TRANGBODD: Østkantfamilie med tre barn, ca. 1930. FOTO: NANNA BROCH/OSLO MUSEUM

Bolignødens Kristiania

Siste del av 1800-tallet var prega av spekulasjon og byggeboom. Men boforholdene for Kristianias fattigste ble ikke bedre.

De uhygieniske og trange forholdene i Kristianias arbeiderbebyggelse ga ideell grobunn for smittsomme sykdommer. Tuberkulose, som var den mest fryktede infeksjonssykdommen og den hyppigste dødsårsaken, var mye mer utbredt i øst enn i vest. I 1900 var dødeligheten 8,3 promille på Frogner mot 20,7 på Sagene. I byarkivets magasin Tobias siteres Kristiania Sunnhetskommisjons (det seinere Oslo Helseråds) rapport fra 1900:

«Man skulde tro, at der nu, efterat Tiderne saa mærkbart har forandret sig, og en stor Del af den i de gode Tider indflyttede Befolkning igjen er fraflyttet Byen, skulde være Husrum i Overflod. Dette er ogsaa i høi Grad Tilfældet for de større Leiligheders Vedkommende. Men de i de sidste to Aar nedadgaaende Tider, med alle sine sørgerlige Følger, Arbeidsløshed og Nød, har bevirket at Mængden af Befolkningen har været nødt til at indskrænke sig med hensyn til Husrum. Disse Indskrænkninger har virket ovenfra nedad, saaledes at Folk, der før har leiet 3 Værelser og Kjøkken, nu nøier sig med 2, og de, der før har havt 2, nøier sig med 1 Værelse og Kjøkken. Derved opstaar ofte en høist skadelig Overbefolkning i de smaa Leiligheder (...) Paa Grund af denne Mangel paa billig Hus for de fattige Løsarbeiderfamilier, vil det endnu komme til at trække ud mange Aar, inden man kan faa udryddet de mange usle, uværdige Kjældere til Beboelse.»

Kravet om å skaffe bedre boliger til arbeiderklassen vokste seg sterkere. Krakket i 1899 hadde kurert de private utbyggerne for investeringsfeberen, og det offentlige ble nødt til å engasjere seg i boligbygginga. Men politikerne var uenige om hva slags boliger som var best egna, såkalte «egne hjem» eller kaserner. Sunnhetskommisjonen var ikke i tvil: «Boliger for disse Mennesker, som i første Række bør hjælpes til Husrum, kan kun skaffes ved en billig og enkel Byggemaade efter Kasernesystemet og ved Hjælp af det Offentlige.»

Forholda forverra seg under første verdenskrig. I Statistisk sentralbyrås rapport om levekåra under krigen (1918) heter det: «Minst likeså skjebnesvanger som kostholdet vil visstnok de dårlige boligforhold vise sig. Alt effektivt arbeide for bedring av sundhets- og levevilkår i de fattigste lag magtstjeles av denne store bøigen – efter lægers, fattigstyrers og andre erfarne folks mening. Nu under krigen er jo bolignøden tiltatt sterkt, og dette har selvfølgelig forverret situationen; men de dårlige boligforhold er dog i mange byer et gammelt onde. Nogen forbedring av forholdene vil det neppe bli så lenge krigen holder byggeprisene oppe i det 4–5-dobbelte. De slette og overbefolkede boliger skaper likegladhet og utilfredshet, tærer paa helsen, og i lengden må de uundgåelig virke nedbrytende på arbeiderklassens kultur og moral.»

I mellomkrigstida skjøt den kommunale boligbygginga fart. Likevel bodde en firedel av Oslos innbyggere i ettromsleiligheter i 1920-åra, gjennomsnittlig 3,5 personer pr. leilighet. Og 1200 av byens kjellere var bebodd, selv om halvparten av dem var erklært ubeboelige.

Les også: 

Forgangen og foreviget Kristiania-industri

Kommentaren «Riv flere funkisvillaer!»

Oslo bys historie forteller om «fattigmannssola», sola som ble reflektert til mørke bakgårder fra solvendte vinduer i andre gårder. I bakgården til Seilduksgata 26 kunne det bli så kaldt at skurefilla frøys fast til golvet. Likevel stortrivdes kakerlakkene og vegglusa. I noen leiligheter var veggene rødstripete av lus som var blitt knekt og dratt nedover tapeten.

Ungenes lekeplass var mellom søplekassene og utedoen. Rotteplagen var så stor at dogjestene måtte sparke kontinuerlig i dokassa for å unngå å bli bitt i bakenden. Enda verre sto det til i trehusa på Rodeløkka. Der hendte det at foreldre måtte drepe rotter som lå på soveputene til ungene. Det fortelles også om barn som sa «Pus» til rottene og lekte med dem.

Les også: Øst er øst og vest er vest