Susanna fant ondskapens gull på Munch

---

5

KONSERT

Susanna

«Baudelaire & Oslo Sinfonietta»

Dirigent: Christian Eggen

Munchmuseet, festsalen

---

Edvard Munch malte sitt mest berømte verk etter at han følte det gikk et «stort uennelig skrig gennem naturen». For den franske dikteren Charles Baudelaire (1821–1867) var skriket nærmest konstant, og av en mer uttalt sjelelig art enn hos Munch. Likevel er det ingenting som føles mer naturlig enn når Susanna Wallumrød framfører sine sterke tolkninger av Baudelaires «Les Fleurs du Mal» («Ondskapens blomster») i nettopp Munchmuseet.

Som Munchs egne skisser og illustrasjoner til nettopp «Les Fleurs du Mal», rommer også Wallumrøds komposisjoner til diktene mer enn det som først møter øyet.

Susanna Wallumrød har innledet sitt 20-årsjubileum som artist nå i 2024 med et helt nytt samarbeid, og lørdag var det premiere på en konsert av det slaget det vil bli snakket lenge om. Ikke dermed sagt at den representerer en ny begynnelse. Snarere ble konserten med Susanna, som hun enkelt kaller seg i denne sammenhengen, i Munchmuseets festsal sammen med Oslo Sinfonietta, en forlengelse og en naturlig konsekvens av hvordan en av Norges mest markante artister og vokalister fordyper seg i eget materiale. Da Susanna i fjor ga ut albumet «Susanna & Orchestra» som det tredje delen av en syklus basert på Baudelaires tekster, skrev vi at hun satte kronen på verket. Det var en forhastet konklusjon.

Med konserten i Munchmuseet er Susanna godt på vei inn i en fjerde overordnet utdypning av sitt forhold til den forpinte franske poetens tekster og til måten å arrangere musikk rundt disse. Med henne selv foran mikrofonen, omkranset av Oslo Sinfoniettas strykere, messing- og treblåsere, harpe og monumentale perkusjonspodium, skapes en skjønnet i det store, likevel intime amfiet. Idet fløytene møter Susannas egen plystring på «Longing For Nothingness» er ett av høydepunktene denne kvelden nådd.

De store og sceneomsluttende dekorasjonene, «manetene» og de stofflige draperingene til Thale Kvam Olsen er videreført fra hennes tidligere konserter med disse sangene, blant annet fra Henie Onstad Kunstsenter. mens ensemblet er utvidet med Stina Stjern som med sine kassetter skaper egne partier av støybasert skjønnhet og demonkrafsende dirr av kaos og oppløsning. Vokalen, ensemblet og Stjerns avanserte «rewind»- og «forward»-lydkunst på en avansert samling «Walkman»-kassettspillere fra et annet århundre, er en trio for både de store anledningene og for den intimt løsslupne energien som Susanna selv nører opp under. Gard Gitlestads lyssetting gir bevegelse til det hele.

Les også: Ny TV-serie: Et sant eventyr om norsk jazz (+)

Det er 20 år siden Susanna and the Magical Orchestra «List of Lights and Buoys». Hun kan telle atten album og utallige samarbeid og turneer, også internasjonalt, og blant hennes mest kjente sanger er fortsatt hennes personlige tolkning av Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart». Mens hun fortsatt turnerer med ulikt materiale, er de musikalske prosjektene basert på poesi skapt av lidelse for å si det enkelt, blant hennes mest bemerkelsesverdige. Blant disse er sangene tuftet på Gunvor Hofmos diktning, og altså Baudelaire.

Det siste begynte i 2020 med Susanna alene med «Baudelaire & Piano», og fortsatte to år senere med albumet «Elevation», da sammen med blant andre støy- og kassett-musikeren Stina Stjern som hun også arbeidet med på Hieronimus Bosch-prosjektet «The Garden Of Earthly Delight». Så i 2023 spilte hun inn sanger fra begge de to første albumene sammen med KORK, da under ledelse av dirigent Christian Eggen. «Susanna & Orchestra» var et fullkomment verk.

Men Christian Eggen og Susanna så åpenbart flere muligheter. Bare noen dager før Munch-konserten kom en ny EP fra Susanna og KORK-seansene, der med

Helge «Deathprod» Steen som produsent, kalt «The Harmony Of Evening». Den ferskeste samarbeidet synes også å være harmonisk. Til Christian Eggens eget ensemble Oslo Sinfonietta og denne konserten på Munch har låtene og helheten igjen fått nye arrangementer komponert av Jarle Storløkken og Jan Martin Smørdal, som også sto bak KORK-albumet. I tillegg kommer et par nye komposisjoner. Oslo Sinfonietta er landets fremste samtidsmusikkensemble, og sammen med Susanna skraper de som arkeologer fram nye dimensjoner av skjønnhet og menneskelig råte i Baudelaires verden, som inneholder alt fra den hvitglødende redselen i et rusbefengt sinn, til den seksuelle lummerheten i en gotisk verdensanskuelse der ondskap og død går hånd i hånd med det vakre og blomstrende.

Fortsatt er det britiske Anthony Mortimers gjendiktninger som ligger til grunn for teksttolkningene. Mange av sangene har vært med gjennom hele prosessen, mens for eksempel «The Dancing Snake», som åpnet «Baudelaire & Piano», nå blir en nøkkelsang i et fantastisk arrangement for et større ensemble som får fram det ambivalente i teksten og i Susannas vokal. Det som gjennomgående på «Baudelaire & Piano» var en renskåren tilnærming til Baudelaire med kun stemme og tangenter, er blitt et nyansert mylder av melankolske streif i det underjordiske, inn i gravkamrene, den dødelige tristessen og kjærligheten og den hallusinerende ekstasen. Nå er pianoet helt fraværende, men stemmen tar det hele videre mens Christian Eggen elter fram en suggererende rytme hos Oslo Sinfoniettas i møte med musikkens organiske lummerhet, der særlig strykerne og treblåserne puster i takt med stemningene som ligger i og mellom ordene.

Susanna har en stemme som snor seg mellom de mange lagene, og ikke bare i den franske dikterens dyptloddende poetiske kloring i menneskesinnet. Hun er også var for klangen i instrumentene og arrangementene. På denne første kvelden de spiller sammen, er det til å begynne med litt premierenerver å spore hos alle, og gjennomgående er det ting å flikke på i balanseringen av sangene til Susanna og instrumentalpartiene til orkesteret og de elektroniske strømningene i Stina Stjern virtuose kassettspill, som på instrumentale «Loop/Tarot».

Stina Stjern fyller imidlertid også ut bildet vokalt. Som på «The Vampire» hører man hvor fint Stjerns koring gir rom for energi og temperatur i sangen. Og innimellom hører vi Delphine Doras båndlagte resitering av Baudelaire på originalspråket som et bånd til opphavet. Dette forteller Susanna litt om mellom sangene.

Og det er befriende på en konsert med dette ensemblet at Wallumrød er seg selv, snakker løst med publikum, drar fram et eget Susanna-«handlenett» og viser fram vinylplatene og andre ting som hun skal selge etterpå. En ting er at platesalg i en digitaltid og såkalt «merch» er en viktig del av inntekten til en artist, men når det får betydning for opplevelsen av konserten er det fordi Susanna ved å bringe litt børs inn i katedralen utgjør en herlig kontrast til fordommene mange har mot den litt konvensjonelle samtidsmusikken som Oslo Sinfonietta på ett vis representerer.

Det er neppe noen tvil om at Baudelaire jaktet på og fant lidelsens alkymi, «Alchemy Of Suffering», men Susanna jakter heldigvis lyset i denne alkymien, den blendende og skjøre skjønnheten som ligger i det grusomme, makabre og vonde. Sammen med Oslo Sinfonietta og Stina Stjern blir det gull.