Slik tetter Vann- og avløpsetaten vannlekkasjer

Av 100 liter vann som renner ut fra Maridalsvannet, blir over 30 av dem borte før det kommer til krana di. Det ønsker Vann- og avløpsetaten (VAV) å sette en stopper for.

Oslo har i dag to vannbehandlingsanlegg; ett på Skullerud og ett på Oset ved Maridalsvannet. Oset forsyner Oslos innbyggere med 90 prosent av det totale vannforbruket. Skullerud forsyner Oslo øst med de resterende 10 prosent. Skullerud forsyner områdene Nordstrand, Holmlia, Lambertseter og Brannfjell, samt Ski kommune, og får sitt vann fra Elvåga.

Gamle rør

De første av Oslos vannrør ble lagt under bakken for 170 år siden, og i dag er snittalderen nesten 60 år. Derfor er kvaliteten på vannrørene dårlig mange steder, og vannet renner bokstavelig ut i sanden før det når kjøkkenkrana.

Så, for hver 100 liter vann som hentes opp fra Maridalsvannet og fullrenses i kommunes vannrenseanlegg på Oset, blir over 30 av dem ikke redegjort for, og blir borte på veien til kjøkkenkrana, i lekkasjer på offentlige og private vannledninger.

Basert på dagens beregnede lekkasjeprosent på 32 prosent vil en reduksjon til 20 prosent lekkasjer medføre en nedgang på 12,5 millioner m³ vann årlig.

—  Andreas Stråbø Normann, lekkasjekoordinator.

Målet er at innen 2030 skal vanntapet reduseres med 12 prosentpoeng fra 32 til 20 prosent.

– Vi har en målsetting om å komme ned på 20 prosent lekkasjer innen 2030. Basert på dagens beregnede lekkasjeprosent på 32 prosent vil en reduksjon til 20 prosent lekkasjer medføre en nedgang på 12,5 millioner m³ vann årlig. (En kubikk er 1.000 liter). Dette tilsvarer forbruket til 230.000 personer, sier lekkasjekoordinator Andreas Stråbø Normann til Dagsavisen.

For å sette det i et litt annet perspektiv. I et svømmebasseng av olympisk størrelse, det vil si 50 meters basseng, går det 2.500 kubikk, eller 2,5 millioner liter vann.

– Besparelsen tilsvarer 5.000 slike svømmebasseng, eller 14 basseng om dagen, sier Andreas Stråbø Normann.

Selv om antall innbyggere i Oslo går opp, går det totale vannforbruket ned.

– Det skyldes at vi bruker mindre vann og at det blir mindre lekkasjer, sier han.

Totalt har Oslo 1.550 kilometer med vannledninger.

– I beregningen av lekkasjer og disse tallene legger vi til grunn at personforbruket per døgn er 160 liter. Nye undersøkelser viser at forbruket per person trolig ligger lavere enn dette, noe som vil medføre at det beregnede lekkasjevolumet er høyere enn dette anslaget. Dette jobber vi med å kartlegge, sier han.

I 2017 ble det bevilget 28 millioner kroner fram til 2022 på et prosjekt til et fullskala overvåkingssystem. Som en del av dette prosjektet ble det også brukt cirka 300 millioner kroner på å bygge 64 målesoner i byens ledningsnett.

En av målesonene er Lambertseter, hvor VAV har kombinert målesonen med et nytt verktøy, hydrofoner. Nå er det montert rundt 200 slike hydrofoner på lekkasje-utsatte steder i hovedstaden.

– Det er vanskelig å estimere hvor mye vi har spart på bruk av hydrofoner, men vi har best oversikt i den ene sonen vår, Lambertseter. Her anslår vi at vi gjennom bruk av mikrofon- og hydrofonpark har fått redusert lekkasjevolumet med minst 30 l/s, som tilsvarer et årlig forbruk på nesten en million m³, sier Andreas Stråbø Normann.

Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene (+)

Trente ører

Tony Karlsen har jobbet med lekkasjesøk i VAV i 13 år, og har godt trente ører, og skiller vann på avveie fra andre lyder, når han lytter.

Jeg hører om det er en T-bane som passerer, en bil som kjører over et kumlokk, eller om det er rotter som kravler rundt rørene.

—  Tony Karlsen, lekkasjesøker

– Jeg hører om det er en T-bane som passerer, en bil som kjører over et kumlokk, eller om det er rotter som kravler rundt rørene, sier han med et smil, og putter det som ser ut som et svært stetoskop inn i ørene.

– Dette er det mer mekaniske og gammeldagse lytteutstyret. Vi bruker det for å finsøke lekkasjen som er blitt påvist mellom to stasjoner, sier han og nikker bort til kollega Jonas Lillevik Syvertsen, som viser etatens digitale lytteutstyr.

– Jeg har bare vært her i fire uker, men har allerede lokalisert fire lekkasjer, sier Jonas Lillevik Syvertsen, som opprinnelig er rørlegger, og vant med vann på avveie.

Det å kunne skille lekkasjer fra andre lyder er ikke noe man lærer på skolebenken.

– Det kommer kun med erfaring, sier Tony Karlsen.

Les også: Kjønnsforsker knuser myter om «tinderfiksert sexkultur»

Lyttestasjoner

Men før Tony og Jonas kan finsøke etter hvor det er sprekk i røret, ligger det mye jobb og tekniske løsninger.

Og ikke minst VAVs nye moderne våpen: Hydrofonen.

Litt forenklet kan man si at Oslo er delt inn i 64 målesoner. Her har OVA oversikten over hvor mye vann som renner i hvert område.

– Noen av disse områdene er veldig store, så når vi får melding om en lekkasje i sentrum, så er det store områder å lete på. Så når vi drar ut for å lytte manuelt så hører vi hva som er der og da. Vi vet ikke hva som er tilstanden dagen etter. Med det nye utstyret kan vi gå rett på indrefileten. Hydrofonene lytter hver natt, og gjør mye av det manuelle arbeidet for oss dag ut og dag inn, slik at vi manuelt kan gå inn og eksakt finne lekkasjen, sier han.

I utvalgte målesoner er det montert «hydrofoner», eller rettere sagt mikrofoner inne i vannrørene, som hver natt tar opp 10 sekunder med lyd som daglig sender rapporter til et webløsning. Rapportene kan man sammenligne med utviklingen i nattforbruket over tid, og på den måten se om det er lekkasjer, og hvor på ledningen man skal begynne å lete.

Mellom hver hydrofon kan det være flere hundre meter, mens med det vanlige utstyret holder de seg mellom 100 og 200 meter.

– Disse opptakene gjøres over flere netter. Grunnen til at vi gjør det om natten, er at det er da det er minst vannforbruk. Lekkasjene gir fra seg en lekkasjelyd, som er den vi prøver å lokalisere. Utfordringen i en så stor by som Oslo er at det er mye fremmedstøy, som T-bane, trafikk eller trikken. Ting som lager lyder i bakken. Bare man trekker ned i toalettet om natten gjør utslag. Derfor må vi lytte over flere netter for å se om det er en lekkasje, eller bare naturlig forbruk, sier Kenneth Skullerud, som er gruppeleder for lekkasjesøk, til Dagsavisen.

Vi har greid å finne lekkasjer hvor det har vært nesten en kilometer mellom hver hydrofon.

—  Kenneth Skullerud, gruppeleder for lekkasjesøk i VAV.

– Vi har to typer mikrofoner. Den den ene som lytter utenpå rørene. Men denne er veldig mottakelig for fremmedstøy. Det nye er hydrofoner som monteres inne i røret, slik at vi slipper mye av fremmedstøyen. Disse kan også lokalisere lekkasjer på større avstand. Vi har greid å finne lekkasjer hvor det har vært nesten en kilometer mellom hver hydrofon, sier han.

Mellom hver hydrofon kan det være flere hundre meter, mens med det vanlige utstyret holder de seg mellom 100 og 200 meter.

Les også: Trumps eksrådgiver til Dagsavisen: Han har en lang «fiende-liste» (+)

FM-sender

Når VAV tar opp lyd hver natt er de avhengig av at tidspunktet lyden tas opp er pinlig nøyaktig. For å kunne finne en lekkasje er de avhengig av at hydrofonene mellom to punkter hører det samme.

For å få den nøyaktigheten som er nødvendig, bruker de den gamle NRK P2-antenna i et tårn ved siden av selve Tryvannstårnet.

– FM-signalene er veldig raske, og de enkelte hydrofonene får signaler, slik at hydrofonene blir synkronisert. Lekkasjelyden går 1.100 meter i sekundet gjennom støpejernsledningene, og er synkroniseringen noen millisekunder feil, så bommer vi på lekkasjene, forklarer Andreas Stråbø Normann.

– Noen ganger får vi så nøyaktig svar at vi kan si at lekkasjen er i den stikkledningen til det huset, sier han.

Akkurat det med FM-antennen på Tryvann har sin spesielle historie.

– I starten baserte vi synkroniseringen på en lokalradio på Lambertseter, hvor vi hadde pilotprosjektet med hydrofoner. Men vi ønsket å få dekning over hele Oslo. Så da tenkte vi, hva gjør vi nå? Så vi sa, hør her, vi går til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM), så forteller vi om problemet vårt, og hva vi gjør for å lokalisere og redusere vannlekkasjer, sier Kenneth Skullerud.

– De tente umiddelbart, Så da fikk vi tilbud om å leie plass i den gamle FM-antenna på Tryvann. Den er veldig sterk, og sender signaler til hele Oslo og til nabokommuner, som også tester ut hydrofoner. Vi er avhengig av sterke signaler, og bare det at en bil sto parkert over et kumlokk, kunne ødelegge, supplerer Andreas Stråbø Normann.

– I starten baserte vi synkroniseringen på en lokalradio på Lambertseter, hvor vi hadde pilotprosjektet med hydrofoner. Men vi ønsket å få dekning over hele Oslo. Så da tenkte vi, hva gjør vi nå? Så vi sa, hør her, vi går til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM), så forteller vi om problemet vårt, og hva vi gjør for å lokalisere og redusere vannlekkasjer, sier Kenneth Skullerud.

Men FM-historien stopper ikke der. De måtte starte en egen radiokanal for å få bruke antennen.

– Det er noen lover og regler som vi måtte forholde oss til. Så da ble det Radio OVA da, sier administrativ leder i lekkasjesøk, Helge Tangen.

– Så faktisk har vi vår egen radiosending som går på FM 100.0 hver eneste natt, bare for å kunne justere det utstyret vi har ute i felt. Det er en helt uinteressant podkast med masse prat som surrer og går, sier han.

Men de burde først ha sjekket hva de sendte ut på eteren, før de la det ut.

– Vi fikk først en podkast, men dumme som vi var hørte vi ikke igjennom før vi la den ut. De viste seg å være et internt intervju med noen ansatte som fikk spørsmål om «hva er det verste du er blitt kalt». Men der var det så mye stygg griseprat, så etter en natt fikk vi beskjed om at den kunne vi ikke bruke. Så da fikk vi lastet ned en som er litt mildere, fra Utviklings- og kompetanseetaten, ler Kenneth Skullerud.

– Nå skal det ikke bli slik at folk sitter og lytter til oss på natta. Vi skal ikke være noen konkurrenter til lokale radiokanaler, sier han.

– Er det noen som hører på dere?

– Det vet vi egentlig ikke. Det kan hende vi har noen faste lyttere. Men de må være demente eller noe sånt, siden det er samme podkast som går på repeat. Uansett så må det være god sovemedisin, sir Kenneth Skullerud med et smil, og penser over på det seriøse.

Les også: Halvparten av nordmenns matkurv kan gi økte helserisikoer

Tetter

Det er ikke mulig å plassere ut hydrofoner over hele Oslo. Til det er byen altfor stor.

– Derfor har vi plassert dem ut i bruddutsatte områder. Vi har et godt kartverk, og vet hvor det lett blir brudd. Og det er den historikken vi bruker nå, når vi setter ut nye hydrofoner. Det er ikke noen vits i å sette dem opp i områder med mye nybygg, sier Tangen.

Mange boligeiere er ikke klar over at de selv er ansvarlige for egne stikkledninger fra det offentlige til boligen. Noe som kan medføre store økonomiske overraskelser.

– Vi har et eksempel hvor det er lekkasje på en stikkledning inn til et hus. Problemet er at lekkasjen er på naboens tomt, og naboen nekter plent at det graves på hans tomt. Vi pålegger at lekkasjen skal fikses, og at det må graves, men naboen sier, «ikke hos meg. Bare glem det». Til slutt kan lekkasjen bli så stor at vannspruten står opp av bakken, og da blir kostnadene enorme, Nå er det opp til Jordskifteretten å avgjøre i dette tilfellet, sier Kenneth Skullerud.

– I andre tilfeller hvor det er flere eiere av en stikkledning, aner ikke naboer at de sammen har ansvar for stikkledningen. Skjer det noe, og naboene ikke er venner, skaper det utfordringer. Noe vi stadig opplever. Så er du med på en felles stikkledning, må du vite om det, og gjøre avtaler i tilfelle noe skjer. Og de avtalene bør inngås i fredstid, sier Tangen.

Når teknikken har gjort sitt er det opp til trente ører å finne eksakt hvor lekkasjen er. Først da kan de begynne å grave.

– Senest i løpet av en uke etter at vi har påvist lekkasjen er vi i gang med å utbedre og tette, sier Kenneth Skullerud.

Les også: Ekspert om forsikring: – Disse tilbudene sier jeg alltid nei til

Hjelp oss å bli enda bedre. Delta i vår spørreundersøkelse

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen