Kaffor ein Jan Johnsen har fått ei gada?

Det telefoniske spørsmålet var ikke av den sorten som lar seg besvare med det avventende svaret «det var et godt spørsmål», men det krevde et øyeblikkelig og konkret svar. Gatenavnet er til ære for den tidligere frontfiguren innenfor avholdsbevegelsen, hotelldirektøren, drivkraften bak den omfattende aksjonen Sykehuset i våre hender, og den senere stortingsmannen Jan Johnsen.

Den andre Jan Johnsen, egentlig den første når det gjelder alder – Stavangers siste ordfører før byen inngikk et såkalt fornuftsekteskap med Madla og storparten av Hetland – hadde nok en større plass i den lokalpolitiske minneboken enn han hadde i gatenavnkomiteen navneforslags-skuffe.

Jan Johnsen ble valgt inn på Stortinget i 1997 etter noen års tjeneste i bystyret, men bare tre år etter at han fikk sitt Stortingssete, skulle livet hans ebbe ut etter en tragisk drukningsulykke under en reise med Stortingets energi- og miljøkomité i Costa Rica.

Komitéformann Tore Nordtun fortalte til mediene etter tragedien at «etter møter med sentrale myndigheter, bevilget vi oss en times fri før vi skulle i gang med samtaler med lokalbefolkningen. Etter lunsj, rundt klokka 15 lokal tid, gikk Jan Johnsen, Jan Tore Sanner, Bror Yngve Rahm (KrF), Bent Hegna (Ap) og komitésekretær Tiril Vogt ned til sjøen for å bade. De hadde stranda for seg selv, men intetanende kastet de seg ut i en dødsfelle. Kraftige understrømmer tok tak i dem straks de la seg i vannet.

Og han tok det for gitt at også ministeren spøkte da han sa at elefanten var på vei med første ledige skipsleilighet.

Det som skulle være et forfriskende avbrekk i det tettpakkede programmet, endte i en kamp på liv og død. Jan Johnsen tapte mot de nådeløse naturkreftene, Bent Hegna (Ap) berget livet så vidt. Gjenopplivningsforsøk ble igangsatt av lege på stedet, men livet til Johnsen sto ikke til å redde. Hegna overlevde og ble innlagt på sykehus.

I april 2000 ble Jan Johnsen gravlagt fra en fullsatt Domkirke hvor mange benyttet anledningen til å hylle den avdøde. Størst inntrykk gjorde nok likevel datterens ord – den senere fylkesordføreren Janne Johnsen – til sin far. Hun trakk fram sin fars utadvendte og humørfylte sinn, hans hang til spillopper og hans ikke alltid like praktiske løsninger på hverdagsproblemene. Som den gangen han brukte sprittusj for å kamuflere et par hullete, svarte sokker, som hun fortalte til kirkerommets munterhet.

[ MDG: – Oljå hører hjemme på museum ]

Hun minnet også om byggverk av forskjellig karakter som ikke ville stått der på samme måte uten Jan Johnsen; Sola Strand Hotel og ikke minst de tekniske nyvinningene ved Sentralsjukehuset, uvurderlige for manges helse. Fra farens tale da hun selv ble konfirmert, trakk hun fram to ting. Det ene hvor viktig det er at man selv tar ansvar hvis man ønsker å få gjort noe eller endret på noe i samfunnet. Det andre at man aldri må la sorg og skuffelse skygge for den glede som ligger foran en. «Jeg er stolt over å være datter til Jan», avsluttet hun.

Første gang Jan Johnsen sikret seg nasjonal medieplass, var da Norges storlosje av IOGT sparket ham ut av organisasjonen i 1971. Bakgrunnen var at Johnsen – som restaurant- og hotellutdannet – hadde innehatt serveringsbevilling for alkohol da han noen år tidligere var bestyrer for et gjestgiveri i Finnmark.

Den lokale losje Kamp og Seier i Stavanger, hadde tidligere «frifunnet» Johnsen i denne saken og latt han få beholde få medlemskapet, mens distriktslosjen har fattet samme vedtak som Storlosjen nå gjorde. Konklusjonene fra de to overordnede losjene er dermed ganske klar: Johnsen må forlate det gode avholdsselskap.

Jan Johnsen fortalte avisene at han overhodet ikke kunne fatte at han på noen måte hadde brutt sitt avholdsløfte: «I avholdsløftet sier vi at vi lover å drive aktivt avholdsarbeid, men jeg kan ikke se at det finnes noe mer aktivt avholdsarbeid enn å gå ut der hvor alkoholen omsettes, og få slik kontroll med den at vi i alle fall kan holde de lovene som gjelder for salg av alkohol.

[ Politianmelder kommunen: - Mulig forfalskning ]

Vi kan for eksempel ikke bare sitte og se på at det selges alkohol til mindreårige eller andre som etter norsk lov ikke har krav på den. Med denne dommen har Storlosjen satt en hel yrkesgruppe utenfor organisasjonen. Kristendommen spør ikke etter yrke, men det gjør altså avholdsbevegelsen», sukket Jan Johnsen.

Stortempler i Norges Storlosje, h.r. advokat J.M. Mjøsund, forklarte prinsippfast: «Det ville ikke være rimelig utad at en som arbeider for å bekjempe alkoholen, stiller seg som innehaver av en bevilling. Det å være reell bestyrer av en restaurant er et tilfelle som faller helt utenfor ethvert medlemskap i IOGT».

Stortemplaren foretok også en slags grenseoppgang for medlemskap i losjen. Han framholdt nemlig i samme åndedrag som han ekskluderte Johnsen: «En underordnet butikkekspeditør som selger alkohol eller en hushjelp som serverer alkohol i husholdet, vil nok kunne bli medlemmer i losjen. Men det må selvsagt skje etter en ganske nøye og svært så individuell behandling», konkluderte stortemplaren sin verbale alkoholpolitiske balansegang.

Elefanthistorien til Johnsens navnebror i Stavanger, ordfører Jan Johnsen, stammet fra 1961. Ordfører Jan Jonsen fikk i den søte førjulstid en melding fra stortingsmann Einar Hareide, som vakte en viss forundring i byen. Hareide hadde vært på en tre ukers delegasjonsreise i India – som inkluderte et besøk hos landbruksministeren – og han hadde med seg denne beskjeden til Jan Johnsen: «Den elefanten du ønsket deg, er nå klar for avsending …»

Bakgrunnen for beskjeden var at da den indiskelandbruksministeren hadde vært på et kjapt besøk i Stavanger, hadde han oppfattet at Jan Johnsen ga uttrykk for at han hadde en brennende lyst på å få en levende elefant. Ministeren svarte raskt at det skulle han ordne.

Da ordfører Jan Johnsen fikk om den noe uvanlige julegaven som var i vente, måtte han beklage at historien nok ikke var helt som ministeren hadde oppfattet. Det var sagt som en spøk, og han tok det for gitt at også ministeren spøkte da han sa at elefanten var på vei med første ledige skipsleilighet.

Og som Jan Johnsen la til: «Jeg betviler at det lov å holde elefanter i Stavanger. Jeg tror ikke jeg trenger å spørre stadsfysikus Eyvind Dahl om det heller. Jeg tror jeg får la elefanten bli til en avisand. Det er ikke så dårlig det heller, kanskje et slags mini-mirakel …»

[ Rekord-priser i Hillevåg: – Må tenke på hvilket avtrykk man setter igjen ]

Ordføreren som hadde ordet i sin makt

Det er ikke alle ordførertaler som får sin plass i godtfolks minne. Det finnes et lokalt eksempel på en ordfører som var prisverdig kort, men som kanskje derfor huskes atskillige tiår etter at ordene falt. Dagen før 17. mai i 1961 ble også «Norges fineste underjordiske city-passasje og offentlige toaletter» høytidelig åpnet under og ved torget.

Det var den gamle Undergangen som ikke lenger finnes, og som vel i de siste årene av sin «levetid», var mest kjent for Tante Adas ustanselige og blide tilstedeværelse. De to passasjene som også begynte som et håpefullt forretningsareal under jorden, endte temmelig fort med en gradvis retrett av den ene forretningsdrivende etter alle de andre.

Det var under åpningen av byens City-passasje – som for øvrig også fikk noen minutters sendetid i datidens «Filmavisen» til betydelig begeistring for byens turisttrafikkomité – at ordfører Jan Johnsen igjen viste at den vittige og poengterte tale, var noe han behersket.

Etter at Ullandhaug skolekorps hadde demonstrert hvor meget musikantene hadde øvet før 17. mai-marsjeringen og før ordfører Johnsen og rådmann Søiland vandret i spissen for folket gjennom «City-passasjen», åpnet Johnsen den nye fotgjengerløsningen ved Torget med disse ordene:

«Aldri har vel en befolkning så smilende og forventningsfulle gått sin egen undergang i møte. Men så har den da også mye å se fram til. Liknende anlegg finnes ikke i Norge, og selv etter utenlandske forhold er det enestående!»

Jan Johnsen var berømt for sine gode historier. I et avisintervju på 70-årsdagen, ble det beklaget at han ikke hadde dem på kassett – det burde han kanskje, siden han ikke har publikum lenger, ikke det store publikum. Men noen av de beste har han skrevet ned. Og den beste skal etter hans mening være da han som ordfører var på Oslo-besøk og ble spurt om det skjedde noe i Stavanger.

«Eg vett ikkje, eg har ‘kje vore hjemma på fjorten dager», svarte ordfører Jan Johnsen …

[ Flere vil ha like kraftige tiltak mot klimakrisen som koronapandemien ]