Nye takter

Livet etter døden

André Løynings dokumentarfilm «Cocks & Crosses» handler ikke bare om støyrockbandet Årabrot. Den fanger essensen i det å være et skapende, levende menneske.

4

DOKUMENTARFILM

«Cocks & Crosses - musikken som ikke ville dø»

Regi: Andre Løyning

Norge, 2016

Årabrot-vokalist Kjetil Nernes var sikker på at han skulle dø. «Jeg visste at nå var mine siste dager her», sier han til kamera, sittende med ryggen mot en dunkelt belyst vegg med et bilde hengende rett bak. Selve motivet på bildet, av en lidende Kristus, ser vi aldri helt klart bak skikkelsen, men slik fungerer også filmen i seg selv, en dokumentar som griper etter de bakenforliggende følelsene og drivkreftene i det å få en dødelig kreftdiagnose uten å blottstille selvfølgelighetene.

Da det ble oppdaget at Årabrot-vokalisten hadde ondartet kreft bak tungen, spilte han hver konsert som om den skulle bli den siste, og han satte seg fore å feste alt han hadde liggende på tape slik at det kunne stå igjen etter han. Filmskaper André Løyning fulgte han, kjæresten Karin Park og bandet gjennom to år der spørsmålene var flere enn svarene. Det er blitt en annerledes musikkdokumentar, men også en annerledes film enn de fleste vi har sett om sykdom og potensiell død. Her finnes ikke tydelige spor av selvmedlidenhet eller tanker om å gi opp. Her er drivkraften energi, tro, vilje og en ikke uvensentlig desperasjon. Filmen viser overlevelsen og ikke øyeblikkende da alt var på bånn. Det kler en film om Årabrot, hardcore- og støyrockbandet fra Haugesund som har gjort internasjonal karriere. En motkulturell drivkraft som treffer likesinnede i det være seg Portland, USA, Belgia eller Bergen.

André Løyning er opprinnelig journalist, men har de siste årene rendyrket interessen for fotografi, blogging og musikk gjennom egen blogg og som frilanser. Filmskaper blir han først nå, med «Cocks & Crosses - musikken som ikke ville dø», og skal man i denne sammenhengen trekke en parallell mellom filmskaperen og mannen han portretterer, så er det at drivkraften er sterkere enn logistikken. Løyning er ingen profesjonell filmskaper, men det han – som enmannscrew – mangler av økonomisk armslag og tilgang til utstyr og folk, tar han igjen i viljen til å la kamera og subjekt skape sin egen historie. Da tåler filmen tekniske romsligheter og sekvenser som står stille. Spennvidden i uttrykket er stor, fra de stille tankene og puslingen i hverdagen i den store misjonskirken i Djura i Dalarna som Nernes og Park har bygd om til leilighet og studiolokaler, til triumffølelsen som preger filmens siste, teknisk overlegne konsertopptak fra Rockefeller under årets Bylarm.

Bildene fra bandet på veien har noe tidløst over seg, skurrende, uskarpe opptak fulle av stemning og følelser som skildrer alt fra møtene med fansen og de eksplosive øyeblikkene på scenen, til monotonien i landeveiskjøringen fra en by til en annen. Livet som støyrockestjerne er ikke glamorøst, desto mer glamorøs er hverdagen.

Måten Løyning fanger forholdet mellom Nernes og Park på, blir en fin bærebjelke i filmen. Intervjuene med de to som er gjort mot slutten av opptaksperioden, danner fortellerstemmen, mer skildrende og innfallspreget enn overforklarende både hva gjelder sykdomsforløpet og historien til Nernes og bandet. Eller Karin Park for den saks skyld. Hun er den svenskfødte artisten som gjorde suksess i Norge, og det er på hennes hjemsted i Dalarna at paret har bosatt seg. Blant flere sentrale sekvenser i filmen er ikke minst bryllupet deres, holdt i Misjonskirken.

Løyning lar kameraet gli naturlig inn i situasjonene, som en gjest uten begrensninger, eller som en journalist med et bevisst forhold til sine kilder. På samme vis følger han Nernes, Park og resten av bandet til Chicago, ut på veien og inn i utslåtte rockeklubber i USAs utkantmetropoler. Det kan minne om den tilforlatelige tilnærmelsen Jonathan Demme hadde til Neil Young i «Journeys», eller Jim Jarmusch i måten han - med unntak av hovedpersonen - i sine dokuemntarer unngår snakkende hoder og intervjuer med folk som på død og liv skal analysere det hele i senk. Nernes er en musiker som åpenbart jobber innenfra, og rytmen og innstillingen preger også filmen. Årabrots egen musikk samt spesialkomponert musikk av Highasakites Kristoffer Lo danner «soundtracket».

Årabrots nasjonale og internasjonale status antydes gjennom møter med den amerikanske produsenten Steve Albini (Nirvana, Pixies) eller musikeren Stephen O’Malley (Sunn O)))), eller parets småyre opplesninger fra anmeldelsene av den siste platen «The Gospel», som ble resultatet av en periode i uvisshet. Slik blir det en film om skaperkraft, samhold og kreativitet, skapt under et overrumplende press men med troen på livet i seg selv som utgangspunkt. Du behøver med andre ord verken ha hørt om Årabrot eller ha et nært forhold til alvorlige sykdommer for å se filmen.

«Cocks & Crosses» har premiere under filmfestivalen i Haugesund lørdag, etterfulgt av konsert med Kjetil Nernes og Karin Park.