Bilde 1 av 3
Helg

Svanesang for Y-blokka

Verden etter 22. juli ble aldri den samme igjen for Høyblokkas lillesøster i regjeringskvartalet, Y-blokka. 
Nå har regjeringen bestemt at den skal jevnes med jorda.

- Det ringte i ørene. Jeg ble veldig redd. Dørene var revet av hengslene, og nødutgangen var sperret, sa Nille Lauvås til NRK.no den kaotiske ettermiddagen 22. juli 2011. Det var ett av disse første, sjokkerte øyenvitne-intervjuene som ble gjort med de ansatte i regjeringskvartalet like etter at terrorbomben smalt kl. 15. 26, og det ble gjort på et tidspunkt da personalsjef i Kunnskapsdepartementet, Nille Lauvås, ennå ikke visste om alle hennes kolleger i Y-blokka hadde overlevd. Av departementets drøyt 300 ansatte var bare 35 ansatte på jobb i Y-blokka denne tidligere så sommerstille julidagen. Nå sto de evakuerte utenfor det en gang så solide Y-formede betongbygget fra 1969, og så at absolutt alle vinduer langs fasaden var smadret og knust.

Snart tre år senere står Dagsavisen utenfor Y-blokka og noterer seg at mesteparten av vinduene fortsatt er dekket av midlertidige sponplater. Det var jo ingen vits for Statsbygg å sette inn nye, flotte vinduer når man ikke visste om politikerne ville la Y-blokka leve eller dø. Men nå vet vi det: Forrige helg kom Solberg-regjeringens pressekonferanse der kommunalminister Jan Tore Sanner (H) erklærte at Høyblokka får leve videre i det nye regjeringskvartalet, mens Y-blokka, S-blokka og R4-bygget skal rives for å gi plass til det nye regjeringskvartalet som skal komme. Men fram til den beslutningen ble tatt, har mesteparten av Y-blokka nå i tre år stått som et slags dystert spøkelseshus mellom Deichman og Høyblokka, fortsatt med en fasadevegg dekorert med Picasso/Nesjar-verket «Fiskerne».

- Spøkelseshus vet jeg ikke, men det er ganske stusslig der inne, ja, sier sikkerhetsvakt Maria Brunstad, som låser oss inn i det avsperrede bygget, sammen med en kommunikasjonsrådgiver fra Statsbygg, Pål Weiby. Han har lovet å være guide på vår litt makabre, aller siste «fotosafari» inne i den dødsdømte Y-blokka. Etter det Dagsavisen forstår, skal S-blokka rives allerede til høsten, mens R4-bygget og Y-blokka står for tur etter det.

- Vi har allerede begynt å planlegge selve rivingen av S-blokka. Snart vil Statsbygg utlyse en anbudskonkurranse, og så vil rive- og saneringsentreprenørene komme på banen, sier Weiby.

Inne i resepsjonen lyser fortsatt Picasso/Nesjars «Måken» mot oss fra veggen, et verk som statsråd Sanner har lovet å ta vare på når Y-blokka rives, sammen med «Fiskerne». De lærde strides om akkurat det er så enkelt rent juridisk, med tanke på kunstnernes opphavsrettigheter. Det er også de som mener det også rent arkitektonisk er synd å rive Y-blokka. «Jeg skjønner ikke at de kan gjøre dette», uttalte kunstneren Carl Nesjar til Aftenposten, og la sarkastisk til at politikerne da like godt kunne rive Rådhuset eller Domkirken, eller Studenterlunden for den saks skyld.

Det er også blitt sådd tvil om det lar seg gjøre rent teknisk å bare «røske ut» Picasso-verkene.

- Jeg har i alle fall fått vite at teknisk sett kan man fint skjære kunstverkene ut, ta vare på dem, og siden sette dem inn i et nytt bygg, sier Weiby til det.

Også Karin Hellandsjø, kurator for utstillingen «Picasso Oslo» på Nasjonalmuseet, tror og håper det skal gå bra.

- Jeg er veldig glad for at de bevarte Høyblokka, det var det viktigste. Jeg syns det er synd med Y-blokka, og skulle gjerne beholdt den også, men jeg er blitt så gammel og pragmatisk at jeg ser at noen ganger kan man ikke få alt, sier Hellandsjø i telefonen.

- «Fiskerne» er laget til Y-blokkas fasade, og jeg mener den bør kunne inkorporeres i en ny fasade en gang. Jeg mener også «Måken» kunne få beholde sin funksjon i et nytt bygningskompleks, i en resepsjon i det nye regjeringskvartalet. Uansett må vi ta vare på de to flotte kunstskattene. Det er jo en verdensarv vi forvalter, sier hun.

Vi passerer «glassburene» i resepsjonen som gaper tomme mot oss. Der satt en gang travle sikkerhetsfolk og tok imot presse og andre besøkende til skolestatsråden. I det som en gang var selve nervesenteret for den politiske styringen av norsk utdanningspolitikk er det nå bare spredte sikkerhetsvakter og statsbyggansatte som vandrer ut og inn her.

- Det litt snodige er at absolutt alle vinduene vendt ut mot Høyblokka ble blåst ut av eksplosjonen, mens alle vinduene på baksiden er helt intakte, sier Weiby, og undrer seg over den lunefulle trykkbølgene fra Anders Behring Breiviks bilbombe.

- Store deler av dette bygget ble like skadet som Høyblokka og de andre, mens en del var lite skadet, sier Weiby, som forteller at den uskadde delen blir brukt som avlastnings- og ekstralokaler for de departementene som har trenger det, og for departementenes sikkerhetsavdeling. Men de ansatte i Kunnskapsdepartementet, som holdt til her i Y-blokka i alle år, har vært på flyttefot mellom forskjellige midlertidige lokaler siden 22. juli 2011.

- Vi mistet arbeidsplassen vår, og nærmest alt den dagen, alle PC-er, papirer og arkiver. Vi sto helt på bar bakke i begynnelsen, sier personalsjef Nille Lauvås til Dagsavisen på telefonen.

- Jeg vet egentlig ikke om jeg var så «redd» som jeg ble sitert på i det intervjuet med NRK.no den 22. juli, jeg var heller mer nummen og følelsesløs. Vi var uansett heldige i Y-blokka, vi hadde ingen drepte eller hardt skadde, sier hun, og forteller at enkelte likevel fortsatt sliter.

Selv fikk hun etter hvert søvnproblemer, og måtte sykmeldes i flere måneder.

- Det er noen ansatte som har det verre nå enn helt i begynnelsen. Det er vanlig ved posttraumatisk stress-syndrom, sier hun, som for lengst er tilbake i full jobb som personalsjef i Kunnskapsdepartementets midlertidige lokaler i Kirkegata.

- Vi har jo lenge ventet på en avklaring på hva som skulle skje med Y-blokka. Holdningene blant de ansatte spriker, noen er skuffet og ønsker at bygget skal bevares. Men mange er nå mer opptatt av sikkerhet enn før, naturlig nok, og ser at det er vanskelig å beholde blokka når det blant annet er sikkerhetsvurderinger knyttet til Hammersborg-tunnelen like under, sier Lauvås.

Opprydningen etter 22. juli tok tid i Y-blokka. Først måtte politiet sikre området utvendig, etter det måtte folk inn for å sikre verdier, papirer, og ansattes eiendeler. Så startet jobben med å rydde opp, sanere og kaste.

- Vi gjorde bygget klart til et nivå som vi kan kalle «point of no return»: Enten bygger man opp, eller så river man ned, sier Weiby, som forteller at Y-blokka kom på et slikt nivå omtrent i februar-mars 2012. Siden har bygd bare stått der, i påvente av en politisk beslutning. Den har som kjent latt vente seg, først på grunn av sterk intern uenighet i den rødgrønne regjeringen, og så Solberg-regjeringen som brukte ytterligere et halvt år på å bestemme regjeringskvartalets framtid.

Vi følger etter «guide» Pål Weiby videre inn i de mest ødelagte delene av Y-blokka. Lange, mørke korridorer, tomme, nakne kontorer, en tung og innestengt luft, full av støv som stikker i nese og øyne. Det er som å gå inn i et gravkammer.

- Men noen av lettveggene står i det minste igjen her, sier Weiby.

Han lyser med lommelykta på mobilen sin mens vi går oppover i det merkelig uberørte trappeløpet til femte etasje. Her har mange, mektige skolestatsråder fra norsk politisk historie holdt til, de siste årene ble det Bård Vegar Solhjell og Kristin Halvorsen fra SV. Kristin Halvorsen ble altså den aller siste statsråden som hersket over Y-blokka. Den 22. juli 2011 var hun på sommerferie i Nice, og var derfor heldigvis ikke på kontoret sitt den dagen. Vi vandrer mot det forlatte kontoret hennes i femte etasje, gjennom en såkalt «blå sone», et mer utsatt område der det egentlig er påkrevd å ha på fullt verneutstyr og støvmasker. På veien skimter vi skilt med beskjeder til de ansatte som virker så triste og absurde nå, i all denne dystre forlattheten: «Søppelsekkene må ikke fylles mer enn halvfulle, eskene må brettes». «Heisen må ikke brukes ved brann eller annen rømning». Helt innerst i den lange, mørke og tomme korridoren lyser vi med mobilen på et lite, hvitt dørskilt, der vi så vidt kan skimte ordene: «Kristin Halvorsen. Statsråd».

Dette var altså Kristin Halvorsens kontor helt fram til hun dro på ferie til Nice sommeren 2011. Her inne satt hun sammen med sine rådgivere og tok beslutninger for Skole-Norge, eller lot seg intervjue av pressen om dagsaktuelle skolepolitiske saker. Nå er kontoret tomt og stummende mørkt, med alle vinduene dekket av sponplater. Det er så man får lyst til å sitere den gamle fraflyttingsvisa fra 70-tallet, som sikkert mang en gammel SV-er har sunget rundt leirbålet: «Kor e` hammaren, Edvard, du treng han vel no/no når døra skal spikrast igjen».

«Jeg savner Y-blokken», skrev Kunnskapsdepartementets personalsjef Nille Lauvås i en kronikk i Aftenposten i fjor. «Jeg savner kontoret mitt, hvor jeg kunne snakke i telefonen uten å forstyrre andre. Jeg savner pausesofaen, hvor vi kunne diskutere saker vi jobbet med eller lese en avis. Jeg savner et bygg som var formet etter vårt behov så godt det lot seg gjøre innenfor naturbetongens rammeverk. Jeg savner Regjeringskvartalet».

Lauvås jobbet i Y-blokka i 17 år, helt fram til bomben eksploderte kl. 15.26 den 22. juli 2011. Det var hennes siste dag før sommerferien. Bare to ganger var hun innom de ødelagte lokalene etterpå, på korte besøk for å se på ødeleggelsene og hente tingene sine.

- Det gjør inntrykk å komme inn i et bygg som er dødt. Det var veldig vemodig og veldig trist, sier Lauvås.

- Andre forlater arbeidsplassen sin fordi de skal begynne i en ny jobb, eller skal gå av med pensjon. Vi måtte forlate arbeidsplassen vår på grunn av 22. juli. Det føles veldig spesielt, sier Lauvås, men legger til:

- Jeg syns jo er veldig vemodig at Y-blokka skal rives. Men jeg har full forståelse for det.

For aller siste gang går Dagsavisen ut av Y-blokka, Høyblokkas ukjente lillesøster. Etter oss kommer nok bare rive- og saneringsentreprenørene.

Mer fra: Helg