Grønne poser på bortetur

Se for deg et øyeblikk at du er en banan på Lillestrøm.

Jaja, blås nå i hvorfor, bare godta at du er en banan på Lillestrøm. Du blir spist, av en nogen lunde normal sambygding, og så blir skallet kasta i søpla.

Du reiser via en grønn pose til Romerike Avfallsforedling, bedre kjent som ROAF. På Berger. Du veit, på E6, rett før den digre dekk-sjappa som pleide å tilhøre Tommy Sharif, sånn omtrent halvveis fra Oslo til Gardermoen.

Der blir du, bananskallet, sortert, sjekka, og slengt på en lastebil sammen med dine gode venner epleskrottene, fiskesloen og en masse andre deilige, illeluktende greier som en dag skal bli til biologisk drivstoff.

Så langt, så bra. Men så. Hvor kjører lastebilen? Tre og en halv mil nordøst for Berger ligger nemlig Romerike biogassanlegg. Et lite epleskrottkast fra idylliske Vorma. Men … vent! Lastebilen kjører sørover i stedet. På E6. Gjennom Oslo. Ut forbi Drammen. Holmestrand. Lastebilen stopper jaggu ikke før den har kjørt tretten mil, en nærmere to timer lang kjøretur, til det private biodrivstoffanlegget som så vakkert er kalt Den Magiske Fabrikken. Rett ved Tønsberg er du framme, kan moses, råtnes, foredles og bli til deilig, livgivende biogass.

Denne vakre historien om matavfall har blitt forbilledlig fortalt i mange interessante artikler hos Romerikes Blad denne måneden. Og den har fått mange til å reagere.

– Det er jo sånne type historier som gjør at man ikke helt vet om man skal le eller gråte, sier Øystein Sundelin.

Høyres gruppeleder og finanspolitiker har engasjert seg i saken om Romerikes bananskall på avveie, og synes det er pussig at vi i Oslo hver eneste dag må se trailerlass på trailerlass suse gjennom byen, på vei hit eller dit med søppel som hverken skal til eller fra hovedstaden.

– Vi står og kildesorterer og vasker yoghurtbegere, og så skal de etterpå kjøre hundrevis av kilometer. Det er jo demotiverende å tenke på. Men søppel er big business, sier han oppgitt.

Selvkostprinsippet

Men hvorfor er det sånn? Kan ikke bare de grisgrendte strøk sende skrotten til det lokale anlegget? Jeg ringte Hans Petter Karlsen for å finne svar på bananskall-gåten.

Karlsen er direktør i Renovasjonsetaten og Energigjenvinningsetaten i Oslo kommune. Og dermed sjefen, ikke bare for Romerike Biogassanlegg (RBA), men også søppelsorteringsanleggene på Klemetsrud og Haraldrud i Oslo.

– Hei Hans Petter! Hvorfor kan ikke Romerike levere matsøpla si til Oslos anlegg, egentlig?

– Ja, du kan så si … Saken er den at Romerike biogassanlegg er et rent kommunalt anlegg. Det drives etter selvkostprinsippet.

– Selvkostprinshvaforno?

– Renovasjonsgebyret fra Oslos innbyggere skal dekke alle kostnadene med matavfallet. Og kostnader knyttet til utviklingen av anlegg og infrastruktur.

Karlsen forklarer at hvis han skal ta imot søppel fra andre, er det å betrakte som næring. Og for å ta imot næringsavfall, så må man ha en egen næringsavdeling. Eller næringskapittel, da, som han kaller det.

– Vi har ikke oppretta noe næringskapittel. Da måtte man ha hatt to adskilte økonomier. Ellers kunne det utløst risiko for det vi kaller kryss-subsidiering. De må drives hver for seg.

– Så ... det er av hensyn til oss avgiftsbetalere i Oslo at du ikke kan gjøre dette?

– Ja, altså. Det er fullt mulig. Men da kan vi ikke tilby tjenestene billigere til nabokommunene, enn for Oslos innbyggere. Da blir det kryss-subsidiering igjen.

Så med andre ord, hvis Oslo skulle lage biogass av andre kommuners rester av gammal torsk, så kan ikke prisen være lavere enn for Oslos innbyggere. Uansett er det ikke mulig i dag, fordi anlegget ikke har noen næringsdel.

Men uansett. Det er en vei videre her. Karlsen forteller nemlig at han skal sette i gang en utredning, for å se om de for eksempel skal opprette et sånt næringskapittel.

– En annen mulighet er selvfølgelig at vi får flere eiere.

Han understreker at de ikke har startet en sånn utredning, fremma eller anbefalt noe sånt forslag. Det er politiske vurderinger som politikerne må ta seg av.

Dumme utslag av regelverket

Stein Reegård var i mange år sjefsøkonom i LO. Nå er han rådgiver i LOs juridiske avdeling og fortsatt en av landets fremste eksperter på EØS-avtalens virkninger på økonomien i offentlig sektor. I 2018 satt han i Hjelmeng-utvalget, som nettopp skulle finne balansen mellom offentlig virksomhet og vilkårene for næringslivet.

Så Reegård burde kanskje være i stand til å forklare de politiske sidene av dette.

– Hvorfor kan ikke Oslo kommune lage biogass av søppel fra Romerike, egentlig?

– Dette er ett av de helt dumme utslagene du kan få av statsstøtteregelverket i EØS, om myndighetene i Brüssel er for ivrige og myndighetene i Norge for passive.

– Ideen er å holde staten borte fra næringsvirksomhet gjennom firkantede regler. De får lov til å gjøre det, men da må de sette prisene så høyt at den ledige kapasiteten ikke blir utnyttet, sier han.

Reegård forteller at både regjeringa og Hjelmeng-utvalget tolker EØS-avtalen sånn at offentlige anlegg ikke får lov til å selge billig, selv om det er ledig tid og plass.

– De får ikke bruke restkapasiteten. Man kunne, for en ganske rimelig penge, ta imot mer på det det samme anlegget. Men det får de ikke lov til, med mindre de priser det veldig høyt. Ellers kalles det for kryss-subsidiering.

– Økonomisk er det jo helt ufornuftig. Det er som når en butikk har salg. Butikken setter ned prisen for å bli kvitt varer som har hopa seg opp. Det er en helt vanlig mekanisme i næringslivet.

– Er det EØS sin feil?

– EØS er en bakgrunn for saken, men feilen er en regel satt av norske myndigheter i 2014 uten at man gjorde alvorlige forsøk på å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen. Regelverket det er snakk om er uklart, og det er rom for mye tilpasninger og ulike forståelser, hvis man er tilstrekkelig oppegående, sier Reegård.

Han mener EØS-avtalen her praktiseres uheldig, og det forhindrer at man kan organisere dette så effektivt og miljøvennlig som mulig. Resultatet er at kommunen ikke kan utnytte kapasiteten. I stedet presses det fram private løsninger, som påfører ekstra transport.

– Vi må turnere reglene bedre, bare, sier han.

Spleiselag med naboene?

En annen løsning kan, ifølge Høyres Øystein Sundelin, være at Oslo må strekke ut en hånd mot nordøst.

– Hvis jeg fikk bestemme hadde jeg fått med Raymond Johansen på en tverrpolitisk invitasjon til en kaffeprat med Lillestrøm og omkringliggende kommuner. Det bør være mulig å få til et samarbeid på tvers av grensene her, sier han.

– Vi trenger ikke ett anlegg og én ordning for hver kommune. Jeg tror ikke søppelposene er så opptatt av kommunegrenser.

– Men, er ikke kjerna her at private selskaper skjermes mot konkurranse fra offentlige?

– Det er vi alle enige om at de skal, sier han.

– Det kapitalistiske systemet fungerer stort sett fint, men det forhindrer jo ikke at transport og klima blir lagt inn i anbudene, sier Høyre-toppen.

En annen ide mener han rett og slett kan være at man selger ut litt av anlegget, så flere kommuner kan eie det sammen.

– Det finnes ting i Norge som fungerer ganske bra på tvers av kommunene. Ruter er et godt eksempel. Det burde være mulig å se for seg med søppel også.

– Kanskje vi vente med den kaffen til etter at Lillestrøm har rykka ned, eller?

– Vel, det tror jeg kan gjøre sjansene for å lykkes betraktelig mindre.

Alt blir politikk til slutt

På Romerike diskuterer de derimot å bygge et eget biogassanlegg. Både Romerikes blad og Arbeiderpartiets Lillestrøm-ordfører går inn for det. Så kanskje blir enden på visa at et komplett uforståelig eksempel på håpløs samfunnsøkonomi skal erstattes med noe enda tåpeligere: At alle bygger hvert sitt anlegg.

Eller kanskje Oslo kan ta rennafart og ... blåse i hele ESA, og bare åpne sjappa for naboene i nord?

Jeg sendte avgårde et par små spørsmål til byrådsavdelinga for miljø og samferdsel, om hva som kan gjøres. Byrådssekretær Morten Nordskag svarer:

– Selvsagt ønsker vi å finne løsninger for å utnytte anlegget bedre. Vi skal i gang med vurderinger rundt anleggets videre organisering.

Så, den som lever får se. Men bananskallet, det er for lengst blitt til biodrivstoff.

Og enn så lenge, kanskje det er akkurat det biodrivstoffet som driver lastebilene som frakter bananskallene fra Romerike til Vestfold.

I en evig runddans av interkommunal ulykke.

Aslak Borgersrud

Aslak Borgersrud er journalist i nyhetsavdelinga til Dagsavisen