Nablus under apartheidstyre

Stavangers ordfører ledet i begynnelsen av april en offisiell delegasjon til vår palestinske vennskapsby Nablus. Vi ble som alltid godt mottatt av vår...

Stavangers ordfører ledet i begynnelsen av april en offisiell delegasjon til vår palestinske vennskapsby Nablus. Vi ble som alltid godt mottatt av våre venner. Men ordfører Adli Yaish hadde forfall - han sitter fengslet uten lov og dom, sammen med 3.000 andre innbyggere i Nablus.

Grasrotsamarbeidet mellom Stavanger og Nablus har pågått i snart et kvart århundre. Formannskapet i Stavanger vedtok offisielle forbindelser i 1995, i kjølvannet av optimismen etter Oslo-avtalene. Optimismen var sterk både her hjemme og hos partene: Nå skulle freden råde, nå skulle palestinerne få sin egen stat ved siden av Israel.

I stedet ser vi nå det motsatte. Målet om en egen palestinsk stat er ikke bare noe fjernere. Det er dessverre grunn til å spørre om det i det hele tatt er gjennomførbart. I løpet av disse årene har antallet ulovlige settlere på Vestbredden økt med over det dobbelte. Veisystemene, mange av dem bare for israelere, har effektivt avskåret forbindelsene mellom palestinske byer og landsbyer. Mens Gaza framstår som et gedigent fengsel under beleiring, er Vestbredden i praksis delt opp i fire ulike soner uten forbindelser med hverandre. Det palestinske Jerusalem er i praksis totalt omringet av ulovlige bosetninger store som middels norske byer.

Nablus er i tillegg beleiret. De militære sjekkpunktene ved alle inngangene til byen kveler den økonomiske aktiviteten, og arbeidsløsheten er i dag over 60 prosent.

Den voldsomme israelske utbyggingen av Vestbredden, eksklusivt for israelere, kan i praksis bety at det ikke lenger er mulig å etablere en palestinsk stat. Eller at den nye «staten» i praksis ikke kan bli annet enn et Bantustan. Parallellene til Sør-Afrikas gamle apartheidstruktur er dessverre sterke. Også der var det selvstyremyndigheter i egne selvstyrte områder. Også der var det passlover som effektivt hindret bevegelsesfrihet og demokratiske rettigheter. Også der var det et demokrati for dem som var på rett side av streken, og et diktatur for resten.

I Sør-Afrika hadde de et system med fengsling uten lov og dom, såkalt «administrativ forvaring». Samme ordningen har Israel. Men Israels ordning er et hakk verre. I Sør-Afrika kunne militære myndigheter fengsle folk uten lov og dom i tre måneder - i Israel seks måneder. Og etter en seksmåneders periode kan nye perioder fastsettes. Ordfører Adli Yaish fikk først seks måneder, så fire måneder, og nå nye 45 dager.

Midt oppi alt dette fikk vi likevel se noen viktige glimt av lys. Delegasjonen møtte varme og gjestfrihet, stor raushet og en sterk vilje til samarbeid. Samarbeidet mellom skoler i Stavanger og Rogaland og skoler i Nablus imponerer stort. Og på tross av blokade har våre venner i Nablus lykkes med å etablere et nytt campus for Universitetet. Biskop Ernst Baasland var med i delegasjonen og markerte sterk støtte både til fengslede ordføreren og motstand mot andre alvorlige menneskerettighetsbrudd. Og vi fikk møte representanter for den kristne minoriteten, som var stolte over samholdet de har klart å bevare i Nablus gjennom to tusen år.

Jeg sitter igjen med ett spørsmål til israelere og deres sterkeste støttespillere her hjemme: Hva er det som får dere til å tro at etableringen av et fullskala apartheidsystem i Midtøsten har framtiden for seg?