Klubbgata skapte bystyredebatt

Det ble lansert ulike navneforslag til den nye gatens navn som Bolette Wieses gate, Obstfelders gate i tillegg til forslaget om Klubbgaten. Bystyret var også – midtveis i debatten – inne på det trøstens forslag som alltid skyver såkalt vanskelig saker litt fram i tid: Utsettelsesforslag. Det ble imidlertid fra flere påpekt at uansett hva gaten måtte bli døpt, ville folk flest i byen fortsette med å kallen den for Klubgaten.

Denne lokalgeografiske observasjonen var det først og mest Aps Nøsen som gjentok med stadig stigende stemmestyrke: «Gaten gaar gjennem Klubhaven, og den bør da ogsaa hete Klubgaten». Han fikk sterk støtte av Westnes som slo fast i en slags privat politisk trosbekjennelse: «Jeg tror ikke jeg gjør noget galt overfor partiet ved at stemme for Klubgaten. Det kan være til et vidnesbyrd om, at der indenfor Klubhavens mure, hvor man før sat og nød sin, pjolter, var det nu tørlagt!»

Det heter avslutningsvis i avisomtalen fra møtet som åpenbart inspirerte medlemmene til mange og lange innlegg: «Ved avstemningen forkastedes utsettelsesforslaget med 38 stemmer. Derefter toretok man avstemning over Klubgaten ved sedler. Resultatet var at Klubgaten fik 51 stemmer, Bolette Wieses gate 7 og Obstfelders gate 8 stemmer.»

Et drøyt hundreår tidligere var ikke Stavanger mye til by. Det heter for eksempel i et reisebrev fra skipsbyggermester Tønnes Rolfsen, riktignok fra Bergen, som besøkte byen i 1806, at «denne bye har ingen reelle gader eller torv, men huuse og alt andet er noget forbandet skrab, thi man vilde have møie for at kjøre karjol i byens største og saa godt som eneste gade, dersom man vilde tilbage».

Formodentlig er denne «eneste gade» som han sikter til, Østre Bredevandsgade. Den gikk i bru over Skolebekken og opp til Bispegården. Omkring 1830 ble gateløpet endret slik at det gikk mellom Bispegården og Rådstuen (Mariakirken). Samtidig ble gatenavnet endret til Kongsgaten. Brevskriveren har sikkert rett i at Stavanger hadde liten sans for gater og streder. Så sent som i 1842 ble det «anseet som en forfærdelig sløsen da Nygaden blev anlagt i 10 alens bredde (ca 6 meter)». Det var høkerne som drev sine sjapper i Nygaten som tok saken i egne hender og satte i gang gateopparbeidelsen.

I 1810 kjøpte Klubbselskapet lokalene til den gamle Bispegården som lå hvor Domkirkeplassen finnes i dag. Ifølge byfogdens pantebok, «skjøter og avhender» laugmann Jacob Hveding den 5. juni 1810 til Stavanger Klubbselskap «sitt iboende huus med 9 kakkelovner og øvrige herligheter, samt ålefiskeri i bekken».

2000 riksdaler betalte Klubbselskapet for eiendommen og regnet med å bruke ytterligere 100 riksdaler til nødvendig oppussing og utbedring. Pengene ble skaffet fra en engere krets av medlemmer, men agent Gabriel Schancke Kielland måtte punge ut med halvparten. Da regnskapet ble gjort opp, viste det seg at det var gått med 2456 riksdaler, inklusiv 200 rd i forskuddsbetaling til Peder Jotten for «billiarden».

En kjøpsrettighet skulle skaffe klubbmedlemmene mye moro og glede i årene som fulgte. Det var retten til å fange levende ål i Skolebekken. Den bekken renner i dag under Klubbgaten fra Breiavatnet og kommer ut ved Østervåg, ved den gamle bispebrygga. Den gang var bekken udekket og rant gjennom bispegårdens hage. Fra gammelt av ble Skolebekken betraktet som byens østre grense.

Selv om det lå en gammel almueskole langs bekkeløpet, er det tvilsomt om navnet har noe med den å gjøre. Større sannsynlighet er det for at Skolebekken stammer fra verbet «å skole». Det betydde å skylle. Det var i bekken at kvinnene skylte sin tøyvann, fra bekken at garverne hentet vann til sine huder, og det var vannet i bekken som drev møllernes kverner. Skolebekken var følgelig en sentral del av byens livsnerve.

Selv om medlemmene i Klubbselskapet som be stiftet i 1784 etter initiativ av kammerherre og amtmann Peter Ulrich Friedrich Bentzon og hans fru Juliane Wilhelmine, utvilsomt var rekruttert blant byens «conditionerende kretser», var selskapets økonomi alltid problematisk. Det kan være forklaringen på at Klubbselskapet i 1841 solgte eiendommen til sin forretningsfører Samuel Olsen for 2900 spd.

Det varte imidlertid ikke lenge før eiendommen igjen byttet eier. Beverter Johannes Olsen er kjøper, og omgjør bygget til Hotel du Nord. De gamle rokokkosalene blir til hotellværelser. I den gamle bispegård blir det innredet restaurantlokaler i tillegg til en teatersal. Den blir kalt «Johnsa-salen», oppkalt etter beverter Olsen.

Først og fremst er det Olaus Olsens teatergruppe som tar salen i jevnlig bruk. Olaus Olsen var født i Stavanger, men hans skuespillere var i hovedsak danske. «Johnsa-salen» ble brukt som teatersal inntil den bygningen som i dag huser Rogaland Teater, sto ferdig i 1883. Ikke alle var like begeistret for «Johnsa-salen». Skuespiller Fredrik Garmann fra Stavanger, skriver eksempelvis i et avisinnlegg at «ufatteligt er det autoriteten idetheletaget har kunnet give tillatelse til at give forestillinger i et saadant lokale. En ildebrand vidle føre til at man kunde blive trampet i hjel eller blive luenes rov …»

Ved nyttårstider i 1882, skifter den gamle Bispegården igjen eier. Brennevinssamlaget kjøper Hotel du Nord for 60 000 kroner. Året etter blir lokalene overdratt til Stavanger by for halvparten. Etter atskillig kommunal tautrekning om hvilke etater som skal flytte inn i bygget, blir det brannvesenets nye bolig. Som brannstasjon var det gamle bygget i bruk til 1957, da brannkorpset flyttet til dagens hovedbygg på Lagårdsveien.

Da Klubbselskapet solgte bygget i 1841, beholdt det imidlertid fortsatt «den på sydøstre side av Klubbygningen beliggende og samme tillagte uindgjerdede plads eller grund, og den paa samme side ved landeveien liggende, inndhegnede Klubselskaps have med derpaa opførte bygning og keglebane…», som det heter så snirklet i de gamle papirer.

Allerede den gang ble hagen sett på som et meget innbydende og imponerende sted. Oberstløytnant M.W. Eckhoff som var ordfører i Stavanger omkring 1840, skrev i brev da han flyttet til Stavanger omkring 1830, at «klubens lokale er ytterst tarvelig, særdeles den saakalte dansesal, men derimod er den tilhørende have en av de fortrinligste på denne kant, udstyrt med en keglebane samt en del trefigurer, anskafet etter sigende fra major Smiths eiendom, Malde».

Klubbhagens rariteter var valnøttrær

Lærer T. Stavnem skriver i «Opptegnelser vedkommende Stavangers fortid» i 1906) at «Klubbhagens rariteter var en samling av valdnødtrær hvis grene delvis hang udover gaden. Herfra søgte viltre krabater ved stenkast at slaa ned de indbydende frugter. Og var der en aabning i plankegjærdet, hvilket ikke sjeldent var tilfælde, fandt en del av den skolesøgende ungdom på hjemveien sig fristet til at hænlegge sine «idrættsøvelser» indenfor havegrænsens omraade.

Imidlertid var dette en farlig spas, thi det hænde stundom, at enkelte av gutterne, der ikke var rappe nok til at redde sig ved en ildsom flugt, blev «fangede levende» og ført frem for skolens lærere, af hvilke bestyreren, «Søren Olaus», buldrede løs mod de arme synderne med «tamping», hvis de oftere blev grebet iden slags ugudelige idrætter.»

Om hagen forteller Trygve Wyller i sin jubileumsbok om Stavanger Klubbselskap: «Ute i den prektige have kunne det kameratslige samvær pleies under åpen himmel. Trærne var eldgamle. De ble ikke yngre av å stå. Omkring et par av disse trær var det i hvert fall i 80-90-årene laget et rundbord hvor man kunne plassere seg i munter krets. I treet var det anbrakt en klokke som man kunne slå på for å bringe tjenestehjelp til stede, hvis servering ønskedes.

Gjennom hagen gikk Skolebekken i åpent leide. På Skolebekkens annen side lå kjeglebanen. To broer førte over til denne. Den var litt av en institusjon for Klubbselskapets yngre krefter og de eldre med. I en tid hvor sport og idrett ikke ble ofret oppmerksomhet, var kjeglespillet en påskjønnet form for legemspleie som dessuten ikke utelukket selskapelige gleder.

Kjeglebanen lå et godt stykke fra klubbhuset. Men den vanskelighet ble løst. Man anla en rørledning fra hus til til hus. I rørets ender ble plassert fløyter. De travle menn i kjeglebanen blåste i røret innover mot Klubbhuset. Fløyten ga lyd, og tjeneren meldte seg. Da var det kun et økonomisk spørsmål om man skulle ha en hel eller en halv konjakk».

I denne hagen – og temmelig nøyaktig hvor Handelens Hus ligger i dag – ble det i 1843 tatt i bruk et nytt klubblokale, tegnet av kaptein Georg Neumand Krüger. Nybygget ble finansiert ved salg av den gamle gården i tillegg til at ble solgt såkalt «rentebærende actier» til klubbmedlemmene. Klubbprotokollene forteller at det ble utstedt «actier for 1125 spd til 5 pst rente». Det ble dessuten tatt opp et lån hos handelshuset Kielland på 600 spd til 4 prosents rente. Mye kan tyde på at det var penger som aldri ble forutsatt å bli tilbakebetalt.