Refseren

Det er fredag morgen, og lenge før fanden har rukket å få på seg skoene. Innen klokka er halv åtte har vi rukket å spise frokost, ta bilder og bli kastet ut av Bibliotekbaren, det siste fordi Dagsavisen ikke har lagt inn søknad om fototillatelse.

– Men vi kan snakke på flytoget, sier Carsten Jensen sjenerøst.

Han skal rekke københavnflyet klokka 10. Anledningen for oslobesøket var en invitasjon fra Norsk Redaktørforening. Han har deltatt i en paneldebatt om ytringsfrihet foran årsmøtet i foreningen, men møtet med norske Hege Storhaug ble, ifølge han selv, en nedtur.

– Jeg ante ikke hvem hun var, og da det gikk opp for meg at vi var invitert sammen som to motpoler i debatten, skjønte jeg at tanken var å skape konflikt for konfliktens skyld, ikke for å bli klokere, sier han, den berømte kranglefanten som i hjemlandet er blitt kalt alt fra skinnhellig, selvtilfreds, bekreftelsessyk, grov og selvgod, men også briljant og skarp.

Helt siden han ga ut reiseskildringen «Jeg har sett verden begynne», en reise gjennom land som Russland, Kina, og Vietnam, tidligere skueplasser for krig, folkemord og katastrofer, har Carsten Jensen vært på sporet av ondskap og godhet. Det faller liksom helt naturlig å snakke om frykt over morgenkaffen. Og paranoia. Terrorhandlingene i Paris i januar og København i februar har næret opp under den store kollektive frykten for terror som kommer innenfra.

– Nå kan vi prise oss lykkelige for at det ikke gikk like mange menneskeliv tapt som det gjorde i Norge, selv om det kunne det fort ha gjort. Nå har det vist seg at Omar el-Hussein ikke hadde så god forstand på det våpenet han hadde fått fatt i, og det hadde heller ikke politiet på sine maskinpistoler, så det var to inkompetente fiender som møttes.

– Hvordan har stemningen vært i København siden attentatet?

– Takk og pris har ikke Dansk Folkeparti klart å vri det til sin fordel. Det tror jeg skyldes at de ikke har maktet å holde styr på sine mest ekstremt rabiate medlemmer slik de pleier. Etter terroren var altfor mange av dem ute med ekstreme uttalelser og det gagnet dem ikke, sier Carsten Jensen som er sterkt kritisk til danske politikere, særlig Dansk Folkepartis fremmedfiendtlighet og Socialdemokratene, med statsminister Helle Thorning-Schmidt i spissen.

– Det triste er at de har rykket mye lenger til høyre enn befolkningen. Og jeg tror det er mange borgere som ikke vet hvem de skal stemme på fordi de ikke deler den politiske konfrontasjonspolitikken som både høyrefløyen og Socialdemokratene står for.

– Nordmenn ser på dere dansker som joviale og tolerante. Hva tror du terroren har gjort med det danske selvbildet?

– Det syns jeg ble uttrykt meget godt i Dagbladet Politikens patetiske tegning søndagen etter terrorhandlingen. Den viste en hvit svane som kommer flygende på en blå himmel med blodet sprutende. Nordens fem svaner er et gammelt, edelt symbol. Men om den tegningen skulle hatt noen som helst realisme, skulle det vært en F16 bombefly som kom flygende mens noen skjøt på den. Vi dyrker en forløyet uskyld, men vi er blitt en militant og krigsglad nasjon som, sammen med Storbritannia, er et av de europeiske landene som har deltatt i flest kriger i løpet av de siste tolv årene. Vi har smelt flere bomber over Libya enn Storbritannia, og vi står alltid først i køen når det gjelder å delta i en ny krig. Storbritannia har en fortid som kolonimakt, de lever fortsatt med illusjonen om å være en stormakt, har atomvåpen og et enormt forsvarsbudsjett, så det er ikke like merkelig at de deltar i krig. Men at Danmark ligger helt på topp? Det er absurd.

Historien om Carsten Jensen er historien om det lille, fysisk svake barnet som valgte bøker framfor slåsskamper og sport. I guttedagene ga det ingen høy status, og konfliktsky som han var, prøvde han ofte å gjøre seg usynlig i skolegården. Man kan godt si at han har tatt igjen. Som profilert journalist og forfatter har han helt siden 80-tallet vært en del av den offentlige danske debatt, en sylskarp, intellektuell og venstrevridd samfunnsrefser som ikke går av veien for å grave helt nede i mørkekjelleren etter slående metaforer. Blant annet har han definert den ideelle kulturkritiker som en «ræv med store ører – lydhør, med stor evne til utskillelse av søppel».

– Du er ikke spesielt konfliktsky?

– Faktisk er jeg ganske konfliktsky ennå, det sier i hvert fall min kone. Hun synes jeg er problematisk konfliktsky, og at jeg henfaller til å være passiv aggressiv, ler han.

– Hvordan arter det seg?

– At jeg for eksempel sier pene ting i et sarkastisk tonefall, og henger meg opp i detaljer framfor å se det store bildet. Men så gjør jeg det motsatte i den offentlige debatt. Der tar jeg de store konfliktene, smiler han. Og jeg klarer liksom ikke helt å bestemme meg for om det er et god-smil eller fanden selv. Det er noe glitrende fandenivoldsk i de brune øynene, for bak alt alvoret spøker det også en dose en bitende ironi.

Da han ga ut sin store, kritikerroste, episke roman «Vi, de druknede» i 2006, hevdet han at han hadde avtjent verneplikten i den danske samfunnsdebatten. Heretter ville han vie sin tid til å skrive skjønnlitteratur. Men innimellom glipper det likevel, han kan simpelthen ikke dy seg for å karakterisere dagens Danmark som en tåkeheim i politisk og moralsk forfall, styrt i grøfta av en gjeng karrierejegere som er mest opptatte av å bruke sine politiske verv som springbrett til mer spennende og lukrative jobber enn å styre landet.

Selv startet han sin karriere som anmelder og kronikør i avisen Informationavisen, og siden Politiken og Det Fri Aktuelt. Det litterære gjennombruddet kom med reisebøkene «Jeg har set verden begynne» og «Jeg har hørt et stjerneskudd» på 90-tallet, og han har også rapportert fra krigen på Balkan og i Afghanistan, opplevelser han hevder utløste en revolusjon i hans hode.

– I Kroatia kom vi til en landsby der alle de gamle som ikke hadde villet flykte, var blitt slaktet for fote når serbiske paramilitære rykket inn. Det lå en endeløs rekke med lik, de var ikke skutt, men slaktet med økser og motorsag. Synet snudde hele min tankegang om godt og ondt på hodet, tanker om hva krig og demokrati er, og troen på at mennesket er grunnleggende godt ble voldsomt satt på prøve. Senere har jeg vært i Afghanistan, men det er en annen type krig, der så jeg ikke krigføring slik jeg så på Balkan.

– Tror du mennesket er grunnleggende godt?

– Jeg tror vi er gode og onde, og at vi blir påvirket av omstendighetene rundt oss. Men det handler også om valg. Det som var tilfellet på Balkan, som kanskje bebudet noe av det som skulle komme senere i Midtøsten med Den islamske staten, var at massakrene var utført av paramilitære bander som med høy grad av frivillighet viste en uhyggelig entusiasme og fornøyelse i hva de foretok seg. Vi snakker ikke om soldater som ville blitt straffet for ordrenekt, men tvert imot om folk som gikk til jobben med stor entusiasme. For det kunne man se på måten folk var blitt drept på, at de var blitt myrdet av entusiaster.

– Hva tror du skjer i hodet på en torturist?

– Jeg leste en analyse av den tyske forfatteren Wolfgang Sofsky som beskrev hva han tror man opplever når man massakrerer mennesker: En svimlende følelse av absolutt frihet. At man kan gjøre alt helt fritt fra hindringer og moralske begrensninger.

– Hva tenker du om unge mennesker som verver seg til krigen i Syria?

– De som drar ned og vender skuffede hjem, synes jeg burde være rollemodeller, og feires som demokratiske helter. De drar jo ikke i krigen fordi de er psykopater, men fordi de har en typisk ung rettferdighetssans. Mange av dem drar i krigen for å bekjempe blodig undertrykkelse, men så opplever de at det skjer ting der nede som de ikke kan stå inne for, og da vender de desillusjonerte hjem. Og blir fordømte. Med våre oppfatninger av hva som er den gode og den onde krigen heroiserer vi de danske afghanistankrigerne, og demoniserer syriakrigerne. Men jeg tror de har mer til felles enn vi tenker over.

Carsten Jensen vokste opp i byen Marstal på Ærø, som han skriver om i romanen «Vi, de druknede».

– Alle mine venner var sjømannsbarn, og det lå liksom i kortene av vi alle skulle ut å se verden. Det var som en rettighet vi hadde. I motesetning til jorden var havet fritt og verden var på en måte vår, den lå for våre føtter og ventet på å sees og oppleves. Og det tror jeg fulgte meg.

– Min far kalte meg alltid Jensen. Ikke Carsten, bare Jensen, ler han.

Faren var skipper på et lite fraktskip, og noen ganger fikk han bli med faren på tur. De seilte frakt til Tyskland, Sverige og Norge, og det var ikke den havn i Oslofjorden han ikke har besøkt. Han tror også farens historier fra havet, som han illustrerte med fine tegninger til, stimulerte en reiselyst i ham selv. Barn av sjømenn er psykologisk sett i samme situasjon som barn uten fedre fordi fedrene er så lite hjemme. Det gjaldt også Carsten Jensens far.

– Jeg føler ikke at han hadde noe med oppdragelsen min å gjøre. Han var nesten bare på besøk. Det hørte med til ritualet at når far kom hjem fra sjøen, skulle han gi barna ris for all ulydighet som var blitt begått i hans fravær.

– Så man fikk først fysisk kontakt med sin far når man fikk en røvfull, smiler Carsten Jensen.

Faren var en stor mann som ikke gikk av veien for et slagsmål. Men det med å slå barn satt langt inne. Og det er særlig en episode som har brent seg fast i Carsten Jensens hukommelse:

– Jeg skulle få min ris, og vi går i inn i stuen. Far lukker døren så vi er alene. Så står vi der og kikker på hverandre en stund. Til slutt løfter han meg opp og gjør meg klar, men det skjer ingen ting. Mens jeg henger der over kneet hans og venter og tenker jeg: «Men se nå å komme i gang, mann!» Så setter han meg ned på gulvet, ser meg i øynene og sier: «OK. Hvis du ikke sier noe til din mor, så slipper du.» Så gikk vi ut igjen og jeg anstrengte meg for å se passende ulykkelig ut.

I Marstal ble han akseptert av de andre barna. Men så flyttet familien til Aalborg, og der ble han en outsider på grunn av astmaen.

– Det var delvis selvforskyldt. Jeg var belest og den som kunne svaret på alt, og ble fort lærernes yndling. Slikt blir man jo ikke særlig populær av. Vi bodde i arbeiderstrøket, og guttene der var ikke særlig interesserte i å være godvenner med lærerne, de ville tvert imot det motsatte. Så jeg ble en veldig isolert gutt. Men ett eller annet sted måtte min selvfølelse manifesteres. Og når jeg nå hadde dette fysiske handikap som astma er, gjorde jeg det altså ved å bli belest.

Om det å være skoleflink ikke var populært i guttegjengen, var det heller ikke høystatus i farens hode.

– Jeg kan ikke si at jeg som en liten belest gutt hadde noen rollemodell i min far, nei. Han var militant antiintellektuell, og mente at alle som kunne finne på å lese en bok var snyltere på samfunnet. Skolelærere, bibliotekarer, de var parasitter alle sammen, folk som ikke gjorde annet enn å snylte på hardtarbeidende mennesker.

– Er det sånn at en sønn alltid vil søke anerkjennelse hos sin far?

– Nei, det skjønte jeg ganske tidlig at aldri kom til å skje. Jeg tror han så på meg som om jeg var en marsboer. Noen ganger var det som om han tenkte: «Hvor fanden er det han der er kommet fra?».

– Men min mor leste mye. Om hun var blitt født på et annet sted til en annen tid, hadde hun nok blitt til noe.

Hans forhold til moren var preget av mer åpenhet og forståelse, ikke minst var det i sine lange samtaler med henne han lærte å bli en god lytter.

– I perioder var hun veldig deprimert, og hun begynte tidlig å betro seg til meg. Jeg fikk hele hennes plagede sjelsliv rett i fanget, og var jeg var hennes fortrolige, nærmest som en psykolog. Og det er vondt for et barn å skulle bære rundt på en martret mors sjelskvaler. Men jeg ble god til å lytte. Det betydde også at jeg var god til å leve meg inn i min fars hode, mens han ikke var særlig god til å leve seg inn i mitt. Eller, jeg tror slett ikke det falt ham inn at han kunne gjøre det.

Da han hadde studert flere år ved universitetet i København, oppdaget han at faren ikke ante hva han studerte. Og da han hadde utgitt sin første bok, fått flotte anmeldelser i avisene og venner av faren spurt hvordan det nå gikk med unge Carsten, svarte faren: «Åh nei, han blir nok aldri til noe.»

– Jeg kan godt huske da min første bok kom ut, og den hadde fått gode anmeldelser i avisene. Den ble jo ganske godt mottatt faktisk. Og da ringte han til meg fra en telefonkiosk på havnen og sa: Din mor fortalte at det går veldig bra med boken din, og jeg ville bare si til lykke. Men han kunne like godt sagt: Din mor har beordret meg å si til lykke. Hehehe.

Det skulle ta en lang utenlandsreise til for at de to skulle møtes som likemenn.

– Da hadde jeg vært på New Guinea og skrevet en reiseskildring. Jeg husker mor kom til å kritisere meg for noe og da sa far: «Sådan skal du ikke tale om Jensen. Jensen har vært i jungelen». Dette at jeg hadde vært langt vekk på et eksotisk sted, var noe han kunne forstå. Plutselig var vi blitt likemenn.

– Er du sint på faren din fordi han aldri ga deg mer anerkjennelse?

– Nei, jeg skjønner ham. Det var fordi jeg aldri ble til noe han kunne forholde seg til. For han var det jeg holdt på med abstrakt.

Det var en dannelsesreise til India etter studenteksamen som gjorde at han omsider ville møte verden. Og åpne munnen.

– Dette var midt i hippietiden og folk dro til India, røkte hasj og kom hjem igjen mye klokere. For meg ble det en helt avgjørende dannelsesreise, og en introduksjon til mitt voksenliv. Som tenåring var jeg nærmest anorektiker, jeg spiste stort sett ingen ting.

– Hvorfor det?

– Det kan jeg rett og slett ikke forklare. Men jeg var så tynn at jeg nesten ikke hang sammen. Jeg likte ingenting, var avsindig kresen. Så dro jeg til Nepal, og mens jeg gikk i fjellene der innså jeg at hvis du ikke spiser den maten du har, ja da dør du. Så begynte jeg å spise. Det var som om jeg åpnet meg for verden, bokstavelig talt. Ikke bare mentalt, men også fysisk.

Tilbake til København var det kun én ting som sto i hodet på ham: Å bli mer sosial.

– Politisk tilhørte jeg venstresiden og dro hvert år på 1. mai-feiring i Fælledparken. Det jeg brukte tid på fra år til år var å telle hvor mange som hilste på meg og som ble glade for å se meg. For hvert år vokste antallet. Det var min livsbekreftelse, fornemmelsen av at jeg var blitt et riktig menneske.

Han er gift med forfatteren Liz Jensen som er født og oppvokst i Oxford, datter av en dansk fiolinbygger og marokkansk-britisk bibliotekar. De møttes på en bokmesse i Canada. Han var nyskilt, og resten er historie.

– Brått kjente jeg at jeg bare ville være med henne, snakket og snakket og jeg følte meg som et lite romskip som bare kretset rundt en planet.

De to levde separat i tolv år, hun i London og han i København, før de flyttet sammen.

– Og takk og lov for EasyJet og billige flybilletter. Hete emails. Telefon hver kveld. Jeg tror vi har snakket mer sammen enn par som lever sammen, ler han.

I tillegg har han datteren Laura som har rukket å bli 18 år.

– Hun er supersosial, superelsket av en store gjeng med venninner, og ekstremt fysisk aktiv. Hun er raskest og sterkest i klassen og supergod på rulleskøyter. Til min enorme lettelse er hun blitt den rake motsetning til alt jeg var som barn. Hun er heller ikke spesielt interessert i å lese bøker. Men det har jeg lært meg å leve med.

5 favoritter