine kjærlighetsromanen der hovedpersonen tilfeldigvis er en mann som elsker menn. Vi følger Vetle gjennom oppvekst og uteliv, parforhold og karrierekjør, i en vellykka feelgood-roman.

Lauren Groff, «Matrix», oversatt av Inger Gjelsvik (Aschehoug)

Ingen i denne boka regner seg som lesbiske. Men blant nonnene i klosteret på 1100-tallet, foregår det litt av hvert mellom kvinnene, innimellom alt det praktiske arbeidet. Groff skriver sanselig om verdien av arbeid, om makt og vennskap, og om kroppslig og åndelig begjær.

[ Glem Keanu Reeves i skinnfrakk. Lauren Groffs «Matrix» feirer kvinnelist og praktisk arbeid (+) ]