5
Årabrot
«Who Do You Love»
Pelagic
Det er ingen selvfølge at Årabrot fortsetter å utgi nye album, og den kjensgjerningen er med på å understreke hvilken liten begivenhet det er når det faktisk skjer. «Who Do You Love» kommer som et vitalt knyttneveslag fra det opprinnelige Haugesund-bandet i kjølvannet av 2016-albumet «The Gospel», som igjen var vokalist og bandsjef Ketil Nernes' oppgjør med sin egen dødskamp etter at han fikk diagnosen dødelig strupekreft. Deler av denne historien er formidlet gjennom André Løynings dokumentarfilm «Cocks & Crosses – musikken som ikke ville dø», også hvordan Nernes spilte hver eneste konsert som om det skulle være den siste. Men ingen av dem ble det, tvert imot ble det nye låter, nytt album, nye turneer og en sammensveising av alt det Årabrot står for som ligger i bånn idet de går i studio i sitt eget avkristnede gudshus på den svenske landsbygda og spiller inn «Who Do You Love». Spørsmålet er åpenbart allerede i det første kuttet, som albumtittelen også er hentet fra: Hvordan reiser man seg etter en kule som Nernes og bandet har vært gjennom? Hvordan takler man stillheten? Svaret har åpenbart gitt seg selv, og han heter Bo Diddley.
Les også: – Musikk blir laget for å tilfredsstille behov, uten å være kunst (DA+)
Åpningskuttet «Maldoror’s Love» er en sammensatt pille bitterhet og oppløftende misantropi, og en av de sterkeste rockelåtene utgitt på denne siden av Bo Diddleys skoleeksempel på et tilbakeholdt skrik fra 1957. Låten, snarere fornemmelsen og grunntonen i den, danner skjelettet, den hoggende atmosfæren og refrenget i Nernes’ låt. Dette kombinert med inspirasjonen fra det mildt sagt ondskapsbesatte og absurde prosadiktet «Les Chants de Maldoror» av franske Comte de Lautréamont, som ble hentet opp fra dypet av de franske surrealistene på 1920-tallet, setter hele albumet i perspektiv. Den basale og farlige grunnleggende rocken pakket inn i Årabrots intellektuelle støyomfavnelse av litterær og kunstnerisk eksistensialisme og fascinasjon for død, skjærsild og undergang, er et bankende og blødende hjerte albumet igjen, helt til den avsluttende «The Uniform Of A Killer». Nick Cave vil bli grønn av misunnelse om han hører dette, men han vil også glise bredt og si at dette har Årabrot lært av han. Caves musikk og tekster, særlig på hans senere album, finner klare ekko i Årabrots «Who Do You Love», og de gjør lite for å skjule det. Legg til en låt som «Sinnerman», en opprinnelig gospel som særlig Nina Simone har gjort kjent, her sunget som om Joy Divisions Ian Curtis var tilbake. Og «Look Daggers», som kunne vært en grovbygd, gjenglemt skikkelse fra Tom Waits’ «Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards» med Waits selv som sangpedagog. Det er så rått som det kan få blitt, og gjennomgående kravler og kryper underskogen som en truende kakofoni mot den melodiske overflaten. Årabrot gir kanskje inntrykk av at de har utgitt sitt mest tilgjengelige og «ordinære» rockealbum, men det er bare på overflaten.
Les også: Ekstra ekstra Dumdum
«Who Do You Love» representerer på mange måter en ny start uten at bandet helt forlater den stien de alltid har vært på. Fortsatt ligger støyen og avantgarden åpent i dagen, variasjonen i låtene understreker surrealismen i prosjektet og vokalen til Nernes er jagende og kraftfull som aldri før. For første gang er Karin Park framtredende også som vokalist i helheten, hvor hun synger på låtene «Pygmalion» og «Songs and Daughters» – begge låter som peker på hvilken musikalsk kurs bandet er i ferd med å ta. Parks nydelige stemme fyller fint inn de lumre og roligere partiene, mens Nernes svartmaler skyggene med både tekster og uttrykk som gir albumet en Slayer-aktig tyngde selv de mest blystemte grungebandene ikke våget seg i nærheten av. Albumet er så rått som det kan få blitt, i overkant variert og utemmet når det gjelder spennvidde og fantasi, men framført og levert med en bravur og en musikalsk selvsikkerhet som gjør Årabrot til høstens mest spennende rockeband. Og det imponerende 15 år etter debuten.
Spiller på John Dee i Oslo lørdag 29. september.
