Bløt «pus»

Det kan være tøft å tre inn i nye fellesskap. Nå er det bare dager igjen til jeg blir kastet til ulvene. På langtur med en hel gjeng jeg ikke kjenner. Forresten, det siste året har jeg nesten klart å venne meg til Grimnesen, hannkatten som tiltaler alle med «hei pus!», og strør på en underfundig latter.

Fredag var Grimnesen og jeg på årsfest med «stallen». Jeg var litt usikker på hvordan stemningen ville være etter at hesten vår har drevet med alt annet enn travløp de siste åtte månedene. Personlig har jeg drevet med hester lenge nok til å ha «sølvbryllup», så for min del vet jeg at det går opp og ned. Men hvordan var egentlig stemningen hos de andre?

Det ble en opptur. Rett nok kom det tre, fire strykninger rett før bilen slapp feltet, men de som kom til start sørget raskt for at stemningen ble en årsfest verdig. Mangfoldighet er et stikkord for gjengen. Da festen skred ut i de små timer, var Grimnesen og jeg på god vei til andre siden av kloden på kombinert golf og jakttur. I dag er det like kjekt å ha hytte der som i Sirdal. Men holdt mine skyteferdigheter mål, lurte verten på?

De to andre er hardbarkede jegere som skyter med skarpt flere ganger i året. Jeg holdt en svært lav profil. Det jeg har skutt opp gjennom årene, gir meg liten ære. I sin tid var jeg avretter hos gamle Svendsen, som hadde innledet en årviss kamp mot gråtrosten,«sjidass» som er det folkelige navn. De drev terror i jordbæråkeren hans. Fire-fem ble plukket ned med luftgevær og kikkertsikte for å henge i nettet til skrekk og advarsel. Absolutt ingen jegerutfordring, og det ga meg da heller ingen gleder. Bare vondt i magen.

Jeg er nok litt for bløt til å bli «en av gutta» på skauen. Men jeg er en racer til å bære. Kanskje kan jeg smøre mat og ordne serveringen? Ingen kan gi seg ut i bushen uten god mat og drikke. Og jeg innser jo at vilt må beskattes for å ha sunne tilstander i flokkene. Slik jeg ser det har jeg utfordringer nok i livet uten å ta fram riflen igjen ...