Portrett

Hilde Midthjell: – Jeg er ingen helgen

Milliardær Hilde Midthjell har brukt livet på å bygge, rydde og redde bedrifter. Nå vil hun redde verden.

Koronakrisen har veltet om på alt, også dette intervjuet. Den aller siste praten tok vi denne uka, på telefonen. Noen uker tidligere, før isolasjon og avstand ble våre mest brukte ord, møttes vi i huset til Formueforvaltningen ved Solli Plass, et signalbygg som ble oppført i 1867 av byggmester og arkitekt Thøger Binneballe.

– Det er disse som passer på pengene mine, sier Midthjell, der hun står omgitt av kontemporær kunst i tidsriktig kontrast til gamle ærverdige søyler og bueganger. Dette er en arena for ekte kapitaliser, her er ikke en lottomillionær i sikte. Jeg påpeker det og Midthjell ler så det hjaller i gangene og resepsjonisten retter seg litt ekstra opp i ryggen. Du skal lete lenge etter en milliardær som ler like ofte og like høyt.

I de siste ukene har det handlet mest om livet innenfor hjemmekontorets vegger. Uvant og rart. Alle møter er utsatt, foredrag er avlyst, alt skjer på nett. Årets vennetur til Parga har måttet avlyses.

Les også: I riktig farvann

– Ja, dette er veldig rart. Jeg har alltid tenkt at jeg er flink til å hygge meg i eget selskap, og da krisen brøt ut tenkte jeg at ok, da skal jeg få ryddet litt og gjort ting jeg ikke rekker ellers. Men, når vi nå går på sjuende eller åttende uke må jeg innrømme at det kan bli litt stusslig. Men, jeg skal ikke klage. Det er mange som har det mye verre, som har familie i andre land og så videre. Det må være trist å ikke kunne se hverandre i det hele tatt.

Midthjell har, siden hun solgte strikkefabrikken Dale of Norway brukt tid og penger på å engasjere seg i veldedig arbeid, blant annet hjelpe ofre for menneskehandel og utsatte flyktninger. Og mens den pågående koronakrisen nærmest har overskygget alt, får hun gjennom broren, som jobber for hjelpeorganisasjonen Dråpen i Havet, jevnlig oppdateringer fra flyktningleiren Moria i Hellas.

Tidligere i år trykket Nettavisen et intervju med henne, som fikk tittelen: «Hilde Midthjell har bestemt seg. Hele formuen skal gis bort når hun dør.»

###

Hilde Midthjell har stor formue og et enda større hjerte. Foto: Mimsy Møller

– Bare så det er sagt, så er jeg ingen helgen, sier hun.

– Jeg kan jo uansett ikke ta med meg pengene inn i himmelen – eller hvor jeg nå havner.

Hun forklarer at hun har tro på å hjelpe vanskeligstilte på en måte som genererer jobber, muligheter, og ikke minst gir folk trygghet. Derfor sitter hun i styret både i Unicef og Partnership for Change, en norsk frivillig organisasjon som jobber for å sikre økonomisk uavhengighet for de aller fattigste kvinner i verden. Og, hun støtter barneskoler i Afrika.

– Jeg snuser på ulike prosjekter for å finne de områdene der jeg vil engasjere meg mest i framover. Kanskje det er andre i min situasjon som har kapital og er vant til å tenke strukturert og effektivt som jeg kan samarbeide med.

Men Moria-barna er et akutt problem. Det haster, nå.

Les også: Driver mønsterbedrift

– Forholdene er så grusomme at barn dør og blir alvorlig syke. Jeg mener vi i hvert fall umiddelbart må hjelpe de aller minste, foreldreløse barna. Flere byer i Norge har sagt at de vil og har kapasitet til å ta imot barn fra Moria. Likevel skal Norge være ett av de strengeste landene i Europa når det gjelder å ta imot dem. Hvorfor må vi være så firkantet i forhold til mange andre EU-land? Jeg støtter mer enn gjerne et barnehjem i Asker om det er dette som skal til, sier hun. Lener seg fram over møtebordet, som er på størrelse med en fotballbane og legger til:

– De som har krav på asyl ifølge internasjonal lov må i Hellas vente mellom 4 til 6 år med å få søknaden sin behandlet. Det er jo en hel barndom, det. Politikerne bruker stadig ulike unnskyldninger, mens det bare handler om vilje. Jeg er enig i at vi bør prioritere kvoteflyktninger FN mener trenger hjelpen mest, men akkurat nå ber faktisk FN oss om å hjelpe disse barna. Dessuten har vi ikke brukt hele kvoten eller kan øke den med noen ekstra barn. Ja, Norge har gitt penger til Hellas, men forholdene i Moria har likevel bare blitt verre. Norge har dessuten fått midler tilbake fordi Hellas fordi ikke klarer å organisere arbeidet, og disse pengene kan brukes for å hjelpe barna direkte.

– Kan Europa ta imot ubegrenset antall folk?

– Nei, og jeg er heller ikke for at vi skal åpne grensene ukritisk, og vi kan ikke ta imot økonomiske migranter. Folk er redde for kriminalitet, sharialover, at det kommer enkelte hit som har ekstreme holdninger. Det liker ikke jeg heller. Jeg mener vi skal være strengere mot kriminelle, tøffere mot dem som utnytter systemet. Derfor var det bra at Monica Mæland viste handlekraft og sendte mulla Krekar ut av landet, han har vi brukt så mye penger på nå at det strider mot all fornuft. Men folk er da vel ikke redde for små barn? Vi trenger jo barn, det har til og med Erna sagt. Om FrP lager problemer for regjeringen bare på grunn av noen små, foreldreløse barn, håper jeg hele Norge reagerer.

– Vi må heller ikke glemme at innvandrere har bidratt med mye positivt i det norske samfunnet, som vi har en tendens til å glemme. Tenk bare på alle som jobber på sykehus i denne korona-krisen, fra renholdsarbeidere til leger. Sykehusene hadde klappet sammen uten dem. Asylsøkere kan sees på som en ressurs, om vi fokuserer på god integrering og respekt, uten å være naive. Jeg har hatt flere ansatt i mine selskaper som har vært fantastisk dyktige og arbeidsomme. At Norge skal stå fram som et av de landene i Europa som er strengest, altså – butter for meg! Når vi har vært heldige, fått olje og blitt rike – det vil si, har hatt flaks – da følger det med et ansvar.

Les også: Skuespiller Viktoria Winge om zombier, rock, korona og fotografi

Når Hilde Midthjell skal løse problemer visualiserer hun tannhjul som roterer sammen og skaper forskjellig effekt.

– Min styrke er evnen til å kunne gå inn i detaljer og samtidig beholde visjonen og se de store linjene. Finne svakheter og få ting til å fungere og skape systemer og orden av rotet.

I ungdomstida gikk jenta fra Rakkestad for å være en nerd. Hun elsket realfag, og ville bli lege. Begge foreldrene var lærere og aktive i menighetsrådet og kommunestyret, mens Hilde Midthjells politiske engasjementet dreide seg mye om rettferdighet og naturvern. Det ledet henne til Framtiden i våre hender og Natur og ungdom.

– Jeg helte mot Venstre den gangen. Indre østfolding vet du, ler hun.

Les også: Alexandra Gjerpen, dramaqueen

I 1987 hoppet hun av medisinstudiet for å starte kosmetikkfirmaet Dermanor. Under en studietur til Finland hadde hun oppdaget det franske hudpleiemerket Decléor, og hun fikk lyst til å ta det til Norge. Planen var å selge firmaet etter ett par år. 20 år senere hadde det blitt til et skandinavisk konsern med navnet Dermagruppen som omsatte for over 400 millioner kroner og hadde 170 ansatte. I 2007 til 2009 solgte hun det til Christian Ringnes for en halv milliard.

– Ble foreldrene dine skuffet da du kom hjem og sa du ville ta en pause fra legestudiene for å starte kosmetikkfirma?

– Nei, de var ikke akkurat happy. Var skeptiske, men diplomatiske. De var jo snille mennesker som ville at vi ungene skulle få utfolde oss. Men de så jo at det gikk bra, og da begynte pappa til og med å gå i butikken med Decleorpose for å støtte meg. Så søtt, smiler hun.

– Om du hadde blitt lege tror du at du hadde valgt å dra til Moria nå?

– Ja, det hadde jeg. Jeg har stor sans for Leger Uten Grenser, og støttet dem siden jeg var student. Men det er sånt jeg kunne tenkt på gjøre.

(Saken fortsetter under bildet)

DALE OF NORWAY. Dale
Hovedeier Hilde Midthjell.

Dagsavisen besøkte Hilde Midthjell på Dale of Norway den gangen hun jobbet med snuoperasjonen der. Foto: Mimsy Møller

I 2009 gikk hun inn som investor i Dale of Norway. Strikkefabrikken på Vestlandet, som var best kjent for sine sportsgensere, hadde gått med underskudd i 9 år og var på konkursens rand. Etter en gigantisk snuoperasjon solgte hun fabrikken i 2018 til Altor, som eier det franske sportsmerket Rossignol.

Les også: Olympisk ull

– Du trekker deg når det går bra, blir du trigget av at ting er vanskelig?

– Ja, jeg gjør nok det. Jeg liker utfordringer. Om jeg kan få til noe og samtidig lære noe, se om jeg kan endre noe eller få til noe som kan ha en betydning.

– Men Moria-saken er så overveldende at den virker bortimot umulig å gjøre noe med?

– Det er ikke umulig. Alle sa det var umulig å gjøre noe med Dale også, men du må ha troa. Norge skal ikke redde alle, men når Trondheim, Stavanger og Kristiansand var villige til å ta imot noen av disse foreldreløse barna og så sier regjeringen nei? Da ble jeg, som jo egentlig er en blå velger, veldig skuffet.

Det har hendt hun har kommet til et møte og at folk har trodd hun var sekretæren. Helt til hun tok ordet. «Hun er en mangelvare i norsk finansliv» skrev Finansavisen gang.

– Du blir stadig omtalt som Norges første, kvinnelige «self made» milliardær. Det er en skikkelig big deal?

– Æsj, det der, sier hun og ser nesten brydd ut for at det har gått så bra.

– Noe skal jeg gjøre med disse pengene likevel, sier hun og ler som om det er noe vanvittig og surrealistisk over at spenna liksom aldri tar slutt.

– Jeg prøver å forvalte de pengene jeg har på en god måte. Har gått inn i en del startup-bedrifter, sitter i flere styrer.

Les også: Andrea Bræin Hovig elsker grums og gråsoner

– Er du feminist?

– Jeg har aldri tenkt på meg selv som feminist, kanskje fordi jeg alltid har følt meg likeverdig.

– Er du blitt behandlet som likeverdig?

– Nei, det har jeg ikke alltid. Men jeg har visst at jeg er like god som gutta. Om noen undervurderer meg så blir jeg litt trigget av det. Jeg tolererer selvsagt ikke dårlig behandling og sier ifra, gjerne med litt humor. Tenker at alt som blir sagt eller gjort ikke nødvendigvis alltid er vondt ment, at det av og til bare kan være litt klønete.

– Hva tenker du om kvotering og sånne andre ting som får så mange næringslivsfolk til å se rødt?

– Jeg ser jo at det har fungert og er ikke bastant imot det. Samtidig misliker jeg det litt fordi jeg liker på konkurrere på lik basis. Og det tror jeg mange av de flinke jentene egentlig helst vil.

– Konkurrerer man på lik basis når man må slå seg gjennom vinkjelleren i gutteklubben grei for å få en plass på styrerommet?

– Nei, jeg ser at kvotering fungerer. Jeg skulle bare ønske at det ville skje naturlig. Håper det endrer seg med den nye generasjonen. Klønete menn er ikke alltid bevisst ute etter å ta deg fordi du er kvinne, de er ofte ganske ekle mot hverandre også. Når jeg er ute og holder foredrag for jenter så pleier jeg å gi dem rådet jeg fikk av en ekskjæreste hver gang jeg klagde litt. Han sa: «Hilde, are going to play with the boys, you have to play with the boys». For når du kommer på et visst nivå i business kan det være ganske tøft. Du skal ikke akseptere at noen behandler deg dårlig, men du må tåle en real støyt.

– Har du opplevd noen #metoo-situasjoner i businessverdenen?

– Nei, heldigvis ikke. Jeg har opplevd at folk har klådd på meg i andre sammenhenger, men det har vært på en fest eller på bussen, sånne ting som mange har opplevd. Men ikke i business. Hadde det skjedd hadde de fått seg en på trynet.

– Wow, det er notert!

Les også: Else om: litt av det meste

Joy. Navnet betyr glede. Og da nigerianske Joy trodde hun skulle til Europa for å få utdanning som 16-åring var hun lykkelig. I stedet ble hun tvunget til å selge kroppen sin på gata i Sverige og Norge av en nigeriansk familievenn som sa han ville hjelpe da foreldrene hennes døde. En dag besvimte hun på gata og på sykehuset skjønte de at hun var blitt utsatt for menneskehandel. I 12 år har myndighetene forsøkt å få henne sendt tilbake til Nigeria.

– Saksbehandlingen var full av feil og misforståelser. Den var som et overgrep nummer to, sier Hilde Midthjell. Da hun ble engasjert i saken gjennom en venn gikk hun gjennom alle sakspapirene og det har bidratt til at saken ble løst i år.

– Fordelen med å ha litt penger er at jeg kan betale advokater. Fem timer fri rettshjelp er jo ikke mye når du trenger advokathjelp, det rekker knapt til det første brevet. Her har de holdt på i 12 år og sendt over 100 dokumenter fram og tilbake istedenfor å hjelpe denne jenta som var traumatisert og misbrukt.

– Har du mistet tiltro til de norske myndighetene?

– Det er veldig mye i det norske systemet som fungerer hundre ganger bedre enn mange andre land. Men det er en del ting som ikke fungerer, men som det burde være enkelt å gjøre noe med.

– Som hva da?

– Ofre for menneskehandel har krav på beskyttelse ifølge den internasjonale menneskerettighetsdomstolen. Da kan du ikke bare kaste dem ut fordi de ikke klarer å skaffe seg pass. Dette er jenter som er misbrukt av norske menn, de kommer med falsk identitet som bakmennene har ordnet og de får ikke pass fordi fingeravtrykket er knyttet opp til en falsk identitet. Det burde være lett å forstå. I praksis betyr utkastelse at jentene havner i klørne til menneskehandlerne igjen, da dette er en kynisk industri.

– I tillegg er det noen regler om at du skal få bakmennene arrestert og politietterforsket. Men herlighet, hvilke bakmenn er det som går rundt og sier til sine ofre: «Her er mitt fulle navn og adresse i tilfelle du vil si ifra til en eller annen horekunde hvem jeg er». Det er for dumt. De får ikke beskyttelse før bakmennene er fakket. Dette er blant de tingene jeg jobber med å få gjort noe med.

– Blir du oppsøkt av mange nå som trenger hjelp?

– Ja, men jeg klarer ikke å forholde meg til alt, det tar for mye tid. Så jeg må velge enkelte prosjekter jeg ønsker å konsentrere meg om – ikke fordi jeg ikke ønsker å hjelpe alle, men jeg har ikke kapasitet. Jeg har litt å gjøre i business også, smiler hun. Og minner om at hun blant annet har et stort investeringsselskap som skal tas vare på.

Det er alltid litt provoserende når folk som har mye penger sier at pengene ikke er det viktigste. Midthjell innrømmer at penger gir henne mulighet til å gå inn i saker der hun ser at hun kan gjøre en forskjell. Men et jetsettliv med luksusshopping, fester og champagne har aldri tiltalt henne. Og i motsetning til mange andre, rike mennesker har hun valgt å bli boende i Norge.

– Hvorfor har du ikke flyktet til et eller annet skatteparadis i utlandet?

– Vel, jeg hadde en kjæreste i München er periode og da hendte det jeg satt og regnet litt på hvor mange penger jeg kunne spart ved å flytte dit. Heldigvis skar forholdet seg, ler hun.

Les også: – Ja, vi elsker kjipe kjerringer

– Men det er klart det er fristende for folk som har mye mer enn meg, folk med arbeidende kapital i store skipsflåter for eksempel. Når du skal betale formuesskatt av disse eiendelene blir det veldig dyrt i forhold til de som du skal konkurrere med ute så jeg skjønner nesten at de flytter. Jeg mener oppriktig at Norge totalt sett hadde tjent på å fjerne formuesskatten, slik mange andre land har gjort. Da tror jeg vi hadde fått mer penger i omløp i Norge. Mange av dem som er veldig rike har flyttet til utlandet og bruker dermed også mer penger der.

– Men hvordan skal vi sørge for at folk som tjener flere milliarder i året betaler inn en god tredel av inntekten til felleskassa?

– Inntekt må alle uansett betale skatt av når penger tas ut av et selskap til personlig bruk og ikke investeres videre i forretningen. Formuesskatt er skatt på verdier som allerede er beskattet, også på arbeidende kapital som er eiendeler man trenger for å drive businessen videre. For flere bedrifter er dette en skadelig belastning.

Hun er blitt spurt om å ta politiske verv, men har alltid takket nei. Sier hun er for utålmodig og at hun kan utrette mye på andre måter. Men når det gjelder bistand, mener hun myndighetene bør ta en grundig gjennomgang av hvordan pengene kan brukes på en mer effektiv måte.

– Vi sender cirka 70 millioner i året ned til Hellas, men leirene er bare blitt verre, med dårligere sanitærforhold og små barn som leker blant kloakk og søppel, uten skikkelige klær. Hadde jeg hatt 71 millioner i året skulle jeg da klart å lage mye bedre leire enn det der, og sørget for at barna hadde klær. Når de som forvalter bistandsmidlene ser at ting åpenbart ikke fungerer, må de sørge for at pengene går direkte til de det gjelder, for eksempel gjennom hjelpeorganisasjonene som jobber der. Der syns jeg regjeringen er direkte tannløs.

Det er ikke så lett å finne et parti å være enig med, og hun insisterer på at Høyre snart må finne tilbake til seg sjæl, og nå fram til sjela til kjernevelgerne.

– Du påstår at høyrevelgere har sjel?

– Ja! I min omgangskrets er det er mange høyrevelgere, og jeg opplever at de er engasjerte i gode ting, i verdipolitikk, kulturpolitikk, de er glade i naturen. Ansvarlighet og langsiktighet. Alt dette som kjennetegner den tradisjonelle høyrevelgeren. Jeg tror ikke alle i Høyre er så kalde i asylpolitikken som de gir inntrykk av nå. Høyre må bare våkne og skjønne at Frp er ute av regjeringen, sier hun og legger avslutningsvis til at hun har grunnleggende tro på verdien av det private næringslivet, at det må verdsettes og ikke motarbeides.

– Det er der det skapes nyvinning, utvikling, arbeidsplasser og skatteinntekter, alt som styrker velferdssamfunnet slik at vi igjen kan hjelpe de svake. Penger til staten kommer ikke bare av seg selv, og i hvert fall ikke om vi får reduserte oljeinntekter.

– Kunne Jonas Gahr Støre lurt deg til å stemme på Arbeiderpartiet?

– Tja, ikke slik de holder på nå. Jeg savner mer hjerte i de største partiene. Jeg vet jo knapt hvem jeg skal stemme på lenger.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer fra Dagsavisen