Nå flytter VIF hjem

Mandag, sånn cirka klokka 20.45, slipper vi endelig ut av reservatet vi har vært tvunget til å forholde oss til de siste 23 årene. Etter 104 år skal vi endelig få vårt eget hjem.

Ullevaal Stadion har forfulgt oss som en iherdig verkebyll. Til og med de tre årene vi spilte på Bislett (97-99) ble vi nødt til å forholde oss til det NFF-eide komplekset på feil side av elva, der mulighetene for å bygge klubb og tjene egne penger har vært lite tilrettelagt.

Man er kanskje litt triste inne på NFF-kontorene på Ullevaal nå når deres største melkeku forsvinner, men det er sannsynligvis større grunner til å være glade på Vålerengas vegne. Hvis vi hadde blitt nødt til å spille på det kjønnsløse stadionet på vestkanten så mye lenger ville klubben sannsynligvis mistet publikumspotensialet helt.

For hvert år som har gått siden vår sportslige topp på midten av 2000-tallet har flere og flere på tribunen falt fra. Fellesnevneren for brorparten av dem; de gidder ikke å se kamper på Ullevaal lenger. Noen få år til der og vi kunne sett ut som Lyn og Skeid i dag. Hvor skulle NFF fått pengene sine fra da?

Nå er det hele snart over, så la oss ikke dvele for mye ved hva som kunne skjedd. Noen minner har vi jo fått på vår egen bortebane. Det har gått en stund siden året 1994, da NRK laget en reportasje om at VIF Fotball flyttet inn på Ullevaal og lot diverse Klanskropper prøve de nye boblebadene, i de gamle garderobene under det vi i dag kjenner som Vestbredden. Mitt første Vålerenga-minne var faktisk fra dette året. Nettopp flytta tilbake til Oslo, dro mor og far med meg og storebror på kamp. Etter åtte år i Nord-Odal sleit mine foreldre med mangelsykdommer grunnet altfor lite VIF i dagliglivet.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Jeg hadde ikke bodd i Oslo siden jeg var tre år gammel, så jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Ikke husker jeg hvem vi spilte mot eller hva resultatet ble, men jeg husker jeg ble fascinert. Jeg husker langt bedre 9-2-seieren over Strindheim og 2-1-seieren over Rosenborg året etter, med den legendariske krangelen mellom Vidar Davidsen og Nils Arne Eggen i etterkant. I 96 husker jeg kampen der Juro Kuvicek ble kom på banen for første gang, og alt tullet i etterkant som jeg ikke forsto en dritt av. Jeg husker siste kampen da vi rykket ned, etter tap for Stabæk, og Klanen sto igjen en time og sang. Det var dagen jeg gikk fra tilhenger til Vålerenga-supporter.

Akkurat det skulle lønne seg. Mitt neste besøk på Ullevaal var året etter, da nyopprykkede Vålerenga vant cupfinalen 4-2 over Strømsgodset. Den kampen sørget for at vi måtte hospitere på Ullevaal de to kommende årene også. Man kunne jo ikke spille cupvinnercup på Bislett, så 1-0 seieren over Besiktas i 1998 og returoppgjøret mot Chelsea i 1999 ble spilt på Ullevaal.

Et falleferdig Bislett Stadion ble forlatt før 2000-sesongen. Tilbake til Ullevaal der Vestbredden ble forsterket sånn at den skulle tåle hoppende supportere. Den spennende treneren Tom Nordlie ble hentet inn og han hentet midtbanegeneral Kjetil Rekdal rett fra Berlin. Dette måtte jo bli tidenes sesong.

Vi rykka ned, etter en kamp der det regna så tungt at Moses hadde slitt med å dele vannet. Klanen sto igjen og sang – igjen. Og der skulle vi forbli de neste 16 ¾ årene.

Med få unntak har dessverre aldri Ullevaal Stadion fungert som noen hjemmebane for oss. Gang på gang har vi skullet spille store kamper, som kunne hatt innvirkning på både premieskapet og stoltheten. Gang på gang har vi feilet. At vi reddet plassen i 2003 i Vallhall er nok ikke bare tilfeldig. Ei heller at vi kunne innkassert seriegullet i 2005 på hjemmebane flere ganger, men endte med å gjøre det i Skien i siste runde. For de andre lagene har det alltid betydd så mye mer å besøke Ullevaal enn det har for oss. De ser på det som noe stort. Vi ser på det som en tvangstrøye. Vålerenga har fem seriemesterskap, men alle er vunnet på bortebane.

Les også: VIF over hele verden

Unntaket er cupfinalene. Der har vi alltid vært på besøk. Der har vi kjempet oss frem til finalen og en del av belønningen er å kunne spille på Ullevaal. Etter mandag vil alle fremtidige besøk på Ullevaal Stadion være nettopp det. Besøk. En belønning for god cupinnsats. Vi reiser til Oslo Vest kun en gang i året.

Kjenn på hvor deilig denne setningen kjennes. Når Tromsø-kampen er ferdig på mandag skal vi aldri mer spille seriekamp «hjemme» på Ullevaal.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.