Barbeint over Grønland

Harald «Labben» Herlufsen var en kar med eksepsjonelt god hukommelse og fortellerevne. Da NRK-mannen Anders Buraas oppdaga kvalitetene hans på 1970-tallet, resulterte det i et eget TV-program og ei bok fylt av Labbens erindringer fra Kristiania

Hør Labben fortelle, som en slags virkelighetens Oslolosen, om barndommen på Grønland! (NRK)

Harald var født på Magnor i 1904. I 1910/11 flytta han med foreldre og søster til en ettroms leilighet i 1. etasje i Mandalls gate 5 på Grønland: «Det var ikke fortau i gata. Vi gikk på noen trelemmer. Det var ikke noe gatelys heller. Gassløktene kom først seinere. Når det regna, blei gata et hav av søle. Hesta som kom med tunge lass, sank ner i leira 20–30 centimenter så det var fælt å se,» forteller han i boka «Labben fra Grønland».

Seinere avanserte familien, som gradvis økte til sju personer, én etasje opp, men hadde fortsatt bare ett rom og kjøkken. Det var ikke sengeplass til alle, så noen måtte sove på gølvet. Folksomt var det i resten av gården også. De fleste hadde fem–seks unger.

LES OGSÅ: Fra bayer og bokk til Kjell Pop Single Hop

Doen lå i trappa, halvveis mellom to etasjer, og ble disponert av flere familier. «Renholdsverket tømte, og så kom det en mann i blant og kasta litt kalk inni der for luktas skyld. Så kom det en annen mann med to bøtter og dro ut detta her og tømte det oppi ei vogn, pudretten dem kalte.»

Møtet med gutta fra Platous gate, Breigata, Tøyengata og Enerhaugen var tøft for en landsens gutt med svenske ord i dialekta. Kallenavnet Svensken var uunngåelig: «Svenskehatet satt igjen. Og jeg var aleine og kunne ikke noe for at jeg snakka rart. Det hendte at det var sju–åtte gutter som var etter meg, noen ganger bare tre–fire. Jeg var flink til å slå ifra meg. Etter hvert fikk’rem respekt for meg. Jeg fikk heta Labben i stedet for.»

Labben og kameratene gikk barbeint fra 2. mai til langt ut i september. «Turnskoa» kosta nemlig 95 øre paret, så de ble spart til høytidelige anledninger som 1. og 17. mai: «Å sende støvla til skomaker’n for halvsåling kosta tre og ei halv krone, så det var utelukka. Det var fatter som lappa, plugga og sålte.» Kortbuksene Labben gikk med hele året og de lange strømpene han fikk når vinteren nærma seg, var det mora som lappa. Helt til det ikke var noe mer å lappe på.

LES OGSÅ: Bolignødens Kristiania

I bakgården var det flust med rotter. Labben pleide å ligge på kjøkkenbenken og skyte på dem: «Det var en fin sport. Den kan jeg anbefale.» Men han kjente en som var enda tøffere, Adolf Portner’n: «Han lista seg ut om søndags morran når det var stille, og bort til søplekassa. Der åpna’n lokket, greip neri og fikk tak i ei svær rotte, og den slo’n i bakken. ’Nei, nå var’e ferdig med den rotta au,’ sa’n. Og sånn holdt’n på stadig vekk. Vi lå i vinduene og titta på når han Adolf kom. Han er den eneste jeg har kjent som fanga rotter med bare henda. Noen ganger blei’n biti, men da helt’n bare på litt nafta og tok seg en dram, så var han like god igjen.»

Å terge lyktetenneren var en annen ynda aktivitet. Ved mørkets frambrudd sto Labben og kameratene og så på mens mannen tente gasslykta med en lang stake. Men så fort han runda hjørnet, klatra Labben eller en annen opp og slokka lykta: «Gassløkta var glatt å klatre i, men nådde’ru opp til tverrstanga så kunne’ru hale deg opp. På selve løkta var det en slags ventil med ei hake, og den var det gjort på et øyeblikk å vippe over så det blei helt mørkt.»

Men av og til kom lyktetenneren tilbake, og da vanka det ørefik: «Men han snakka rolig til vårs også, for han var egentlig en snild mann. (…) Han hadde det ikke greit, for det var ikke bare vårs i Mandalsgata som dreiv sånn. Gutta i Platougata gjorde det samme. Jentene også var med på å slokke lyset.»

Harald Herlufsen gikk bort i 1988. Han ble 83 år gammel.