Det er fort gjort å bli litt heit i toppen - og kroppen - når temperaturen bikker 40 grader. Husk å få i deg nok salt i tillegg til vann. FOTO: CHRISTINE BAGLO

Hot, hot, hot!

- Åh, herregud for en fiiiiin by!

Det er selveste Mariadagen i Hellas, augustdagen som markeres jomfru Marias død og som sender hele øybefolkningen på Chios inn i pressede langbukser og penkjoler, med så oppstivede frisyrer at ozonlaget sukker. Messen er akkurat over, og det er tid for mer verdslige typer fast og flytende føde, som inntas på den store plassen utenfor kirken. Summingen er øredøvende.

For en reisejournalist er selvsagt det å havne midt ute i et hav av glade, finpyntede grekere - i en unik landsby som er proppfull av intrikate, dekorative mønstre på veggene - uten en eneste turist i sikte - litt som å havne i nirvana. Adrenalinet koker, fingrene knipser frenetisk, og svetten siler. Renner. Fosser. Det har den egentlig gjort i noen dager. Det er august, den varmeste tida på året. Og hetebølge på toppen. Temperaturen har bikket 40 grader. Og kryper fortsatt oppover.

Etter litt ymse og like frenetiske landsbybesøk, må vi simpelthen ha en dukkert. Vi setter kursen sørover, til det som skal være en av de fineste strendene på Chios, helt ute på tuppen. Og hurra! Det viser seg å være Den Perfekte Stranden! Bare et par solparasoller innerst i en glassklar bukt, omgitt av nydelige, bratte kalksteinsfjell. Jippi! Vi småløper ned den bratte gangveien, kaster oss ut i vannet. Plasker rundt en god stund, før vi går opp igjen. Baker litt. Baker mye. For den gniene skyggen fra skrenten krymper stadig. Og ungen vil ikke gå. Mor må være med å bygge strandsteinpalass. Ta fatt på veien opp igjen, tøffere nå. En halv liter vann til, så lunsj i en idyllisk fiskerlandsby, før vi skal utforske de svarte lavastrendene.

Det er ikke mye penger på Chios. Kanskje er det derfor ingen etablissementer har aircondition, ikke engang en skarve, roterende vifte. Og det er varmt. Helsikes varmt. Nærmere 42 grader. Og null havbris i denne fordømte, innestengte, fiskeluktende bukta. Tung grillos fra kjøkkenet. Litt svimmel nå. Gå på do, vaske ansiktet. Gå ut igjen. Mat? Orker ikke. Ny dotur, kaldt vann på hender og armer og ansikt. Phu. Ut igjen. «Er du dårlig?» kommer det fra makkeren. «Nei da, bare litt dizzy, ha, ha». Pøse ned en liter vann. Hjelper ikke. FYTTIKATTA SÅ VARMT! Må ha LUFT! Ny tur inn, kjøleskap observert ved kjøkkeninngangen. Stå tett inntil, smugåpne og føle kulden, når folka som jobber der ikke ser det. Men de ser det like vel. Kommer uoppfordret med en bøtte med is. Tar den med ut til bordet, lar bitene gli opp og ned langs underarmene. Det prikker rødt og hissig i fingertuppene. «..skal vi snart gå til den SVARTE LAVASTRANDEN,» sier ungen. «Nei, mor må gå TIL BILEN litt», sier jeg, og sjangler bort i håp om et luftkondisjonet mirakel. Men aircondisjonen i den billige leieskraphaugen fungerer mer som en het hårføner. Panikken stiger. JEG. MÅ. HA. LUFT. NÅ.

 

«Vi drar HJEM», sier makkeren bestemt. «Men lavastr …» prøver jeg … før jeg synker sammen i setet. Får ikke puste. Kroppen er umulig varm, feber og vatt. All luft jeg trekker inn gjør den bare enda varmere. Farlig varm? Jeg er svimmel som en snurrebass. Hjertet begynner å løpe. Panikk? Panikk for å få panikk! Jeg tenker intenst på at jeg nå skjønner hvorfor de gamle dør i heten. Og tror et øyeblikk at det kan skje med meg også. I alle fall dåne! Men det gjør man jo ikke, foran en jentunge på sju år! Hallo! Heller ikke oppi fiskelunsjen til en gresk storfamilie. Og hva hvis den vide kjolen sklir opp i fallet? Tunga detter ut? Gud forby! Og hvorfor i HELVETE finnes det ikke et eneste luftkondisjonert krypinn på denne solsvidde ørkenøya? Fryseboks?

OK, jeg har bodd i tropene, vandret dagevis i ymse ørkener og jungler, og når sola har smilt til meg, har jeg nonsjalant smilt tilbake. Og jeg har sikkert skrevet 50 artikler om å ta vare på deg selv i varmen, og om hvordan du skal unngå HETESLAG. Men nå var det jeg som var pinlig slått ut. «Men du var jo så flink til å drikke vann», piper den lille, ynkelige stemmen i bakhodet. Men ikke like flink til å spise salt. Og bruke hodet - til å ha noe på det. Etter en ukes turborapportering i årets desidert dårligste måned for å bedrive akkurat dette, var simpelthen saltlagrene tomme.

Et par timer under hotellets grå, bråkete, vidunderlige kuldemaskin, og to salte potetgullposer senere, kommer livet sakte med sikkert tilbake igjen. Nå iført bøttehatt.

christine.baglo@dagsavisen.no