Mohsan Raja (31) har ble rikskjendis over natta denne uka. I løpet av den korte fotoseansen Dagsavisen hadde med ham ved Tinghuset i Oslo sentrum onsdag, ble vi passert av tre mennesker. To av dem stoppet. En ville gratulere, en ville bare snakke. FOTO: David Stenerud

Mohsan Raja: Fra opptur til nedtur for «Årets Osloborger»

– Jeg har beklaget, og beklager for alle de jeg har såret – og jeg har prøvd å unnskylde at jeg har formulert meg dårlig, veldig dårlig. Hva mer kan jeg gjøre?

For tre måneder siden var Mohsan Raja (31) et ubeskrevet blad. I dag vet alle osloborgere, ja hele Norge, at han har et rulleblad. Og ikke bare det. Han har publisert meninger på sin egen Facebook-side som vi ikke kan tolerere. At han i disse månedene har hjulpet flere tusen flyktninger er ikke så viktig lenger.

– Jeg hadde aldri forutsett at noe jeg har skrevet i ubetenksomme øyeblikk til venner på min private Facebook skulle bli gjenstand for gransking og offentlig debatt. Nå har det skjedd på grunn av noen som mener at jeg ikke fortjener å bli kåret til årets osloborger. Jeg har har beklaget, og beklager for alle de jeg har såret – og jeg har prøvd å unnskylde at jeg har formulert meg dårlig, veldig dårlig. Hva mer kan jeg gjøre?

LES OGSÅ: «Årets Osloborger»: Når helteglorien brister

– Beklager du også det du skrev om de homofile?

– Jeg skrev den statusen på ett minutt da jeg kødda med en kompis på min egen Facebook-profil – ikke andres. Jeg har en grunnleggende respekt for alle mennesker, også homofile og lesbiske. Det veit alle som kjenner meg. De må få elske med hvem de vil elske med, det skal ikke jeg blande meg opp i. Men det er et faktum at homofili verken tolereres i islam, kristendommen eller jødedommen – det kan jeg ikke tildeles ansvaret for.

LES OGSÅ: Barn sover rett på gulvet – voksne sover ute

– Jeg vet at du har flere homofile venner av begge kjønn, hvordan reagerer de på at du sammenliknet homofili med en like stor synd som drap?

– De er oppgående, kule mennesker, og de støtter meg. Ikke det jeg skrev, men på grunn av måten dette plutselig har snudd på. At det ikke er fokus på det gode nattevaktene og jeg har gjort i disse månedene, men på fortida mi og ytringer jeg ikke er stolt av. Noen husker jeg ikke at jeg skreiv engang, ja jeg kan ikke tro det. Det er fire måneder siden, seks måneder, ett år, fem år. Og mye har skjedd med meg etter at vi begynte å hjelpe asylsøkerne. På det meste kom det 200-300 hver dag til Politiets Utlendingsenhet på Tøyen i Oslo. Jeg er stolt av at vi var der med mat, klær, tepper, liggeunderlag, varmetelt og velkommen-omsorg. Ingen andre hjalp dem da. Nå er det tatt grep. Ingen sover ute lenger. Vi oppnådde det vi ville.

Mohsan er gift og har to barn, gutter på henholdsvis ett og tre år.

LES OGSÅ: Politiet om bilde fra Tøyen: Beviser ingenting

– Hadde du regna med at rullebladet ditt ville bli offentliggjort av landets største avis som kåret deg til årets osloborger?

– Aftenposten fikk kritikk for ikke å ha gjort god nok bakgrunnssjekk. Da sjekka de og publiserte en artikkel om dommene. Det har vært vondt for meg og familien min. Jeg er ikke stolt av fortida mi. Jeg gjorde mange dumme ting, men syndene er en sak mellom Gud og meg. Men jeg har sonet det jeg er dømt for, og det er seks år siden jeg fikk en dom. Dette trekkes nå fram igjen for hele Norge.

– Ifølge Aftenpostens anonyme kilder skal du ha hatt en ufin tone mot kvinnelige frivillige på Tøyen?

– Det er en beskrivelse jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg har like stor respekt for kvinner som for menn. Halvparten av de frivillige i Nattevaktene er kvinner. Alle som har ønsket å bidra har fått lov til det. Det som er riktig er at det har vært dårlig samarbeidsklima mellom Refugees Welcome to Norway og Nattevaktene, men det har ikke noe med kjønn å gjøre. De mente det ikke var behov for nattevakter, og sensurerte vekk innleggene våre om vaktlister. Da startet vi like godt Nattevaktene på Tøyen.

– Hvordan føles det å bli så glad for å bli verdsatt som årets borger, for så å bli tatt så ettertrykkelig ned igjen et par dager etterpå? Jeg var en av de første som intervjuet deg i september. Denne uka er det publisert et hundretall artikler og tv- og radionnslag om deg. Et nyhetssøk på navnet ditt på Google gir over 10.000 treff.

– Er det sant, folk er gærne. Jeg er jo bare en enkel person fra gata. Jeg er lett å tråkke på. Jeg har ingen organisasjon bak meg. Jeg er lett offer for alle som kritiserer meg. Men hvis det kommer like mange asylsøkere igjen, er det jeg som kommer til å stå der. Ikke dem.

– Du gir deg ikke...? 

– Jeg kan ikke gi meg nå. Jeg gjemmer meg ikke for noen og er stolt av alt nattevaktene på Tøyen fikk til da ingen andre gjorde noe. 87 netter sto vi der og delte ut tepper, liggeunderlag, mat - og omsorg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Så dro du til Lesbos et par uker... For å hjelpe flyktninger som kom over havet?

– Vi delte ut mat og klær og sko som vi hadde med fra Norge, og var med å bygge opp Lightcamp – en stor teltleir. Men en opplevelse glemmer jeg aldri. En båt full av flyktninger ble etterlatt langt unna der vi sto på stranda for å hjelpe dem opp på land, under et fjell. Vi løp for å redde dem. Jeg fikk tak i en liten baby og ei jente på fem år. Steinene løsnet og raste under oss da jeg prøvde å få oss i trygghet. Jeg begynte å skjelve skikkelig og holdt på å miste barna. Hvis vi hadde falt ned da, hadde ikke bare vi mistet livet, men de som kom rett etter oss. Det var en helt forferdelig følelse. Etterpå fikk vi kjeft av de mer erfarne hjelperne fordi vi ikke hadde sikret oss med tau.

LES OGSÅ: – Vi kan ikke leve med flyktningleir her

– Har du lært noe av de siste fem dagene?

– Mye. At fortida kan treffe deg om en boomerang - godt hjulpet av alt vi legger ut på sosiale medier. Jeg kommer nok til å tenke mer over hvordan jeg formulerer meg der framover.

– Har du fremdeles åpen Facebook-profil, som alle, ikke bare vennene dine, kan lese?

– Ha-ha.. Ja, det har jeg. Jeg tenkte aldri på at den var åpen. Er ikke så god på PC.

– Du hadde møte med Aftenpostens sjefredaktør i går. Fikk du signaler om at du kommer til å miste prisen?

– Nei. Men prisen er jo bare et bilde av meg selv, det er ingen pengepris. For meg er det ikke så viktig. Et bilde av meg. Vær så god, ta det tilbake. Ferdig snakka.

Kort tid etter møte med Aftenposten ble det klart at avisen ikke kommer til å kreve prisen «Årets Osloborger» tilbake fra Raja.