Juan Antonio Samaranch

I nesten 21 år var han president i Den internasjonale olympiske komité (IOC). Under hans ledelse ristet OL-bevegelsen av seg det gamle amatørbegrepet en gang for alle, og gjennom en voldsom kommersialisering skaffet IOC seg store økonomiske muskler.

OL var i krise da Samaranch ble valgt på kongressen i Moskva i 1980. Sommerlekene det året ble boikottet av mange vestlige land, deriblant Norge, og kostnadene forbundet med olympiske leker ruvet så høyt over inntektspotensialet at det var vanskelig å finne byer som var villige til å ta på seg framtidige leker.

Under Samaranch gjorde IOC smarte strategivalg og oppnådde markeds- og TV-avtaler som gjorde det attraktivt å søke OL igjen. Selv om også de to første sommerleker på hans vakt var rammet av boikott, fikk verden se en rekke flotte idrettsfester som Samaranch med ett unntak (Atlanta i 1996) avsluttet med frasen «de beste leker noensinne».

I 1992 fikk han uttale de ordene i hjembyen Barcelona, to år senere gjorde han det i Lillehammer.

Etter at forgjengerne ville stenge OL for alle utøvere som hadde tjent penger på idretten sin, åpnet Samaranch dørene på vidt gap for de best betalte idrettsstjernene. Superstjerner i idretter som tennis, basketball, sykling, fotball og ishockey er nå del av OL.

Under Samaranch skjedde det også andre ting med den olympiske bevegelse. Viden kjent var hans hang til luksus og krav om nærmest kongelig behandling, og hele IOC-medlemsmassen fikk et pampestempel.

Verre var de mange beskyldningene om korrupsjon. I forbindelse med tildelingen av OL til Salt Lake City ble det avdekket en kultur der smøring av IOC-medlemmer var et vanlig virkemiddel i kampen for lekene.

Skandalen rystet organisasjonen. Nye etiske regler ble innført, og en kommisjon gikk gjennom tidligere overtramp. En rekke IOC-medlemmer ble ekskludert, andre fikk irettesettelse. Samaranch gikk imidlertid fri.

Gjennom denne oppryddingen var spanjolens tid på mange måter forbi, og han stilte ikke til gjenvalg da perioden løp ut i 2001.

En lite demokratisk måte å lede IOC, samt hans tvilsomme fortid som minister i diktatoren Francisco Francos regjering i Spania, førte til at Vegard Ulvang skapte bølger ved å uttale seg negativt om Samaranch rett før Lillehammer-OL i 1994. Ulvang var utpekt til å avlegge den olympiske ed på vegne av utøverne, og uttalelsene fikk stor oppmerksomhet.

Samaranch fikk også kritikk for en uvilje mot å bruke hard lut i kampen mot doping. Han skal ha vært mer opptatt av å unngå et dårlig lys på OL-bevegelsen enn av å avsløre juksemakerne.

Etter at Samaranch nesten 81 år gammel sluttet som IOC-president, ble han utnevnt til ærespresident på livstid. (NTB)