Nye takter

Lyst på en klem? Jenny Hval og hennes Lost Girls byr på det også

Jenny Hval og Håvard Volden improviserer over de aller største temaene på Lost Girls-albumet «Menneskekollektivet» .

5

Lost Girls

«Menneskekollektivet»

Smalltown Supersound

«Lyder er mer familiære enn gjenstander», synger Jenny Hval på starten av sangen «Menneskekollektivet», som også er åpningssporet på albumet med samme tittel. Bak Lost Girls, duosamarbeidet som har eksistert i et tiår, står Jenny Hval og Håvard Volden. Sammen skaper de både musikalske og billedlige berøringspunkter mellom det intuitive og det regisserte, noe de først fikk utløp for gjennom EP-en «Feeling» som kom i 2018. Forlengelsen av denne er et debutalbum fylt av underfundige passasjer, drømmende pop, kunstneriske sprang og elektroniske beats som på en og samme tid føles både fremmed og nettopp familiært.

Jenny Hval har lenge skapt musikalske symbioser med utgangspunkt i performativ kunst, litteratur og et lydbilde ofte preget av elektronika og pop. Selv om «Menneskekollektivet» utgjør en annen gren av det hun gjør, som et tydelig samarbeidsprosjekt med multiinstrumentalisten og gitaristen Håvard Volden, er det likevel lett å se tematiske forbindelser til hennes egne album, og da særlig «The Practice of Love» (2019) og «Blood Bitch» (2016). Førstnevnte handlet om de store nedslagene i naturen og prosesser som man ofte ikke snakker om, som barnløshet. «Blood Bitch» var som tittelen antyder preget av symbolske sykluser, som hvordan blodet både konkret og billedlig påvirker oss individuelt og som en del av et helhetlig samfunn.

De fem sporene som danner albumet «Menneskekollektivet» springer ut av liknende overbygninger rent tekstmessig. Det 12 minutter lange tittelkuttet lar seg lett oppfatte som en skapelsesberetning. Det gir også mening ut fra situasjonen vi alle er i, etter et år med nedstenging av samfunnet og hvor alle skal finne en vei tilbake til en normalisert tilstand. I mellomtiden, i en tid da vi ikke kan klemme hverandre, blir de familiære lydene berøringer og kjærtegn, eller «sound hugs our bodies», som hun uttrykker det.

Jenny Hval og Håvard Volden utgjør duoen Lost Girls.

Tross tittelen «Menneskekollektivet», tekstene er altså på engelsk. Hval veksler mellom sang og monologer, og lar også den lyse og lette stemmen være definerende for de eksperimentelle sidene ved komposisjonene. Hele albumet er et resultat av flere improvisasjonsøkter i Øra Studio der Volden skapte mindre lydsnutter som så ble formet til lengre partier og låter. Og trolig ligger det mer under enn det øret først oppfatter også når det gjelder Hvals tekster. For eksempel kunne Rolling Stone Magazine nylig fortelle at teksten Hval resiterer på begynnelsen av singelkuttet «Losing Something», er hentet fra den første samlingen av «dikt» som angivelig ble skrevet av en AI-programmert datamaskin. Samlingen heter «The Policeman’s Beard Is Half Constructed» og kom allerede i 1984.

Kanskje understreker valget om å innlemme tekstene herfra det tilfeldige i måten tekstene er blitt til i dette prosjektet, også de preget av det improviserte og innfallsrike raptuser preget av øyeblikket.

«Carried By Invinsible Bodies» er for eksempel en nydelig rytmisk perle av en låt der Hvals stemme leker seg ordløst over lyse og dansbare beats, før hun gir seg ut på en nærmest litterær analyse der fiksjon og virkelighet glir over i hverandre som i en tankestrøm. Denne tilnærmingen er ikke enestående for «Carried By Invinsible Bodies». Heller ikke på den mer minimalistiske «Love, Lovers» (som riktignok er over 15 minutter i lengde) har nødvendigvis tankestrømmene retning, men likevel skaper de klare bilder av følelser, tilstander og metamorfoser.

Lost Girls er et prosjekt som har funnet formen over tid, likevel er det som om «Menneskekollektivet» er skapt av spontanitet, overskudd og en felles kunstnerisk forståelse mellom Hval og Volden. Sammen skaper de brede flater av mørk skjønnhet, dansbart og medrivende i det ene øyeblikket, for så bevege seg inn i partier som trigger nysgjerrigheten og intellektet, som kretser rundt de store spørsmålene, rundt religion, litteratur og samhandling. Det er popmusikk med tydelig kunstnerisk klangbunn, kjølig distansert og med et spill av tilfeldigheter, og likevel er den kollektive nerven på albumet så nær og omfavnende som bare en god klem kan være når den er ektefølt og uten baktanker.

Lost Girls - Menneskekollektivet

Mer fra Dagsavisen