En historie om varige verdier

Den amerikanske tegneren og historiefortelleren Carl Barks evnet på en suveren måte å analysere menneskets dårskap, forfengelighet og misunnelse. Dette gjorde han først og fremst i egenskap av at han var en av tegnerne i Disney-konsernet.

Barks' tegnede historier som kilde til kunst og kultur er nærmest utømmelig, og det var gjennom eventyrene i Donald-bladene vi fikk kjennskap til litteraturens spennende verden. Etter at Donald hadde framført den berømte hodeskalle-scenen fra «Hamlet», «Å være eller ikke være, det er spørsmålet», satt mitt første Shakespeare sitat som et skudd. Eller Magica fra Tryll som Kirke, denne nifse gudinnen i gresk mytologi, som i Barks strek forvandlet både Skrue og Donald til griser. Er det rart jeg fikk lyst til å bli bedre kjent med Homer og hans fantastiske verk «Odyssevs reiser»? Jo da, det var mye å hente i Donald-bladene, ingen tvil om det!

Carl Barks var på høyden av sin karriere da han i 1947 «unnfanget» Skrue McDuck i bladet Donald Duck Four Colour, med historien «Christmas On Bear Mountain», som på norsk fikk navnet «Jul på Bjørnefjell». Siden den gang har han sørget for at verdens rikeste and, gjerrigknarken Onkel Skrue, har voktet den enorme pengebingen sin samtidig som han har vært en av hovedpersonene i Andeby-universet.

Den amerikanske økonomen Milton Friedman publiserte i 1969 en analyse av hva som skjer i et samfunn som plutselig blir oversvømt av penger. Det var blant annet på grunnlag av denne analysen Friedman i 1976 kunne innkassere Nobelprisen i økonomi!

Men hva har Milton Friedmans økonomiske analyser til felles med Carl Barks historier? Ganske mye, skal det vise seg; i en utgave av bladet Donald Duck & Co., som ble utgitt på norsk i 1952, var det en historie av Barks med tittelen «De varige verdier». Den forteller hvordan Andeby-samfunnet går fullstendig av hengslene når det blir oversvømt av penger.

Det har seg nemlig slik at Onkel Skrue oppbevarer alle pengene sine i en enorm binge på gården sin i utkanten av Andeby. En tornado som kommer hans vei suger alle pengene opp i luften og lar dem drysse ned over hele distriktet. Stor er derfor overraskelsen hos Onkel Donald og nevøene hans, da det viser seg at Skrue tar oppstyret med knusende ro. Han konstaterer bare at hvis han blir på gården og arbeider, vil pengene helt sikkert komme tilbake av seg selv!

Og det er nøyaktig det som skjer; alle de som har blitt steinrike, slutter å produsere mat og andre varer. Sagt med andre ord; ingen har tid eller lyst til å arbeide, de skal jo nyte sin nyvunne rikdom! Det er når behovet for sult begynner å melde seg at pengestrømmen går Skrues vei. Han, som er den eneste som har plantet og sådd, er nå i den enestående situasjonen at han kan ta skyhøye priser på maten han har produsert på gården og folk har råd til å betale. Nå kan Skrue ta den prisen markedet tåler, og det er ganske mye skal det vise seg. Folk betaler gladelig én million for ett egg og 200.000 kroner for et kålhode, for å nevne noe.

Slik vender alt tilbake til det normale igjen, noe som i Andeby betyr at Onkel Skrue, som elsker å bade i pengene sine og kaste dem opp i luften, kan gjøre akkurat det, mens folk flest atter må slite for føden.

NTNU og SINTEF har i sitt fagblad Gemini påpekt hvordan Barks gjennom denne historien lanserte banebrytende økonomiske teorier lenge før en tilsvarende økonomisk analyse bidro til at Friedman ble tildelt Nobelprisen i økonomi.

Professor i samfunnsøkonomi, Gunnar Bårdsen, mener at det ligger dyp økonomisk innsikt i Skrue-sitatet «Bare jeg blir her og passer på gården min, kommer pengene igjen av seg selv.» Bårdsen forklarer dette på følgende måte: - Dersom alle i et lukket økonomisk system plutselig får mer penger, fører det i første omgang til at folk arbeider mindre, rett og slett fordi de tenker at med så mye penger mellom hendene er det ikke behov for å arbeide. De har uansett nok til å kjøpe det de trenger.

Helikopterpenger var begrepet Friedman innførte for å forklare dette fenomenet. Men helikopter (tornado)penger fører også til inflasjon (kunstig økning av pengemengden som medfører verdiforringelse av papirpengene, som igjen fører til at vareprisene stiger). For penger har ingen egenverdi, og i Barks historie er Onkel Skrue, og etter hvert Ole, Dole og Doffen de eneste som forstår dette.

Én million er, som så mye annet, ikke det uoppnåelige det engang var. Da er det noe annet med én milliard. Én milliard er nemlig så mye mer enn bare én million, faktisk er det tusen ganger mer! Selv om absolutt alt er mulig i en tegneserie, kan vi likevel anta at Onkel Skrue ikke ville hatt mulighet til å telle alle pengene sine. Vi vet ikke hvor mye en fantasillion er, selv om Skrue visstnok har flere av dem i pengebingen sin. Men vi vet at én trilliard har 21 nuller, og da er vi kanskje i nærheten av det Donalds gretne onkel er i besittelse av?

Men rikdom er også en stadig kilde til bekymringer; går det for eksempel an å få med seg én milliard kroner i tusenlapper fra Norges Bank? Ikke helt kurant vil jeg tro, men i fantasien er det meste mulig! Jeg ser imidlertid at det rent tidsmessig kan bli et problem i det øyeblikket jeg skal telle pengene. Sånn er det med den saken.