Anmeldelse Smerz: Smertelig fin kollasj av satire og sødme

5

 Smerz

«Believer»

XL

Catharina Stoltenberg og Henriette Motzfeldt ha fått mye oppmerksomhet på grunn av hvem førstnevnte er datteren til, men det er det ingen grunn til å dvele noe videre ved. Når Smerz nå utgir et etterlengtet fullt album, er det med overbevisning og en egenartet miks av elektroniske impulser og eksperimentell pop, ulikt det meste man har hørt. Impulsene er sylskarpe til tross for at lydbildet er subtilt og fragmentert.

De skjøre vokalharmoniene utfyller hverandre med styrke, og smyger seg inn under huden sammen med små stikk av ironi, smådansende detaljer, eterisk skjønnhet og et pulserende rytmisk bilde krydret med fascinerende samplinger fra et bredt «feltarbeid», gjerne med sceniske overtoner. En låt som «Grand Piano» minner oss om at de også har bidratt til konkrete sceneproduksjoner som for eksempel dansekompaniet Carte Blanches «Øy».

Les også: Anmeldelse Hilma Nikolaisen: «Heritage» er en stor opplevelse

Stoltenberg og Motzfeldt har holdt på en god stund etter at de med base i Danmark startet å lage musikk sammen, noe som resulterte i EP-er som «Okay» og en avtale med ikke ubetydelige XL Recordings (Adele, The XX, Radiohead, Prodigy). Gjennom hele 16 spor på «Believer» spiller de på hele paletten sin av samplinger, trip hop-impulser og basstunge og overfallende beats. Tekstene er engelske og norske om hverandre, ofte med allment avvæpnende uttrykk som «ah» og «åh».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Smerz på Roskildefestivalen i 2019. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Anmeldelse Nick Cave «Carnage»: Overrasker med fantastisk nytt album fra en koronatid

Strykere og fløyter på noen av de mest essensielle sporene gjør uttrykket deres rikere, og bidrar til at komponeringen av de ulike fragmentene virkelig ærer bandnavnet. I hvert fall hvis vi ser Smerz som en sammensetning av ord som «smerte» (som i hjerte») og kunstuttrykket «Merz», som dadaisten Kurt Schwitters brukte på sine kollasjer av ting han mer eller mindre bevisst rasket sammen.

Slik høres også Smerz ut, og deres dunkle men luftige lydbilde preges videre av måten de bygger sine fengslende liveopptredener på, med en iscenesettelse av satire og sødme som på albumet åpenbarer seg på spor som «Fire» og «Versace Strings». Det ligger en koreografert mystikk over Smerz, og overraskelsene som kommer som delikate lydperler gjør dem til noe av det mest spennende og originale innen norsk musikk for øyeblikket.

Omslaget på Smerz' album «Believer».