Kultur

Anmeldelse: «Church Of Imagination»: I Karin Parks katedral

«Church Of Imagination» er en mesterøvelse i Karin Parks evne til å både lage avansert og eksperimentell musikk, samtidig som hun snakker rett til sanseapparatet.

Dagsavisen anmelder

6

Karin Park

«Church Of Imagination»

Djura Missionshus

Verselinjene som pryder nytolkningen av The Cures «A Forest», kunne kanskje ikke vært en mer kraftfull og presis åpning, når Karin Park skriver sitt sjette album: «Come closer and see/ See into the trees/ Find the girl/ If you can/ Come closer and see/ See into the dark/ Just follow your eyes/ Just follow your eyes/ I hear her voice».

###

Det er det første albumet Karin Park har gitt ut etter at hun returnerte og bosatte seg på den svenske landsbygda der hun vokste opp, nærmere bestemt Djura i Dalarna. Stedet forlot hun allerede som 15-åring, i sin hunger på livserfaring, og på å komme seg vekk fra en smal, kristen tankegang for å utvide sin idémessige og musikalske horisont. Tilbake til barndommen, her historien om henne tidlig slapp taket, har hun tatt seg selv i hånda, kjøpt opp den lokale kirka, og transformert den til et kombinert studio og hjem for henne selv og mannen, Årabrot-hattemann Kjetil Nernes. Og i breibent stil, har Park selv stått for produksjon i eget studio, med Nernes og Nick Sheldon (Blackhill) som co-produsenter. Ved å ta kirka si tilbake, har Park også tatt den til «nye høyder», både som institusjon og scene – omgjort den bokstavelig talt til en «Church Of Imagination». Kirkerommet som samtidig står som symbol på fortid og barndom, speiles estetisk. Det moderne og progressive forenes med det klassiske, analoge. Varme elementer som strykere, piano, orgel, kor, fløyte (Mellotron), blendes elegant med elektroniske lydkilder.

Men symbolikken speiles også i bidragsyterne: I tillegg til en rekke samarbeidspartnere fra hele verden, bidrar også det lokale Djura-koret og nabobygdas strykeorkester. Også hennes egen far, Lars-Olof Park, har vært med på Hammondorgel på «Shape Of A Child», før han døde av kreft, like før albumet ble ferdigstilt. Den fysiske foreningen av fortid og fremtid fremstår nærmest overjordisk, og kler det mørkere og dunklere uttrykket som kontrasterer til den mer popete siden av Karin Park. Den som også kan skrive Eurovision-musikk. Det er så det siver igjennom stemningslandskapet, og kler tematikken Park flanerer over – magi, religion, og tankens kraft.

Den gjennomgående gother-stilen som speiles visuelt i coverarten og musikkvideoene til «Empire Rising» og «Blue Roses», sender meg til Chris Cunninghams musikkvideoestetikk fra 90-tallet. Og foruten 80-tallsinspiratorer som blant annet The Cure og Fad Gadget, nikker Parks uttrykk til eksperimentell trip-hop og downtempo som prega popmusikken i større grad på 90- og 00-tallet, som Björk, Faithless, Röyk­sopp, Portishead og Massive Attack. Sistnevnte er også er en uttalt inspirator. Samtidig høres det at Nernes, som bidrar på bass og gitar, har påvirket Park på samme måte som Park har tråkket inn i hans territorium på siste Årabrot-album.

I alt blir «Church Of Imagination» en eneste stor mesterøvelse i Parks allsidighet og evne til å skape ulike stemninger og lag i samme soniske rom. Det er både eksperimentelt og intelligent, uten å bli emosjonelt distanserende. Arrangementene kan både være lekne og underfundige, og samtidig besette en rå intensitet, ta grep om halsen din og snakke rett til sanseapparatet. Det harmonerer, men nekter samtidig å være med på reglene. Som Park selv sier på «Dangerous Caress»: «Every-body seems so EDM/ Baby you are rock’n’roll…[…] And when everybody’s getting high/ Then baby we’re going low».