Ivar Johansen i Oslo rådhus. FOTO: Frøydis Falch Urby

Listemannen Ivar Johansen

Neste uke tar SV-veteran Ivar Johansen fatt på fire nye år som fredelig bystyrerepresentant i Oslo. Men det var en tid da «Listesaken» fikk myndighetene til å regne ham som den største trussel mot Norges sikkerhet.

Oslo

 

Se bilder, blant annet fra rettssaken, fra arkivet ved å bla i bildeserien over!

Høsten 1977 sitter en mann i 20-årene alene på en celle i Oslo fengsel i Åkebergveien. Han har sittet varetektsfengslet i mange dager nå, og har ingen anelse om når han slipper ut igjen. Det siste han hørte før han ble arrestert, var at han risikerte tiltale etter de såkalte «spionparagrafene», og at myndighetene anså ham som en trussel mot rikets sikkerhet. Siden har han ikke fått fulgt så godt med, ettersom han er underlagt brev- og besøkskontroll, samt forbud mot å høre radio, se TV eller lese aviser.

Men nå hører den unge mannen plutselig den svake lyden av en radio fra nabocella. Han legger øret inn til veggen. Lytter av alle krefter. Jo da. Det var som han trodde. Det er bare én ting det offentlige Norge snakker om på nyhetene akkurat nå – «Listesaken».

Og så nevner de en mann med det tilforlatelige, helt alminnelige navnet «Ivar Johansen». Altså: Ham selv.

Høsten 2015. Dagsavisen sitter i presselosjen i Oslos bystyresal. Det er siste bystyremøte med det gamle, borgerlige regimet, og SVs Ivar Johansen (64) er på talerstolen. Det er siste bystyremøte med det gamle, borgerlige regimet, og Johansen har fått i gang en spørrerunde med den avtroppende ordfører Fabian Stang. Temaet er bystyrets omstridte politianmeldelse av Rødts Bjørnar Moxnes, som senere ble frikjent for å ha offentliggjort en sykehjemsrapport.

– Debatten om grensene for åpenhet i Oslo kommune mener jeg hører hjemme på en politisk arena, ikke rettssalene, sier Johansen.

– Jeg sier ofte at bevisstheten om åpenhet er større i Forsvarsstaben enn i Oslo rådhus!

Onsdag i neste uke, den 21. oktober, tiltrer det nye bystyret og det nye regimet, og Ivar Johansen kan se fram til fire nye år som flittig, politisk arbeidsmaur med bystyreplassen som base. Han var én av dem som fikk flest personstemmer og slengere i kommunevalget, og mange av dem kom nok fra de gruppene han kjemper spesielt for. Som de funksjonshemmede, folk i rusomsorgen, og i barnevernet.

LES OGSÅ: Outsidere rykket opp og inn i Oslo bystyre

Brudd på «spionparagrafene»

For Ivar Johansen er ikke helt som andre bystyrerepresentanter. Han blir gjerne omtalt som «den utrettelige Ivar Johansen» i avisartikler, eventuelt «den iherdige Ivar Johansen», og for sine motstandere er han nok bare «den irriterende Ivar Johansen». Han er kjent for sin grundighet og sin systematikk, og for at han aldri gir seg når han vil til bunns i en enkeltsak, stor eller liten. Johansen har nærmest tatt på seg en slags ombudsrolle for folk i Oslo, og arbeidskapasiteten er stor, nettverket enormt. Han har en mailing-liste på 35.000 personer, og er ikke redd for å bruke den. (Gjerne underskrevet med «I folkets tjeneste»).

De fleste av Oslos journalister har nok også en eller annen gang fått en e-post fra Ivar Johansen, der han sirlig bekjentgjør alle telefonnumre til de folkevalgte, enten de nå sitter i bystyret, byrådet eller på Stortinget. Mer åpenhet i Oslo kommune er også én av hans store kampsaker, og vitsen om Forsvarsstaben har jo en dobbel bunn:

Ingen har vel hatt mer trøbbel med Forsvaret og overvåkingstjenesten enn nettopp Ivar Johansen.

Han kan se så fredelig ut, der han sitter overfor oss i et møterom på Rådhuset. En høflig, grånende 64-åring med et sjenert, lite smil, mens han snakker med en avvæpnende, avslepen fredrikstaddialekt. Men en gang i tida ble altså denne mannen av norske myndigheter ansett som den aller største trusselen mot rikets sikkerhet.

På 1970-tallet ble han mistenkt for brudd på det man omtalte som «spionparagrafene», og han havnet altså mutters alene i en fengselscelle i Åkerbergveien.

Hvordan ble han så opptatt av de hemmelige tjenestene i Norge? Og hvordan i all verden gikk det til at han havnet i fengsel?– Lovlydige som vi var, søkte vi politiet om tillatelse til å dele ut oppropet utenfor rettslokalet, smiler Johansen.

Etter det ble underskriverne av oppropet oppringt av politiet, med spørsmål om hvem som hadde bedt dem underskrive.

– Vi gikk til avisene med dette, og politimesteren ble tvunget til å komme med en skriftlig redegjørelse. I den sto det at de hadde «behov» for å vite hvem som «egentlig» sto bak, hvem som organiserte aksjonen. Altså, man ville kartlegge lovlig politisk virksomhet, mener Johansen.

– Tidligere justisminister Jens Haugland tok saken opp i Spørretimen i Stortinget, og daværende justisminister måtte svare for seg, sier Johansen, som mange år senere, i 1996, som så mange andre fikk lese «mappa si» i forbindelse med Lund-kommisjonens rapport om politisk overvåking i Norge. Der sto det at daværende overvåkingssjef Gunnar Haarstad allerede i 1967 sendte brev til politimesteren i Fredrikstad der han ønsket opplysninger om en viss Ivar Johansen. I mappa ble han blant annet ansett som «en venstreorientert maoist» som forsøkte å påvirke ungdom til å nekte militærtjeneste.

Det var denne saken som gjorde Ivar Johansen interessert i de hemmelige tjenestene. Hvem var disse menneskene? tenkte han. Hvor mange var de? Drev de på med å kartlegge lovlig, politisk virksomhet?

– Det var vel egentlig de hemmelige tjenestene som interesserte seg for deg først?

– Hehe, ja, det kan du godt si. På den tida fikk man vite lite om de hemmelige tjenestene. Det var kald krig, det var lite debatt om dette i offentligheten, og det var lite fakta å få. Jeg ønsket rett og slett å vite mer. Systematisk som jeg er, begynte jeg i det små. Jeg ringte til politiet for å finne ut hvor mange det var fra overvåkingstjenesten på hvert politikammer.

– Jeg ringte til det enkelte politikammeret, og ba om å bli satt over til den som jobber i overvåkingstjenesten. Vedkommende svarte ved navn, og jeg la på. Og da visste jeg jo ett navn! Så kunne jeg ringe opp igjen etter noen dager, og da kunne det hende jeg ble satt over til en annen, og da hadde jeg navn nummer to! Slik kunne jeg bygge det opp, forteller Johansen, som i tillegg kom på at det måtte da finnes en form for rapportering fra politiet til Justisdepartementet.

– Jeg sjekket det ut i departementet, og så at alle politikamre hvert år sendte inn en statistisk rapport. Der kunne jeg se hvor mange ansatte det var, fordelt på hvilke avdelinger, inkludert de som jobbet i overvåkingstjenesten, sier Johansen, som selvsagt også ble interessert i den militære etterretningstjenesten. Han fikk greie på hvor de holdt til i byen, og stilte seg opp på parkeringsplassen utenfor. Der noterte han ned numrene på bilene som sto parkert der. Siden fikk han sjekket dem opp på Biltilsynet, og dermed hadde han flere nye navn på listene sine.

– Så kom jeg over et blad som het «Kunngjøringer til Forsvaret». Det leste jeg på Deichman. Der kunne jeg både se hvem som ble beordret hvor, og hva de het. Etter dette fikk ikke Deichman tilsendt det lenger, da, men ...! humrer Johansen, som også benyttet seg av kilder som telefonkatalogen, Tjenestemannsbladet og Politibladet.

LES OGSÅ: Byrådet i Oslo snur om hemmelighold

Arrestert etter intervju

– Hva tenkte du på den tida? Fryktet du at du levde i en undertrykkende, autoritær overvåkingsstat?

– Min teori var i alle fall at dette var et mye større maktapparat enn det så ut som. I tillegg hadde Stortinget sagt at det ikke skulle foregå overvåking av lovlig politisk virksomhet. Det kunne ikke være riktig, mente jeg. Jeg hadde opplevd noe selv, jeg snakket med mennesker som hadde vært utsatt for ting, jeg snakket med folk innenfor tjenesten, med folk som hadde vært i tjenesten. Det som ble sagt utad om størrelsen på tjenesten kunne i alle fall ikke være riktig. Dette er jo etter hvert veldokumentert, og så til de grader av Lundkommisjonen, sier Johansen.

Til slutt satt Ivar Johansen på lister med 600 navn. Listene var utelukkende satt sammen ved hjelp av åpne kilder, som for eksempel at Johansen ringte til politikamre, fikk vite navn, og la på. (Som man kaller en slags gravejournalistisk versjon av «ringe på og stikke av»-leken).

– Akkurat det kan du kalle både ufint og uhøflig, men ulovlig var det jo ikke! Samlet sett ble materialet likevel for mye for Overvåkingstjenesten, sier Johansen.

Den utløsende årsaken til at han ble arrestert var faktisk et intervju med denne avisen, det daværende Arbeiderbladet. Intervjuet sto på trykk sommeren 1977, og handlet egentlig om den såkalte «Blindheim-saken». Ny Tid kjørte denne sommeren en serie artikler om de hemmelige tjenestene i Norge, skrevet av Ivar Johansen og den senere, nå avdøde, Dagsrevy-ankermannen Ingolf Håkon Teigene. Med major Svein Blindheim som kilde var en av sakene at Norge på 1950-tallet hadde gitt opplæring til finske spioner mot Sovjetunionen.

I intervjuet fortalte Ivar Johansen også åpent til journalist Eva Bratholm at han satt på lister med i alt 600 ansatte i norsk overvåkingstjeneste.

– Det ble det mye rabalder av! smiler Johansen.

– En ting er at de hemmelige tjenestene visste om listene, jeg hadde jo kontakt med noen av dem. En annen var å se disse opplysningene på trykk. Jeg hadde gått til Ny Tid med dem, og myndighetene var nok utrygge på om vi kom til å offentliggjøre navnene. Noe som aldri var aktuelt, hevder Johansen.

– Jeg mente jo at Norge burde ha en etterretningstjeneste. Det var innretningen på den, og hvem de anså som fiender som det var grunn til å diskutere. Dessuten: Tjente denne tjenesten primært nasjonale formål, eller var den en forlenget arm inn til amerikansk etterretningstjeneste?

I august 1977 gikk politiet til razzia mot Ny Tids lokaler for å beslaglegge listene. Men listene var allerede blitt fraktet med hast til informasjonssekretær Trond Jensens campingvogn i Solvang kolonihager. Noen dager senere fant politiet dem, og beslagla dem. Ivar Johansen ble varetektsfengslet, mens resten av Norge diskuterte lekkasjer og hemmelige tjenester. Alt dette skjedde selveste valgkampsommeren 1977, der Ivar Johansens parti SV fra før av slet i hard motvind, i et politisk klima sterkt preget av kald krig og solid NATO-lojalitet i de største partiene. «For et spetakkel!», som daværende SV-politiker Hanna Kvanmo sier det i sin selvbiografi «Derfor».

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Fengselsopplevelsen

Ivar Johansen måtte gå like i fengsel i Åkerbergveien, mens han ventet på rettssaken hvor han skulle tiltales etter spionparagrafene sammen med tre andre Ny Tid-journalister. Det var Ingolf Håkon Teigene, den senere Journalisten-redaktøren Jan Otto Hauge, samt informasjonssekretær i det daværende Club 7, Trond Jensen.

– Fengsel, ja, det var jo en erfaring å ta med seg det, sier Johansen i en lett, litt nonchalant tone.

– Var det ikke skremmende å sitte der?

– Ja ... Vel, men jeg visste jo hva jeg drev med. Jeg hadde ikke gjort noe jeg ikke kunne stå for. Jeg hadde vært forberedt på at det kunne bli reaksjoner. Jeg satt der i til sammen 57 dager, nesten to måneder. Men til forskjell fra andre som sitter isolert i fengsel, fikk jeg mine daglige turer fra fengselet til Victoria terrasse og politiavhør. Jeg hadde naturligvis brev- og besøkskontroll, og medieforbud. Det var jo litt ... komplisert å vite at du var hovedoppslaget i Dagsnytt og media hver dag, uten å ha tilgang til radio og aviser. Men jeg hadde jo litt ureglementert tilgang på radio, da! sier Johansen, og forteller om da han hørte radiolyder fra nabocella.

– Han hadde radioen litt høyt på, så da kunne jeg høre gjennom veggen. Da hørte jeg nyhetene!

Hans «partner in crime» i «Listesaken», Trond Jensen, fikk tilgang på nyheter i fengselet fordi venner sjenerøst stadig sendte ham blomster, «tilfeldigvis» pakket inn i aviser som hadde siste nytt om saken. Johansen ergrer seg tydelig ennå over at han avviste en fengselsprest som plutselig tilbød ham samtaler.

– Jeg hadde jo ikke noe ønske om å snakke med en prest! Men i etterkant viste deg seg at det var kristensosialisten Otto Hauglin som hadde tatt kontakt med fengselspresten, og ville gi meg informasjon via ham. Men det skjønte jo ikke jeg, hehe! ler Johansen, som motvillig innrømmer at han hadde sine tunge stunder på cella, selv om han følte at han var en ressurssterk fange. Men han ante jo ikke hvor lenge han kom til å sitte der, visste ennå ikke utfallet av rettssaken mot ham. Tenk om det ble mange år?

– Foreldrene mine satt hjemme i Fredrikstad og var vel de som var mest fortvila, over denne sønnen. «Hva er det han driver med, hvordan skal dette gå?» Det var veldig massivt, det som skjedde. Det var veldig dominerende i media, det var det etablerte samfunnet som mobiliserte mot oss. Riksadvokaten kom med uttalelser i offentligheten, man måtte få inn en setteriksadvokat, og advokatstanden mobiliserte på begge sider – det var harde fronter.

Koblet til KGB og Baader-Meinhof

Da det blåste som verst rundt Johansen ble han omtalt som både KGB-agent og sympatisør for den tyske terrorbanden Baader-Meinhof. Han var en meget omstridt figur i 70-tallets mediebilde, både på høyre- og venstresiden.

– Angret du noen gang på alt du stelte i stand?

– Nei. At jeg startet dette, gjorde dette – det angrer jeg ikke på.

Så fulgte mange måneder med runder i rettsapparatet, med kjendisadvokater og celebre vitner fra forsvarsledelsen, politi- og overvåkingstjenesten. Saken gikk helt til Høyesterett, der kjennelsen falt 28. november 1979. Ivar Johansen og de tre andre ble alle dømt etter spionparagrafene, men bare Johansen fikk ubetinget fengsel på 60 dager. Ettersom han allerede hadde sittet i 57 dager i varetekt, ble straffen regnet som sonet.

– Jeg syns disse rettssakene har vært gode, i den forstand at de har vært gode politiske seminarer. Det er ikke ofte du kan få overvåkingssjef, etterretningssjef, forsvarssjef, forsvarsminister, og hvem det nå måtte være, til å stille i «et møte» – altså i vitneboksen for å svare på nærgående spørsmål!

Vi visste jo mye mer om de hemmelige tjenestene etter at rettssaken var ferdig, og fikk bekreftet at alt vi hadde skrevet, var korrekt. Bare det å ta ut tiltale bekreftet at vi var inne på noe. Hadde de latt være å ta ut tiltale, kunne tjenestene bare spekulert i at alt vi kom med var oppspinn.

– Har mange jurister i ettertid tatt selvkritikk på det som skjedde i «Listesaken»?

– Ja, men vi tapte jo den saken. Jeg fikk jo ett års fengsel, derav 60 dager ubetinget. Men i den andre saken, der ble vi frikjent.

For selv om Ivar Johansen gikk videre med sitt liv etter fengselsoppholdet, glemte han ikke de hemmelige tjenestene. Han fortsatte sitt gravende, journalistiske arbeid, og i 1983 sto han igjen i sentrum for en eksplosiv nyhetssak:

Politirazziaen i det pasifistiske tidsskriftet Ikkevolds redaksjon. Johansen var redaksjonsleder der, og bladet hadde nettopp trykt en sak der de avslørte en hemmelig, USA-finansiert u-båtlyttestasjon på Andøya i Nordland. Redaksjonen ble av myndighetene beskyldt for å spre forsvarshemmeligheter, og igjen rykket politiet ut for å beslaglegge kildemateriale i en redaksjon Ivar Johansen jobbet i.

Men denne gangen steilet den norske pressen, og store deler av det offentlige Norge. At politiet gikk inn og tok seg til rette i en norsk redaksjon, ble sett på som det største overtrampet mot den frie pressen siden nazistene under 2. verdenskrig. Nyheter om razziaen i Ikkevold-redaksjonen dundret og gikk på radionyhetene i ukevis.

– Den første saken var likevel mye vanskeligere enn den andre. I «Listesaken» så ikke pressen det prinsipielle i det, og var heller ikke på vår side. Vi gjorde nok noen tabber underveis. Kildematerialet vårt ble for eksempel ikke værende i redaksjonen, men fraktet til et annet sted. Hadde politiet tatt materialet direkte fra en redaksjonen, kunne ikke presseorganisasjonene sittet stille og sett på. I stedet ble materialet funnet i en campingvogn på Solvang hagekoloni, sier Johansen, som ikke kan la være å smile til dette siste.

– Men i Ikkevold-saken var det politirazzia i en avisredaksjon, og da stilte det seg helt annerledes.

Ikkevold-saken gikk også noen runder i rettsapparatet de neste årene, men denne gangen ble Ivar Johansen og redaksjonen frikjent. Endelig dom falt imidlertid ikke før i 1987, tilfeldigvis samme år som Ivar Johansen første gang ble valgt inn i Oslo bystyre for SV.

Der ble han mest opptatt av helse- og sosialsaker, selv om han ivaretok sin interesse for internasjonal politikk og forsvars- og sikkerhetspolitikk som mangeårig leder for internasjonalt utvalg i SV. I vår gikk han av med AFP fra sin stilling som kontorsjef i Gyldendal, men han har ingen planer om å legge seg til i sofaen.

LES OGSÅ: Kan vi lære noe av slengerne?

«Landets mest lukkede kommune»

Dagsavisen får bli med ham hjem til den gule villaen på Øvre Lindeberg, hovedkvarteret for hans politiske «ombudsvirksomhet» i Oslo. Ute i hagen har han plommer og roser, inne har han samboer, hjemmekontor, og PC-en med alle de 35.000 e-postadressene.

Herfra er han også særdeles aktiv på sosiale medier, og på sin egen blogg. Så har vi det vi kan kalle «det helligste rommet», en lang gang med bøker strekker seg innover, og når du tror du er i enden, så bare fortsetter det, som en liten labyrint.

Han er fortsatt opptatt av åpenhet, men nå mest av det han ser som mangel på åpenhet i Oslo kommune.

– Du har sagt at du syns Oslo er «landets mest lukkede kommune»? Står du ved det?

– Ja, jeg sier ofte at det er mer bevissthet om åpenhet i Forsvarsstaben enn det er i Oslo rådhus. Satt på spissen, naturligvis! Det har nok noe med parlamentarismen og selve byrådsordningen, som i seg selv fører til mer lukkethet. I en kommune der alle de folkevalgte sitter i formannskapet og kommunestyret, får alle samme informasjon. Ingen får mer enn andre. I Oslo får noen mer informasjon enn andre, og de som sitter i byråd har all interesse av å få gjennom sakene sine. Alle som da ytrer seg mot, blir sett på som sand i maskineriet, mener Johansen, som drømmer om den dagen en kompetent lærer eller etatssjef ansatt i Oslo kommune ytrer seg fritt i det offentlige rom om aktuelle saker. Eller enda bedre: En kommunal etatssjef med egen blogg!

– Vi har gode vedtak i Oslo kommune som sikrer ansattes ytringsfrihet, men det er likevel få som tør ytre seg i offentligheten. Hvis alle kan ytre seg i skoledebatten, unntatt lærerne – altså de som kan tilføre debatten mest fakta – hva slags debatt får vi da?

Det avtroppende borgerlige byrådet, ved finansbyråd Eirik Lae Solberg, er naturlig nok ikke helt enig i dette.

– Nei, jeg kjenner meg ikke igjen i Ivar Johansens påstander, sier Solberg til Dagsavisen.

– Byrådet er, og har vært, opptatt av å fremme åpenhet i Oslo kommune. De ansatte skal ha ytringsfrihet og føle seg frie til å uttale seg. Oslo kommune kom ganske godt ut i en undersøkelse gjort av Oslo redaktørforening for en tid tilbake. Vi kan alltid bli bedre, men undersøkelsen viste i alle fall at åpenhet ikke er et større problem i Oslo enn andre steder, mener Solberg, som heller ikke er bekymret for at byrådssystemet i seg selv hindrer åpenhet.

– I så fall er det også en kritikk som rammer det nasjonale regjeringssystemet, som byrådssystemet skal speile. Alle vedtak og alt grunnlagsmateriale skal offentliggjøres, men ikke de fortrolige drøftingene før et vedtak blir fattet.

Razzia i leiligheten

Men hva med åpenheten i dagens hemmelige tjenester? Er den egentlig blitt bedre? Både ja og nei, mener Ivar Johansen.

– I dag er mye mer informasjon kjent. Hvis du tar de elektroniske installasjonene i nord, så er jo de å finne på Forsvarets egne nettsider, med bilder og det hele! Så det har gått framover.

– Politiets sikkerhetstjeneste (PST) holder jo til og med pressekonferanser om trusselvurderinger?

– Ja. Det skjedde aldri på 70-tallet. Du så aldri en overvåkingssjef uttale seg i det offentlige rom om noen ting. Du så aldri en overvåkingssjef på Dagsrevyen, og antall ansatte i tjenesten er jo kjent, de «listene» har de sjøl offentliggjort. Selv regjeringens krigshovedkvarter ble jo offentliggjort, riktignok ved en feil, men ... Jo da, det er tilsynelatende mer åpenhet i dag. Men etter Edward Snowdens avsløringer ser vi at ting på mange måter er verre i dag, med ny overvåkingsteknologi. Hemmelige tjenester har fått mye videre fullmakter enn før. De kartlegger mer enn før, og terrortrusselen gjør at man i den gode saks tjeneste aksepterer mer og mer. Telenor vet jo for eksempel hvor jeg er til enhver tid. Den teknologiske overvåkingen er en masseovervåking, den rammer skyldige og uskyldige, mener Johansen, som er en av dem som mener at den amerikanske varsleren Edward Snowden fortjener Nobels fredspris.

– Han har med sine avsløringer gjort mer for freden enn noen annen, mener Johansen.

Ivar Johansen har i alle fall fått mer kontroll over hovedkvarteret sitt på Øvre Lindeberg etter at PC-en og nettet kom. Før holdt han på å drukne i papirer hjemme – den metodiske mannen tok vare på alt. Det hører med til historien at da politiet gjennomførte razziaen mot Ikkevold-redaksjonen, dro de også hjem til alle medarbeiderne. Det var en tøff belastning for dem som ble utsatt for det.

– Først hadde de razzia oppe i leiligheten min. De brukte noen timer på det, sier Ivar Johansen.

– I det de skulle til å gå, spurte de kona mi: «Er det noe mer?» Da svarte hun: «Ja, det er noe i kjelleren også». Da gikk de ned der, og når de åpnet døra inn til den kjelleren og fikk se alle papirene, sa de bare: «Nei, dette gjør vi ikke. Dette orker vi ikke!» Da måtte de nok tilbrakt noen dager der.

Ivar Johansen smiler lurt, og legger til:

– Det kan jo hende at de gikk glipp av noe der ... ?