Helene bare spør

Så, hvor gammel er du? 40 neste år, ja. Hvordan blir det, da, tror du?

Helene Sandvig lener seg over spisebordet hjemme på kjøkkenet i rekkehuset på Bestum. Selv fylte hun femti i fjor, men dette virker hun mer interessert i. Nå lurer hun på om jeg har fast jobb, hvor i byen jeg bor, om jeg har barn. Så tar hun seg i det. Forteller at hun fort begynner å spørre. Det ligger naturlig for henne. For hun er så glad i folk. Helt vanlige folk. Det står på instagramprofilen hennes, også. @helenesandvig. Glad i folk. Programleder i «Helene sjekker inn».

Noen minutter tidligere har jeg hutret meg gjennom det iskalde novemberregnet som har preget hovedstaden i flere uker. Opp fra motorveien, inn i et villastrøk, gjennom et garasjeanlegg, heisen opp i fjerde. Jeg tar forresten trappene, tenker at helsejournalisten Helene ville ønsket det. Så ut i det fri, opp en bakke, ned en trapp, bort til høyre, og der skal det henge et hundehalsbånd på utsiden. Det gjør det. Helenes pinlig nøyaktige veibeskrivelse har plinget inn på mobilen noen dager i forveien. Jeg ringer på. Suset fra trafikken på E18 blir med ett overdøvet av iltre hundebjeff. En liten lysebrun krøllete sak kommer til syne i glassdøra. Matmor rett bak. Kledd i ullgenser og olabukser. Håret i hestehale. Usminka. Skikkelig nedpå. Akkurat som på TV.

– Hei, det er Helene. Velkommen til bråkehuset.

Saken fortsetter under bildet.

Helene med flokken sin, minus mann. Uno foran. Foto: Privat

Men når den to år gamle blandingshunden Milo har bjeffet fra seg, er det egentlig ganske rolig i det mursteinsrøde rekkehuset i tre etasjer, som ligger, tro det eller ei, skikkelig idyllisk til mellom motorveien og jernbanen her ute på Bestum på Oslos vestkant. Og hadde det ikke vært for det tidligere omtalte drittværet, så hadde utsikten over båthavnen der nede sannsynligvis vært riktig så flott fra kjøkkenvinduet. Her bor Helene Sandvig med ektemann Pål, og døtrene Vilma (17), Dina (15) og Anna (10). Og de to hundene, da. Uno og Milo.

– Jeg liker egentlig ikke sånne små hunder, innrømmer Helene. De fikk den visst mest for døtrenes skyld. Nei, da har hun mer hjerte for Uno. Det er den litt nervøse svarte omplasserte trekkhunden, som ligger under trappa. Vel, trekkhund og trekkhund.

– De første gangene vi gikk på ski sammen, var det jeg som måtte trekke han, forteller Helene.

Det bød sannsynligvis ikke på større utfordringer, hun har alltid har vært opptatt av sunnhet og trening. God i fotball, spilte til hun ble 18. Løpssterk.

For noen år siden skrev hun boka «5-10-15». Få minutter, maks effekt. Den handlet om verdien av korte, effektive miniøkter i hverdagen. Boka var illustrert med bilder av Helene som trener rumpa på kjøkkenbordet og tar armhevinger på lekeplassen.

– Hvordan er det, driver du med det fremdeles?

– Ja, er du gæren. Se her, da. Her er treningsrommet mitt.

Helene spretter opp fra kjøkkenstolen og bort til sofakroken. Der, halvveis under den grå sofaen, peker hun på noen svarte vekter.

– Her har du alt du trenger. Jeg har mest energi på morgenen, så hver morgen, altså, da bare gjør jeg det!

– Hver morgen?

– Stort sett. Jeg bruker ikke tid på å diskutere med meg selv.

– Men hvor tidlig står du opp?

– Klokka seks. Mage, rygg bein, skuldre. Og så løper jeg eller går til jobb. Bevegelse i hverdagen! Tenk så mye bedre folkehelsa hadde blitt. Der føler jeg at jeg er misjonær, altså. Halleluja!

Ifølge Helene må du bare hate det litt først. Men så kommer du i bedre form, og blir mere fornøyd med deg selv.

– Den boka, den solgte jo ikke mye, vet du. Men det er egentlig en skikkelig bra bok. Ha-ha-ha!

Men nå merker også hun at kroppen er blitt stivere.

– Du fylte femti i fjor?

– Uff ja, det er ikke noe gøy. Det er merkelig altså. Et halvt århundre. Halvveis til hundre.

Hun forteller om en hud som liksom har løsna fra skroget, og at kroppen selv er blitt mye stivere. Synet har det skjedd noe med, også.

– Samtidig er jeg jo glad for at jeg er blitt femti. Jeg aksepterer det. Og alle aldre har sin sjarm. Det er jo noe som er bra med at man blir eldre også. Man streber ikke så fælt.

Tidligere kolleger i Dagbladet husker henne som ambisiøs. Selv husker hun at hun hadde en redsel for ikke å være god nok. Hun var 24 år da hun begynte å studere journalistikk. Da hadde hun «vasa rundt oppe på Blindern noen år». Det var på den tiden hun drev og klippet ut annonser fra Aftenposten. Aspirantkurs i UD. Det fristet. Men så følte hun at hun trengte noe mer håndfast. Journalistikken lå nær. Hun er arvelig belastet. Faren hennes var journalist i Aftenposten. Bestefaren var journalist. En onkel, også. Pluss storebroren.

– Jeg har alltid vært glad i å skrive, og interessert i samfunnet.

Og ja, glad i folk.

– Jeg tenker at når du vil jobbe med den type journalistikk som jeg gjør, det å møte mennesker i vanskelige faser i livet, så er det kanskje greit å ha vært ute en vinternatt før. Ikke være så svart-hvitt. Være trygg. Ha litt ballast. Kanskje opplevd sorg.

Saken fortsetter under bildet.

Helene Sandvig. Foto: Hilde Unosen

Da Helene reiste over fjellet til den lille vestlandsbygda for å starte på journalistutdanningen, hadde hun nettopp fulgt moren sin inn i døden.

Men først. Året 1968. Den trange tre etasjers rekkehusleiligheten på Abildsø skal snart bli trangere.

– Å, det var fest i gata da attpåklattene kom, forteller Helene.

Attpåklattene, det var Helene og Anja. De er eneggede. Den som kanskje jublet høyest, var pappa Helge. Han skulle få et ekstra godt øye til tvillingjentene sine. Hjemme ventet de tre storebrødrene Gard (12), Jørn (11) og Baard (7).

– Det gjorde meg veldig robust å vokse opp med tre eldre brødre. Det var en tøff sjargong. Men samtidig hadde de disse lange trygge armene. Hvis det var noe, kunne vi bare si fra til dem. Vi hadde jo gutta.

Kjellerstua var brødrenes domene. Lukten av Juicy Fruit og søt jenteparfyme sivet ut gjennom dørsprekken fra kjellerstua. På utsiden sto Helene og Anja og spionerte når gutta hadde besøk. Storebrødrene var kjekke. Oppveksten trygg. Tvillingene var tøffe og sterke. Pene og populære. De ble lagt merke til. Alle de yngre jentene på Abildsø visste hvem Anja og Helene var.

– Så ble mamma syk, da.

Helene og tvillingsøsteren er bare 12–13 år gamle når fembarnsmoren Frøydis får kreft.

– Den gang skjønte vi ikke alvoret. Det var ikke så mye snakk om kreft på den tiden.

Helene husker bombekrateret. Der morens bryst en gang hadde vært.

– Det var ikke sånn at de fikk en ny pupp samtidig som de tok den syke den gang. Det var skrapt helt inn til beinet. Mamma sa at hun følte seg som en halv kvinne etter det. Det var en veldig stor sorg for henne.

Moren var bestyrer på et sykehjem. Hun ble kvitt kreften og kom seg tilbake på jobb. Men orken hennes strakk ikke lenger til på hjemmebane. Hun kom seg aldri helt igjen.

– Alt vi gjorde i oppveksten, det gjorde vi med pappa.

Saken fortsetter under bildet.

Helenes far Helge Sandvig som ung journalist. Foto: Privat

Det var faren som tok dem med på museum. Ut i marka med kakao. Ned slalåmbakken. Opp til hytta på Sjusjøen ovenfor Lillehammer.

– Men pappa svikta henne aldri. Han støttet mamma gjennom hele sykdomsperioden.

Ti år senere. Helene er blitt 22 år og studerer på Blindern. Søsteren Anja går sykepleierstudiet. Kreften kom tilbake.

– Da var vi blitt så store at mamma torde å vise sårbarheten sin. Det er ikke så lett å vise det for tenåringer som man vil være sterk for.

Alvoret sank inn. Anja tok seg fri fra studiet for å pleie moren hjemme i tre måneder. Det gikk mot slutten. En dag blir hun hentet av ambulansepersonale hjemme på Abildsø. Hun skal til sykehuset for å dø.

– Jeg husker henne som en varm og rettferdig mamma.

To tiår senere skal også faren bli syk. Det kom snikende på. Dement. Søskenflokken på fem torde nesten ikke ta ordet i sin munn. Det blir lange, vanskelige år. Vi må spole fram. Helene jobber som programleder for helseprogrammet «Puls». I en episode tar hun med seg sykepleier og musiker Gina inn på rommet til faren. Han ligger der, på sykehjemmet, isolert, og nesten uten språk. Pappaen, han som alltid holdt de fineste talene, som alltid hadde noen trøstende ord. Han som hadde språket som sitt yrke. Det er mye taust nå. Men når Gina begynner å synge og spille farens favorittlåt, Roger Whittakers «The Last Farewell», da gråter faren. Tårene kom, ordene kom.

Klippet ligger på YouTube. Det gikk viralt. Da skjønte Helene at menneskemøter har en stor verdi. At folk ønsket å se noe ekte.

Etter 18 episoder av «Helene sjekker inn» konkluderer hun med at vi kan stole på hverdagslivet.

– Jeg tror vi trenger en sånn serie, mer enn noen gang. Det å møte mennesker i øyehøyde, åpent, nysgjerrig og med undring, det er en verdi. Uten noen agenda. Det er noe menneskelig og medmenneskelig ved det, som jeg tror er bra. Noe usminka. Ekte.

Hun pakker den militærgrønne bagen sin og blir på hvert sted i fem døgn. På forhånd vet hun nesten ingenting, selv om regissørene har vært der i flere uker allerede. Det er litt av poenget, og noe av magien, at hun skal vite minst mulig, sånn at hun skal spørre og grave og undre seg mest mulig mens hun er der. I starten var hun redd for å ta for mye plass. Men så oppdaget hun verdien av at hun ble med inn. At hun setter ord på tilstedeværelsen. At hun bor så tett på, at hun gjør seg menneskelig.

Så der går hun rundt, i den grå ullgenseren sin, og med håret i hestehale. Og spør og graver. Om alt det du lurer på og ikke tør å spørre om selv.

– Hva er det verste som kan skje? At jeg må si unnskyld, eller at de sier at det har de ikke lyst til å gå inn på? Jeg skal være litt djevelens advokat, og stille de spørsmålene som folk er for høflige eller for politisk korrekte til å tørre å spørre om. For jeg skal jo finne ut hvordan det er å bo og jobbe der. Det er mitt oppdrag. Da må man kanskje gå litt inn på det som gjør litt vondt.

Som da hun var på avdeling for spiseforstyrrelser, og kommenterer hvor mye mat de må spise.

– Så var det kanskje ikke så lurt. Men gurimalla, så mye mat de små kroppene skulle ha i seg. Og da får jo seeren vite da, at her snakker vi ikke om mat når vi sitter og spiser. Og det har jeg lært meg, at når jeg stiller de vonde, ubehagelige spørsmålene, så får jeg så jævlig gode svar.

Hun har blant annet tatt oss med inn i asylmottak, fengsel, angstbehandling, rusbehandling, nyfødt intensiv og hospits.

– Jeg lyver hvis det ikke er et ubehag å stille opp og snakke om historien sin. Men veldig mange tar det ubehaget. Fordi de ønsker å gjøre noe med fordommer. De ønsker å trøste andre. De har et ønske om å bidra til noe som er større enn dem selv. Det er ikke vår jobb å fjerne et ubehag. Men vi må sikre oss at de tåler å stå i det. De er i sårbare livssituasjoner, men de kan likevel ha viktige historier å fortelle oss.

– Hender det at du gruer du deg?

– Ja, jeg gruet meg veldig for å gå inn på rommet til det unge paret som hadde mista babyen sin. De hadde opplevd sitt livs mareritt. Da følte jeg at jeg ikke burde vært der. Eller da jeg skulle spørre Dag om å være med han inn i døden. Var det for privat?

Eller da hun ville konfrontere straffedømte Kenneth, som hun syntes prøvde å rettferdiggjøre det han hadde gjort. Da gruet hun seg til reaksjonen. Ville han bli sint?

– Men sånn er det. Jeg kommer til å spørre. Og jeg er faktisk interessert i svarene de kommer med. Og det tror jeg folk merker altså. Hvis ikke kan man jo bare drite i det.

Så drar hun igjen. Men hun tar dem med seg i hjertet. Alle sammen. Alle har gjort inntrykk og satt spor i henne.

– Når jeg sjekker ut igjen er jeg helt utmattet. Da trenger jeg ro. Å være med mine nærmeste.

Da drar hun i stallen med tvillingsøsteren sin. Eller går i skogen med hundene. Og er sammen med døtrene, og mannen sin.

– Ja, mannen min, vet du. Herregud.

Helene blir myk i stemmen. Hun møtte han gjennom felles kjente. Det vil si verden er liten, forteller Helene, de var visst hjemme hos en kompis av en kollega av Helenes tidligere eks. Han ga henne forresten skikkelig hjertesorg. Eksen, altså. Men det er ikke poenget her. For her sitter Helenes fremtidige ektemann, Pål, midt i stua. Og gnåler om at de overhodet ikke kan ha pølser og lompe på guttas julebord.

Herregud, gidder du virkelig å sitte her og mase om det, tenkte Helene. Går det an å slappe av litt, liksom. Hun syntes han var litt snobbete.

Men noe fanget interessen, og et par uker senere møttes de tilfeldig på Horgans, utestedet nederst i Hegdehaugsveien, de snakket hele kvelden, hun ble invitert på påskemiddag, og nå ser det jammen meg ut som om Helene har vendt seg til mannens litt snobbete matvaner. Kjøleskapet ser ut som det hører hjemme på restaurant.

– Han er veldig glad i å lage mat. Og veldig flink. Så han tar gjerne en fight for å slippe pølse på guttas julebord.

Den mellomste datteren Dina er kommet hjem fra skolen, hun svinger innom kjøleskapet for litt jus. På veien gir hun følgende analyse av sin mor: Du kan være litt intens. Og du blir ganske fort anspent. Og så får du fort dårlig samvittighet. Du er egentlig en helt vanlig mamma.

Hun stikker opp på rommet sitt i tredje etasje. Helene smiler.

– Ja, jeg har et godt forhold til jentene mine.

Helene har fire søsken, og en stor familie. Men foreldrene er borte. I 2015 døde faren. Han som hadde reist verden rundt som reportasjejournalist for Aftenposten, han som hadde gledet seg til å gå på jobb hver dag, han som hadde kommet hjem med kofferten full av forunderlige skatter. Han som var Helenes trygge hånd. Hennes store forbilde. Han var borte. Farens langsomme død har hun skrevet bok om.

– Du har sagt at alle burde lese den boka?

– Det en bok som handler om det å få lov til å beholde verdigheten din helt fram til du dør. Jeg håper boka kan være en trøst til dem som står midt oppi det, sånn som vi gjorde da, og som kan minne dem på hvilken samtaler som er viktige å ta.

Det er også en kritikk av helsevesenet i boka. Det var mye som skurra og hangla i systemet. Hele perioden, fra da faren kom på sykehjem og fram til han døde på isolat, opplevde Helene som helt grusom. Hun tenkte at de sikkert var spesielt uheldig, faren var jo vanskelig, som vegret seg for å ta imot hjelp.

Men så viser det seg, når hun reiser rundt og holder foredrag om boka, om det å være pårørende, at mange kjenner seg igjen. De var ikke unike.

– Og da blir jeg så trist. Pårørende må tas inn som en ressurs i mye større grad. Vi som kjenner den syke best.

Helene blir alvorlig.

– Dette må vi gjøre noe med. Vi må lære av dem som klarer å se hele mennesket, ikke bare diagnosen. Ingen er bare det du ser. Hvem var Helge Sandvig? Hva var hans verdier? Hva likte han å gjøre? Hva trengte han å ha i livet sitt for å ha det bra?

Intervjuet går mot slutten. Hun strekker seg etter snusboksen.

– Hæ, snuser du?

– Ja, jeg kommer fra en skikkelig røykefamilie. Alle i min familie røyka som skorstein.

Hun røyka fast til hun ble 30. Da gikk hun over til snus.

– Det hadde jeg aldri trodd om deg.

– Nei, der ser du, ingen er bare det du ser. Det kan til og med lure seg en snus under leppa på Helene Sandvig.

En uke senere. Vi har avtalt å dra på gården der Helene rir for å ta bilder. Været er like grått. Helene åpner døra som sist. Hun er opptatt i en telefon. Det er en radiojournalist som vil snakke om de nye programmene som skal sendes i desember. Helene forklarer over telefonen at det handler om tillit. At tillit er selve grunnsteinen for all journalistikken de gjør i «Helene sjekker inn». Hun legger på. Vi setter oss i bilen. Uno er med i bagasjen. Helene snur seg mot meg.

– Så, hvem er du som person? Hva er du opptatt av i livet?