Fra drøm til virkelighet

- Det er jo dette jeg gjør, dette jeg blir fascinert av. Jeg vil at alle skal stoppe opp og kjenne etter hva det er de egentlig vil, sier Sjur Paulsen.

Det er dette han har laget film om. Dette reiser Stavanger-mannen også rundt og foredrar for studenter. Jeg som trodde han var lei av å snakke om sitt forhold til tid og livet for øvrig. Etter en god stund med promoteringsturné skulle en nesten tro det.

I februar hadde dokumentaren "Loop" premiere på norske kinoer. Den andre filmen med Paulsen bak flere av spakene. Den første var ski- og snowboardfilmen "Soul Deep". Den ble aldri så kjent som " Loop", selv om kronprinsen har sett den, og kom på premierefesten av den grunn.

Næss gjorde inntrykk

Tenk deg ett av Thomas Dybdahls mest reflekterende gitarfingerspill. Og en stemme som sier at "livskvalitet er ikke hva man har, men hva man føler man er." Stemningen er satt.

"Loop" handler om fem menn. De to Narvik-kompisene i tjueårene som kjøper seg sjekte, kjører til Lofoten, klatrer opp i fjellet og kjører ned igjen på ski. Ambulansesjåføren som tar en sommer i vakttårnet Lindekleppen. Fjellklatreren som prøver seg på Skjoldet i Kjerag. Og Arne Næss.

Som på så mange gjorde Næss stort inntrykk på Paulsen. I filmen tar 93-åringen med seg filmteamet på hytta, klatrer på steiner og hopper over bekk og myr. Og filosoferer om livskvalitet, tid og materialisme. Blant annet.

- Jeg har aldri møtt et menneske som tar teoriene sine så mye ut i praksis. En gang ventet vi på kona hans utenfor en butikk. Vi satt i bilen, og det snødde litt. Da vi kjørte, hadde vi på vindusviskerne. Men da bilen sto stille, begynte snøfnuggene å smelte på ruten. Arne pekte og så fascinert på omdannelsen fra snøkrystall til vann. Han er helt fantastisk.

Sa opp jobben

- Hjemme har jeg en meterhøy bunke med sånt, sier han og sikter til avisene han har plukket fram fra vesken.

- Loopen er alle omgivelsene du blir dyttet inn i. Av familie, venner og media. Og det er noe galt et sted, når det ble spist 87,5 millioner døgndoser av antidepressiva i 2003, sier han, og peker på Dagsavisen-artikkelen "Lykkepresset gjør deg deppa".

Selv sa Paulsen opp jobben i Geelmuyden Kiese på slutten av 90-tallet. Han hadde da studert markedsføring og kommunikasjon i USA. På tennisstipend. Jobben var god, den. Bra betalt. Men Sjur Paulsen ville lage film. Han hadde kjent etter. Og tenkt. Så han hoppet av dotcom-bølgen.

- Jeg våknet plutselig opp, fikk energi. Men jeg ville aldri vært foruten erfaringene fra den bransjen.

34-åringen snakker om materialistisk kontra emosjonell velstand. Dalai Lama skal ha sagt at jo lenger ut av de industrialiserte samfunn en kommer, jo større grad av emosjonell velstand er det.

- Det var fantastisk da vi filmet i Lofoten. Der er det ikke sånn at "torsken kommer torsdag klokken fem". Den kommer når den kommer. Jeg snakket med en advokat der oppe, han hadde flyttet dit fra Oslo. Han sa at han merket at han begynte å gå fortere bare han landet på Gardermoen.

- Hva gjør du selv?

- Jeg lager film og holder foredrag. Det er min ting. Men folk trenger ikke å selge alt, hoppe basehopp eller kjøre ned en fjellvegg. Det holder å ta deg tid til noe du har hatt lyst til lenge.

Selv seilte han av gårde over Atlanteren med en kamerat som trengte mannskap midt i finansieringsfasen til "Loop". Det gikk, det også.

Bakgrunnen som siviløkonom og erfaring fra bedriftsøkonomi har gitt ham en litt annen inngang til film enn det de fleste i miljøet har. En styrke, synes han selv. Få andre produsenter har ifølge Paulsen den samme bakgrunnen som ham.

Prosjektkonsulent for "Loop", Thor Trå, mener det krydrer hans arbeid med film. Kanskje ikke som den gangen en feriefilm endte opp på lerretet da "Soul Deep" skulle vises på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). I den største kinosalen. - Men han er annerledes enn alle andre, og kommer til å nå langt, mener Trå.

- Noen ting gjøre jeg aldri igjen. Jeg lagde "Loop" uten produksjons- eller innspillingsleder. Men jeg lærte utrolig mye. Til slutt fikk vi bra pressedekning på filmen. Det er temaet som fenger folk. Vi fikk gode kritikker også, utenom i Stavanger. Stort sett bare firere og femmere, sier regissøren.

Paulsen forteller at "Loop" var den fjerde kinofilmen med premiere her i byen. Lokal-tv og radio merket seg premieren, men avisene uteble totalt. Kanskje fordi han bor delvis i Oslo og delvis her med kjæresten. Eller kanskje fordi han ikke regner seg som en av de såkalte Stavanger-regissørene.

- Jeg kjenner dem, og omgås dem og alt det der. Sånn sett er jeg en del av miljøet. Men hver av dem har sin greie, og jeg har min, sier han, og håper at Stavanger kan bli en by som i framtiden har en filmbransje, ikke bare t filmmiljø.

Selv har han vært med på å etablere filminvesteringsselskapet Filmstory, hjemmehørende i Stavanger. Hittil har det investert i "Alt for Egil ", "Monstertorsdag" og "Loop".

- Men du kommer ikke til å lage spillefilm med Silje Salomonsen og Vegar Hoel i hovedrollene?

- Det kan godt være. Men jeg skal ikke spille den inn på Cementen, om du skjønner, sier han med et lite smil.

- Det er riktig, det som Arne sier. En må gå sine egne veier, tråkke sine egne spor.

Sjur Paulsen må gå. Ironisk nok må han i et møte om tjue minutter, og skulle ha lest et manus først.

- Jeg trodde ikke du hadde lov til å ha dårlig tid?

Han ler.

- Noen ganger liker jeg å ha det travelt. Jeg vil ikke være noen pekefinger. Det er opp til hver enkelt.