4
Foo Fighters
«Medicine at Midnight»
Sony Music
For rockefansen har Foo Fighters alltid vært å regne som medisin for både kropp og sjel. Det tiende albumet fra Dave Grohl og resten av det seks mann store bandet endrer ikke doseringen i nevneverdig grad, men det er mer enn nok til at de gir en verden i mentalt knestående store og oppløftende mengder spilleglede og livsappetitt. 25 år etter starten holder bandet stand i en sjanger de nærmest alene har opprettholdt uavhengig av hvilken vei det musikalske motebildet blåser. Om Grohl selv i sin tid kom fra amerikansk punk og hardcore, og spilte trommer i et av tidenes mest innovative band, har han med gitaren om halsen og sin breiale vokal holdt stødig kurs som en rockeidealist med siktet fininnstilt mot de store anledningene og arenarockens suggererende tiltrekningskraft.
Med «Medicine at Midnight» viser han en fortsatt evne til å opprettholde et personlig sting. Vissheten om at albumet ble ferdigstilt før koronaen lukket dørene for både bandet og fansen, gjør at vi slipper mistanken om at noe på denne utgivelsen er spill for galleriet.
Les også: Anmeldelse Skambankt: Jærtegn over Jæren
Tvert imot. «Medicine at Midninght» skulle kommet sist år som naturlig følge til bandets store turné som ville markert at det var 25 år siden de i 1995 fikk sin første spillejobb som supportband for The Minutemens Mike Watt, så da hadde gått solo. De kom alle fra et miljø der ingenting ble gjort om de ikke gjorde det selv, og sånn har det fortsatt. Grohls bakgrunn, bandets merittliste og en posisjon som USAs kanskje fremste rockeband, gjorde det helt naturlig å be dem bidra til innsettelsesfesten for Joe Biden. Riktignok ikke live på grunn av smitteomstendighetene, men med en spesielt nyinnspilt versjon av hiten «Times Like These».
Grohl er en mann for de store anledningene, og er stadig å se i front for ulike prosjekter der musikk kan spille inn som et viktig bidrag i det å gjøre hverdagen bedre for grasrota. Men han har alltid gjort det med sting og personlighet, og med tanken om at han har et samfunnsansvar, for å bruke et stort ord. Kanskje var det det siste som slo inn også da «Medicine at Midnight» hadde ligget tilstrekkelig lenge i skuffen. Albumet ble utsatt på ubestemt tid, turneen ble kansellert og bandmedlemmene isolert på hver sin tue. Så ble alle vanlige bransjebehov og lanseringsstrategier satt til side. Musikken må bli hørt av folk, ellers vil den i hvert fall ikke bidra til håp og forsoning.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foo Fighters' tiende album.
Les også: Foo Fighters kjempet og vant
Albumet byr på nettopp håp og en tupp bak til dem som trenger det. Et av de aller beste kuttene er «I’ve Been Waiting on a War», med akustisk gitar som anslag og en tekst som borer i Foo-generasjonens framtidsfrykt før den brer seg ut som en av bandets virkelig minneverdige låter. Grohl postet selv en liten historie på Twitter om at låten tar utgangspunkt i det å vokse opp i utkanten av Washington DC, med den politiske spenningen på 80-tallet og en by svært preget av dette. Låten har ikke fått mindre aktualitet med tanke på den siste tidas tumulter i den amerikanske hovedstaden.
Men før det åpner albumet med noe av det nærmeste Foo Fighters har kommet en soulrocker, en drivende og kompleks sak der Grohls datter Violet korer med stor overbevisning. «Cloudspotter» og «Shame, Shame» er låter som begge viser at selv om Foo Fighters selv lyser opp himmelen som et fyrverkeri, er det mørkere krutt som ligger i kjernen.
Tittelkuttet er en slentrende og plukkende vestkystrocker, mens et høydepunkt på mange vis blir «No Son Of Mine», kjapp, tung og med riff og basslinjer som ikke levner noen tvil om at dette potensielt kommende konserthøydepunktet er Dave Grohls hyllest til et av sine store idoler fra rockens skitnere sider, nærmere bestemt Lemmy og hans Mötörhead.
Les også: Anmeldelse Eva Weel Skram: En stor stemme fester grepet
Grohl fikk i opprinnelsen se verden fra bak trommesettet til Nirvana, et band som gjorde mer for punk, garage, grunge og hardrock enn noen andre på det tidspunktet i rockhistorien da det behøvdes mest. Siden har han fortsatt å foredle miksen av alt dette i sin egen visjon om at rocken er bestandig og alltid på folkets side. Slik blir også «Medicine at Midnight» en bunnsolid utgivelse med jevnt over gode låter og en liten håndfull kommende klassikere med riff slik man vi ha dem, uten omskrivinger eller store forsøk på å flytte rockens merkesteiner.