– Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, NBTS ved Rikshospitalet, må legges ned. Så må det bygges opp igjen, men desentralisert, og med andre ansatte. Spør du meg om hva som er det viktigste budskapet i «Feminin gange», er det svaret, sier Molly Øxnevad til Dagsavisen.
Det er ingen tvil i stemmen hennes. «Feminin gange» er Øxnevads andre roman. Debutromanen het «En sånn rød amerikansk scooter», og fikk svært fin kritikk. På det bokomslaget står det et annet fornavn. Et guttenavn.
– Jeg var ikke aktivt ute som trans da. Det er Molly som er korrekt, forklarer forfatteren nå.
Respektløst
I «Feminin gange» følger vi Tor og Liam, som kjører fra Stavanger til Oslo i en skranglete kassebil. De var tidligere et par, nå har Liam blitt sammen med Zahra i stedet. Men hun er bortreist, så Tor stiller opp som støttekontakt til Liams andre time ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme.
Etter år med venting, gleder Liam seg til endelig å få hjelp til å bli den han er. Men møtet med Riksens lege, blir en stor skuffelse. Uten at han innser det selv, svarer Liam «feil» på spørsmålene om hva han lekte med og kledde seg i som barn. Han har dessuten «feil» ganglag for en mann, ser legen ut til å mene.
– De som jobber ved NBTS i dag, har ikke respekt for transpersoner. Jeg har intervjua ni personer som har vært innom NBTS, om hvordan de opplevde møtet med legene der. Det de forteller, er at legene stiller en rekke transfobe, veldig intime og komplett irrelevante spørsmål. De er basert på et konservativt, kvinnediskriminerende, antifeministisk enten-eller-syn på hvordan det liksom er å være mann eller kvinne, hevder Øxnevad.
NBTS, som nå heter Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, med forkortelse NBTK, har besøksadresse Rikshospitalet og er underlagt Oslo Universitetssykehus. Dagsavisen har forelagt NBTK ved Oslo Universitetssykehus Molly Øxnevads kritikk. Behandlingstjenesten svarer at de ikke ønsker å kommentere.
Avvist
Selv sier Molly Øxnevad at hun fikk avslag da hun forsøkte å få behandling ved Riksens behandlingstjeneste.
– Jeg har prøvd å få behandling der siden 2013. Var innom tre psykologer, to fastleger, og en lege på legevakten da jeg var skikkelig langt nede. Etter et par timer hos psykolog, fikk jeg klar beskjed om at jeg ikke var «trans nok» til å bli henvist videre til NTBS. Problemet, fant jeg ut, var at jeg ikke ville kastreres, som var kravet for å få hjelp før 2016, sier hun.
[ Mac (14) husker at han tenkte at «når jeg blir stor, vil jeg bli en gutt» ]
Dansk redning
Mollys løsning ble å flytte til Danmark, der hun får den helsehjelpen hun trenger. Hva den hjelpen går ut på, er privat.
– En lege eller en psykolog vil aldri kunne si om en pasient at vedkommende har kjønnsdysfori*. Spørsmålene helsevesenet bør stille transpersoner som oppsøker hjelp, er enkle: Har du behov for kjønnsbekreftende behandling? Hvilke behov har du for det? Hvilke pronomen vil du at jeg bruker om deg? Det holder. På Island selvdefinerer man eget kjønn. Sier man «jeg er trans», får man behandlingen man behøver, sier hun.
*Kjønnsdysfori defineres ifølge Store Medisinske Leksikon som «manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet», og «viser det til et bredt spekter av ulike former for subjektivt ubehag og misnøye knyttet til hele eller deler av kroppen, eller de sosiale og kulturelle forventningene knyttet til fødselskjønn»
Lang ventetid
I Norge blir mange transpersoner gående lenge og vente på hjelp, sier Øxnevad:
– Man må ha henvisning til Riksen fra psykolog. For å komme til psykolog, må man ha en psykiatrisk lidelse. Men å være trans, er fjerna fra lista over psykiatriske lidelser. Så da blir man avvist ved Distriktspsykiatrisk. Denne runddansen kan ta mange år. Men folk som har behov for å komme ut som trans, har venta lenge allerede. Da har personen bruk for helsehjelp, ikke enda flere år med venting. Riksen sier at det er lurt med lang behandlingstid, slik at transpersonen «ikke skal gjøre noe drastisk». Det er mildt sagt tragikomisk, for en instans som helst ser at du fjerner kjønnsorganene. Som om ikke det var drastisk. Som om man ikke kan være transkvinne selv om man har penis og testikler, selv om de fleste cis-kvinner ikke har det.
«Jentete?» «Guttete?»
Problemet Molly Øxnevad beskriver, både i «Feminin gange» og i samtale med Dagsavisen, er at vi opererer med altfor snevre definisjoner av hva en kvinne eller en mann er.
– De fleste historier om transpersoner vi får via media, er fortalt av cispersoner*. Da ender vi veldig ofte opp med overdrevent fokus på konservative kulturelle markører for kjønn. Vi får høre om gutten som gikk i kjole og lekte med Barbie, jenta som hata rosa og heller ville spille fotball. Som om farger og leker er hovedpoenget. Men det er det ikke. Så lenge samfunnet er så kjønna som det er, og forventningene til det som er «jentete» og «guttete» så sterke, vil det være mange transpersoner som ikke oppførte seg «unormalt» som barn, men som likevel er trans. Jeg lekte med biler som barn, jeg, hva så? Problemet med Riksen er at de bestemmer hvem som er menn og kvinner, og hvorfor, sier forfatteren.
*Ciskjønnet vil si at man identifiserer seg som det kjønnet man ble tildelt ved fødsel.
[ «Det er absurd at jeg må skrive dette, men det er ikke kvinners skyld at menn har problemer» ]
Umyndiggjøring
I romanen hennes, «Feminin gange», havner Liam i en situasjon der han ikke anerkjennes som mann av noen tilfeldige ansatte ved et hotell. Selv om han har offisielle dokumenter med kjønn og navn.
– Transmenn umyndiggjøres ofte på den måten. De ses som unge, umodne jenter som ikke vet hva de driver med. Liam blir diskriminert mot som mann fordi folk insisterer på å kategorisere ham som kvinne, og han blir diskriminert mot som kvinne fordi folk behandler ham som en kvinne som ikke forstår sitt eget beste. Liam og Tor sammen leses dessuten som et skeivt par, og opplever hets og diskriminering av den typen skeive ofte opplever, sier Molly Øxnevad.
Netthets
Hun er forberedt på sin del hets selv, etter å ha uttalt seg så tydelig både i romanen og i media.
– Etter forrige bok, fikk jeg ikke noe pepper. Så jeg vil ikke akkurat kalle meg aktivist. Jeg er i en veldig privilegert posisjon, med familie, venner og kjæreste som aksepterer meg som jeg er. Derfor har jeg overskudd til å ta denne kampen. Selv om det er skummelt. Jeg har blokkert de verste folka på Twitter, og håper jeg slipper unna det verste der. De aller fleste transpersoner ønsker bare å være i fred. Men av og til må noen si fra. Slik jeg gjør nå, sier Molly Øxnevad, forfatteren av «Feminin gange».
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
---
---
