Grim krim og grapsete greier

---

NYHETSINTERVJUET

• Komiker og forfatter Knut Nærum ga ut romanen «Døde menn går på ski» i 2002. Den omtales ofte som en krimparodi, men Nærum mener alvor med mysteriene sine.
• For noen år siden kom to 16-åringer til Nærum og spurte om de kunne lage film av boka. Resultatet hadde premiere på Colosseum 15. mars, og sendes nå på kinoer over hele landet.
• På en skala fra 1 til Jo Nesbø, plasserer Nærum seg på en sterk sjuer. Det har litt med vampyristiske seriemordere å gjøre.

---

Du er en skikkelig påskekrimentusiast. Hva var det som tente gnisten?

– Det ligger en påstand der. Det er litt mer anstendig å si at jeg var krimentusiast før jeg ble påskekrimentusiast. Du spurte på SMS hva som gjør en komiker til påskekrimentusiast- og forfatter. Jeg var krimentusiast lenge før jeg begynte med humor også, og leste krim fra jeg var 11 år. Så tror jeg heller ikke jeg leste noe mer krim til påske enn ellers i året. Så kommer det jo et tidspunkt, kanskje på 1980-tallet, hvor forlagene lanserer mye krim til påske. Påskekrim hadde vært et begrep siden 1976, da NRK viste sin første påskekrim. Jeg har nå også for første gang i år funnet at det ordet ikke fantes på norsk før 1976, jeg tror i hvert fall ikke det.

Å, det er spennende!

– Det er det verdt å sjekke. Det vi tenker på som påskekrim, at det kommer mye krim til påske, det er 101 år gammelt. Om selve ordet påskekrim, det sammensatte ordet, ikke har vært lenger enn siden 1976 ... Noen som har tid til å gå i arkiver burde ta en kikk på det. Det kan bli deg! Men, fordi det var ferie, og fordi vi noen ganger på ferien var i nærheten av TV, så har jeg fått min påskekrimtradisjon gjennom den. Først med Lord Peter Wimsey-filmatiseringer, så Poirot-filmatiseringer. Dalgliesh. Det gikk mange sånne.

Etter at intervjuet var gjennomført gjør Nærum selv jobben, og skriver på Facebook: «Ordet «påskekrim» gir 2 treff i Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiv i perioden 1940-1970. 13996 treff i perioden 2000-2020.»

Og «Rød snø»?

– Den og, absolutt. Det er kanskje den som folk i en viss alder husker aller best. Det som er riktig med den er at det er en krimfortelling som foregår i snøen. Med skuespillere i strikkegensere. Da er du allerede langt inne i påskeland, selv om dette er en historie som utspiller seg med andre verdenskrig som bakteppe. Det var i de baner jeg tenkte da jeg begynte på «Døde menn går på ski». Det er en sånn man leser på hytta på fjellet i påska. Og den skulle foregå på hytta, på fjellet, i påska.

Krim og komikk går hånd i hånd i deler av din verden. Hva er det ved krim som gjør det så fristende å skrive parodier?

– Ingenting. Markedsmessig er det helt katastrofalt, folk foretrekker krimmen sin grim og dyster. Men jeg vet hvorfor jeg har gjort det på den måten. Det er fordi jeg er veldig glad i krim, og fikk lyst til å skrive i sjangeren selv. Fordi jeg ikke var sikker på om jeg fikk det til på en måte som ville bli tatt alvorlig, tenkte jeg at hvis jeg legger inn noen vitser kan jeg si det er en parodi hvis folk synes det er teit.

Haha!

– Det er bare fordi jeg er feig. Egentlig har jeg lyst til å skrive grim og dyster krim selv. Og, selv om disse bøkene jeg har skrevet ofte blir omtalt som parodi, og kanskje til og med har blitt markedsført som det, har jeg tatt mysteriedelen på alvor. Det er et helhjerta forsøk på å skrive en utspekulert, men real kriminalgåte.

Så hvordan plasserer du deg på en skala fra 1 til Jo Nesbø?

– En sterk sjuer. Jeg har lurt litt på dette her, og jeg skrev om det på Boktips i 2017. Det året kom Jo Nesbø med Harry Hole-romanen «Tørst», om en vampyristisk seriemorder i Oslo. Da oppdaget jeg at jeg har jo skrevet om det! Det står en bisetning om vampyristiske mordere i Oslo i «Døde menn går på ski». Og ikke bare det, i 1992 var jeg en av opphavsmennene bak en musikal som het «Tørst». Så jeg sier ikke at Jo Nesbø har forsynt seg grådig og hemningsløst av mine åndsverk, men det er noen påfallende likheter. Da har jeg ikke engang begynt å fortelle om likheten mellom «Snømannen» og min roman «Monster» som kom ut samme år! Jeg misunner ikke Jo Nesbø suksessen. Hadde jeg fått halvparten av den hadde jeg vært godt fornøyd.

For noen år siden ble du kontaktet av to 16-åringer som ville lage film av «Døde menn går på ski». Hvorfor sa du ja?

– Fordi de spurte. Mange har spurt, men ingen hadde til da klart å gjøre ferdig noe basert på bøker jeg har skrevet. Før eller senere så er det noen som står løpet ut, tenkte jeg. Men på det tidspunktet trodde jeg de skulle lage en film og vise den på skoleavslutninga. Jeg så ikke for meg premiere på Colosseum og visninger på kinoer rundt om i landet.

Les også: Abida Raja: – Nå lar jeg ikke redselen styre meg lenger

Ja, og du har blitt filmpappa. Hvordan har den prosessen vært for deg?

– Jeg kom på det at det har vært unge mennesker som har laga film av ting jeg har skrevet tidligere, så det er ikke første gang. Men det er første gang det blir satt opp på ordinær kinovisning. Jeg har hatt vett på å holde god avstand, men jeg fikk en statistrolle som jeg er veldig glad for. Det er min eneste befatning med produksjonen. Jeg sa: «For all del, lag filmen! Så gleder jeg meg til å se den når den er ferdig».

Hvorfor bør andre se den?

– Det er fordi det er en energisk, ungdommelig påskekrimpastisj full av greier. Ungdommelig trøkk og masser av stilige grep, og dessuten så har du aldri sett Per Kristian Ellefsen så skummel.

Kult! Men du? Er nordisk noir fortsatt hot?

– Det vet jeg ikke …

Hva foretrekker du selv, den litt groteske svenske krimmen, eller de britiske lukka rom-mysteriene?

– Britiske lukka rom-mysteriene finnes vel knapt lenger. De er ikke på TV. Men jo, om nordic noir: Det ser ut som det nå har nedfelt seg i internasjonal krim. Briter og amerikanere lager også dette. For eksempel fjerde sesong av True Detective, den kunne like gjerne vært islandsk. En annen tendens, slik som filmatiseringen av «Døde menn går på ski», er at det klassiske mysteriet kommer tilbake, i en litt omarbeidet og postmoderne form. Da får du Kenneth Branaghs Poirot, eller Magpie Murders som gikk på NRK for et år siden var det vel. Det er også en serie og en bok som står på skuldrene av fortellinger sånn de ble skrevet for 90 år siden, men som ikke kunne vært laget før i vår tid.

Hvorfor er hovedpersonen i krimbøker nesten alltid forfylla eller på kanten av loven? Når skal vi se en helt streit A4-etterforsker, som bruker sykkelhjelm og henter unger i barnehagen?

– Hehehe, er ikke det kommet nå?

Er det det?

– Inspektør Wexford var ganske vanlig? Jeg har ikke oversikt over alt som finnes, men jeg mener at etterforskeren som henter barn i barnehagen også finnes. Det er jo for eksempel til stede i Unni Lindells bøker om Cato Isaksen. Han måtte jo iblant ringe og si at han ikke rakk å hente. Det å ta det ned, bringe hverdagen inn i etterforskningen, mener jeg allerede er gjort.

Så vi liker at de har andre, vanligere, laster i livet, hvorfor det?

– To grunner. Det ene er å gripe leseren ved å plassere handlingen i et univers som er gjenkjennelig. Jakten på disse morderne blir mer troverdig hvis den foregår på steder som leseren kjenner igjen, og av mennesker man kjenner seg igjen i. Som også må hente i barnehagen og finne ut hva de skal handle til helga. Det andre er at det meste av krimskrivinga nå foregår i form av serier, og da legger man inn disse lengre linjene som ikke ender med at saken blir oppklart i siste kapittel. Det er forbrytelser fra langt tilbake som fortsatt ligger der og ulmer, noe vondt i etterforskerens fortid. Som oppsto før vi alle begynte å se TV-serier, men som har blitt styrka av det.

Nettopp!

– Bøkene nå kommer til å få mer av serienes fasong, hvor du har den handlinga som blir fortalt i løpet av en sesong, og den lange handlinga man må ha hele serien for å komme igjennom. Jeg har forsøkt å skrive et par bøker selv i den fasongen, som jeg synes ble vellykket, men som ikke så mange leste. Det er to samlinger med noveller som kan leses for seg selv men som også henger sammen innbyrdes og ikke minst med en rammefortelling: «Den gåtefulle Oberon Qvist» og en annen som heter «Kyss meg, døden». Fortsatt lek med krimsjangeren, men jeg har prøvd å jobbe med en TV-serieaktig struktur.

Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)

Hva synes du om true crime da, er det bare tragedieporno eller har det noe for seg?

– Jeg er litt usikker på hva man legger i begrepet. Kriminaljournalistikk har alltid eksistert. At det skal skilles ut og bli til en gren av underholdning … Før hadde man anstendighet nok til å late som at det var journalistikk, og ikke noe vi bruker fordi de fleste av oss er kikkere av natur. Men jeg har hørt noen podkaster og sett noen serier, og det er fascinerende stoff. Men jeg er skeptisk til å bruke andres lidelse som underholdning.

Bedre å finne den på selv, si?

– De konkurrerer ikke med hverandre, selv om de kanskje konsumeres på omtrent samme måte. Jeg har ikke noe imot sjangeren, men det finnes helt klart en grense, og trår du over den er du spekulativ og ekkel. De som jobber med dette, Mysteriet Adam eller Serial, de er klar over dette problemet. Så har jeg vel sett et par amerikanske serier, noen av disse småkanalene jeg har på tv-en min, driver med ganske grapsete greier. Man skal passe seg for hvordan man dør, så man ikke ender som underholdning.

Når får vi neste tøysekrim fra ditt hold?

– Nå bruker jeg ikke det ordet, krimdelen er det jeg tar på alvor, også legger jeg tøysen i nivået over, i det språklige. Jeg har sikkert sagt tøysekrim selv en gang, for å kokettere, men jeg synes jeg skriver god krim. Det er gammeldags krim, med nye vitser. Og bøkene er nok mer pastisj enn parodi etter hvert, mer et forsøk på å skrive en bok som Bernhard Borge, med handling lagt til vår tid.

Der var det ordet igjen. Pastisj, hva betyr det?

– Å låne form fra andre. Når du skriver i gammel stil. Jeg prøver å finne et eksempel her … Det er når du bruker et språk som ikke er ditt eget, for å ligne på noen andre, noen du beundrer. Sånn som at du har folk som skriver på et språk som skal ligne mest mulig på Jane Austens, fordi de er glad i Jane Austen.

Hva er dine beste påskekrimtips, for både nybegynnere og viderekomne?

– Hvis man ikke har lest «Flink pike» av Gillian Flynn, er det en av de beste krimmene jeg har lest i dette årtusenet. Jeg liker veldig godt «Terapeuten» av Helen Flood, hun har vel også skrevet to psykologiske thrillere etter det. Ruth Lillegraven har skrevet to spennende bøker. «Alt er mitt», heter den første av dem. Og Torkil Damhaug sine romaner. Han skriver i motsetning til mange frittstående fortellinger, og er den eneste som har vunnet Rivertonprisen tre ganger. Da er du trygg, hvis du finner en Damhaug til påske. Ellers gleder jeg meg over Lahlums K2 og Patricia-serie.

Og så et spørsmål på vegne av en kollega: Hvis man vil lese en krim, men ikke orker å lese bøker, er det noen tegneserier man bør sjekke ut?

– Ja, det er det jo. Hvis du vil ha veldig utkrøpne mysterier, så finnes det en manga som heter «Conan», akkurat som barbaren, de er så intrikate. Det handler om en detektiv som på grunn av årsaker, våkner opp i kroppen til en gutt, og må løse all verdens lukke rom-mysterier og uforklarlige saker i Japan, i vår tid. Ellers, hvis man vil ha noe mer hardkokt, har du David Lapham sin «Stray Bullets», det mener jeg er bra krim hvis du vil ha det litt mer amerikanske.

Hva bare må du gjøre i påska? Og blir det ski eller trikk?

– Jeg må ingenting, jeg har jo ferie. Så det er flott! Hvis det går som planlagt blir det begge deler. Det inkluderer da en høyfjellsvisning av «Døde menn går på ski», på Tyenholmen Høyfjellsstuer, som er så avsides at dit kommer man bare med beltebil. Der skal man ha kino! Ellers satser jeg på ski, familie, land og bok.

Så du er ganske ordinær sånn i påskesammenheng?

– Jeg er ordinær i de fleste sammenhenger, men også påske.

Er det noe du synes det er rart at jeg ikke har spurt om?

– Det rare er vel egentlig at jeg ikke svarte på spørsmålet ditt om det kommer mer krim. Jeg rota meg bort i definisjoner der. Men svaret på det er ja, kanskje. Men først kommer det noe annet.

Vil du si noe om det da?

– Jeg teller på knappene. Skal jeg en lage en femte bok som blir mer av det samme, eller skal jeg prøve å ta ut vitsene? Jeg er usikker på om folk vil ha det. Det er litt som å spille trekkspill. Og litt som definisjonen på en gentleman.

Mhm?

– Kjenner du til hva som er definisjonen på en gentleman?

Nei?

– Det er en som kan spille trekkspill, men som velger å la være.

Les også: Tips til påskeferie på budsjett

Les også: Susanna fant ondskapens gull på Munch (+)

Les også: Donald-tegner Arild: – Jeg fant meg raskt godt til rette i Andeby