Anmeldelse «Norwegian Gothic»: Årabrots niende - en gotisk symfoni

5

Årabrot

«Norwegian Gothic»

Pelagic Records

Røttene kan fortsatt skimtes i avgrunnen, selv om de mest hardcore industrielementene i bandet som dukket opp fra en av rockens edleste søppeldynger for lengst er borte. På det nye albumet «Norwegian Gothic» henger alt sammen med alt, i det som fortoner seg som et kvantesprang fra Årabrots opprinnelse for over en halv mannsalder siden. I den suggererende, svart-sladdete og malende sjangerblandingen finnes myldrende lag med inspirasjon, tematikk og klassisk rock ‘n’ roll.

Dagens Årabrot består av grunnlegger Kjetil «Tall Man» Nernes og Karin Park, sistnevnte kreditert som «Dark Diva». Ikke sånn og forstå at lys og mørke spiller så stor rolle i sammenhengen. Det meste er mørkt på «Norwegian Gothic», Årabrots niende album som plasserer seg et sted mellom postpunkens mer episke avkroker, gitarrockens skitneste kjellere og de langstrakte ulene fra avantgardens musikalske eksperimenter. Men kallenavnene de har gitt seg selv er bare en liten flik av selviscenesettelsen som i stadig sterkere grad kommer til syne, gjennom musikk, sosiale medier, foto og ikke minst videoer. I denne sammenhengen foredles uttrykket gjennom håndplukkede musikere og produsenter som Jaime Gomez Arellano. Garva folk som Lars Horntveth (Jaga Jazzist), Tomas Järmyr (Motorpsycho) og Anders Møller (Turbonegro) samt strykere gjør det hele til tider sanseløst fengende og rytmisk, og utfyller underskogen til et villnis av sjangerimpulser.

[ Årabrots betente skrik (+) ]

Nernes og Park har vært partnerne i mange år, og Årabrot er etter hvert blitt synonymt med den gamle kirken paret og barna bor i på den svenske landsbygda i Dalarna, og herfra strømmer musikalsk visjon som i stor grad synes å være en symbiose av begges smak, preferanser og fantasiegging rundt det filosofiske, mystiske og religiøse. Det sier noe om hvilken kreativ strøm de i forkant av dette nye albumet utgir en 5-spors EP, «The World Must Be Destroyed», skapt på bakgrunn av teaterabsurdisten Antonin Artauds fortsatt omstridte keiserbiografi «Heliogabalus».

Skrikene fra ytterpunktene er på ingen måte forstummet når de nå kommer med «Norwegian Gothic», og kirken som bedehus og skjærsild går symbolsk igjen i flere av sangene som omhandler religionens dogmer også på dette albumet. Blant annet pinselslåta «Hailstones for Rain», en regelrett haglebyge av harme. I «Hounds of Heaven» kan vi se for oss at Francis Thompsons sene 1800-tallsdikt om synd og flukt, «The Hound of Heaven», har spilt en viss rolle. Kjøterne går igjen i «Carnival of Love», en sang som hyller den amerikanske poeten William Carlos Williams.

[ Smerz byr på satire og sødme (+) ]

Videre kan vi tenke oss at Carl Jungs «The Red Book» har gitt inspirasjon til sjelevandringen i låta «The Moon is Dead» og en konkret tekstlinje som har inspirert en rekke andre artister som i likhet med Årabrot dras mot mørket. Singelen «The Lie» ble dessuten skrevet mens Nernes leste Theodor Adorno, og slik kan vi sannsynligvis fortsette, men samtidig skal vi ikke glemme at dette er Årabrot. Man kan helle så mye poetisk bek i blandingen som man bare vil, men til sjuende og sist er Kjetil Nernes en rocker, og selv frijazzen som smyger seg inn i låter som «The Moon Is Dead» oser av skittenrock.

Et svært konkret veiskille for Årabrot var da Nernes for noen år tilbake ble diagnostisert med strupekreft. Innvirkningen denne sykdommen med uvisst utfall hadde på det daværende bandet, hans nærmeste og ikke minst han selv, ble godt dokumentert i André Løynings dokumentarfilm «Cocks and Crosses» og på albumet «The Gospel» (2016), som står igjen som en viktig merkestein i Årabrots diskografi. «Norwegian Gothic» er en ny merkestein som etter «Who Do You Love (20181) framstå som både oppsummering og kompass. Karin Parks eget kritikerroste album «Church of Imagination» (2020) betegnes som et «søsteralbum» til Årabrots nye, og samspillet mellom de to egenrådige, likevel samstemte artistene understreker hvilket kunstnerisk kollektiv det hele er.

[ Jenny Hvals Lost Girls deler en klem (+) ]

Karin Park har bakgrunn i et litt smulere poplandskap, men det er i dette langt mer raggete og dunkle landskapet hun gjør sine beste ting. Blant prosjektene er også bidragene til det kommende Lustmord-albumet, prestisjeprosjektet til ambient- og industrilegenden Brian Williams. På Årabrots «Norwegian Gothic» er legemliggjør hun det gotiske, som i den eteriske Scott Walker-aktige «Hallucinational». Og som for å understreke kontrastene på albumet og mellom de to etterfølges Parks sang av «(This is) the Night», der Nernes inntar en vokalmessig Lux Interior-positur med en låt som lett kunne blitt planket av The Cramps. Så møtes de igjen på «Hard Love» så det rister i bedehusets grunnvoller.

Årabrot har aldri vært mer tilgjengelig enn her, og knapt mer komplekse, som når de gir livsløgnen et ansikt på «The Lie» eller hyler mot mørket i «(This is) The Night» med reisverk av episk, hårete og buldrende refrengrock som kunne gjort alle mellom Swans og Foo Fighters grønne av misunnelse. Lyden av våren 2021 er herved funnet.