Krigen som forandret Midtøsten

Den 4. juni, bare en dag før krigen startet, var det et annet Midtøsten en kjente. Den kalde krigen mellom Sovjetunionen, som støttet den arabiske siden, og USA, som støttet Israel, pågikk for fullt. Israel og de arabiske statene hadde allerede utkjempet to kriger, i 1948 og 1956. Noen politisk løsning var ikke i sikte, i stedet gikk det mot nok et sammenstøt i 1967.

Den 30 mai, en uke før krigen brøt ut, erklærte Egypts president Gamal Abdul Nasser, den arabiske verdenens karismatiske leder, at Israel skulle tilintetgjøres.

– Vårt mål er Israels ødeleggelse. Det arabiske folket ønsker å kjempe, sa Nasser. Da hadde han allerede kastet ut FNs fredsbevarende styrker fra Sinai-ørkenen, samlet Egypts hær ved fronten, og inngått pakter med Jordan og Syria.

Fryktet nederlag

Styrker fra Egypt, Jordan, Syria, Saudi-Arabia, Irak, Kuwait og Algerie ble gjort kampklare. I Israel spredte pessimismen seg. Mange fryktet at deres stat skulle bli knust kun 19 år etter at den ble dannet.

Om morgenen den 5. juni gikk Israel til et overraskelsesangrep. Seks dager senere hadde Israel vunnet en knusende seier over en samlet arabisk verden.

– Vi reddet landet vårt. Men vi vant en seier som ble en forbannelse, sier israeleren Dror Etkes. Ikke kun for israelerne. Den 10. juni, da våpnene stilnet, hadde Israel erobret Golan-høydene fra Syria, Vestbredden fra Jordan, samt Gaza og Sinai-halvøya fra Egypt. Før krigen var avstanden havet til østgrensen ikke mer enn 17 kilometer rett nord for Tel Aviv, nå fant israelerne en sikkerhet i den strategiske dybden som Vestbredden ga.

ARABISK SJOKK

Mens israelerne var i en seiersrus, var den arabiske verdenen i sjokk. En liten stat som Israel hadde slått ut en samlet arabisk hær. Følgene ble ikke bare militære, men også politiske og kulturelle. Nasser, det store håpet, følte han måtte trekke seg. Intellektuelle i Kairo begynte å stille spørsmål om hvorfor arabiske regimer ikke lykkes, spørsmål som ennå blir spurt den dag i dag.

Det var imidlertid for palestinerne at seksdagerskrigen skulle bli mest betydningsfull. Etter å ha tapt krigen i 1948, gikk palestinerne mot en ny tragedie i 1967. Igjen ble sivile tvunget ut av sine hjem, og ytterligere 250.000 mennesker flyktet over Jordan-elven.

Plutselig var Vestbredden og Gaza under israelsk okkupasjon. Mange palestinere konkluderte at redningen aldri ville komme fra arabiske armeer, og i stedet måtte de ta skjebnen i egne hender. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, som ble opprettet i 1964 som et verktøy for Egypt, ble mer uavhengig. En ukjent mann ved navn Yasser Arafat inntok den palestinske scenen, og innledet en geriljakrig mot Israel.

KOLONISERING

Men da var israelerne allerede i gang med å kolonisere de okkuperte områdene. Tusenvis av jøder flyttet ut på Vestbredden og Gaza, overbevist om at de hadde kommet hjem til sine historiske landområder. Først for to år siden fjernet Israel de siste bosetterne fra Gaza. Men på Vestbredden og i Øst-Jerusalem bor det den dag i dag ennå over 360.000 bosettere.

– Vi må trekke oss tilbake, sier 39 år gamle Etkes, og peker på nybygde hus i bosettingen Revava. Etkes ble født etter krigen, vokste opp med heroiske krigshistorier, men konkluderte da han selv var soldat at okkupasjonen ikke ødelegger bare det palestinske samfunnet, men også det israelske. Nå arbeider han i fredsorganisasjonen Peace Now. Hans jobb er å registrere byggingen ved de jødiske bosettingene på Vestbredden.

I 40 år har palestinere nå levd under israelsk okkupasjon. Mange kjenner ikke noen annet liv. Veisperringer og murer hindrer folk i å reise fritt, sykehus og skoler kan ligge flere timers reise unna. Over i Gaza i forrige uke vant fotballaget Rafah riktignok den palestinske ligaen etter en 2-0 seier over rivalen Sajayieh. Men ligaen varte i to år, og måtte avbrytes fire ganger.

Indre strid

– Det er en umulig virkelighet vi lever i. Vi kan skylde alt på okkupasjonen, men det blir en unnskyldning, sier klubbleder i Rafah, Darwish al Houli. Igjen er palestinere splittet, borgerkrig truer, og ekstreme islamister gjør et inntog. I går truet islamister å halshogge alle kvinnelige nyhetsopplesere på palestinsk fjernsyn.

På 40-årsdagen for seksdagerskrigen er optimismen borte. Paradoksalt nok, åpnet krigen likevel muligheten for en framtidig tostatsløsning på konflikten. Inntil 1967 vurderte ikke det palestinske lederskapet en stat på Vestbredden og i Gaza, som da var under jordansk og egyptisk okkupasjon. Kampen sto da om selve staten Israel.

– Etter generasjonene med krig, må israelere og palestinere nå få hver sin stat. Vi trenger fred. Og alt hatet har gjort at vi ikke kan leve sammen på noen annen måte, sier Etkes.

Syriske soldater som valgte å gi opp kampene og godta å bli tatt til fange av israelerne ved Golan-høyden i juni 1967.

Røyken steg opp fra egyptiske jorder etter angrep fra israelske kampfly 5. juni.

Roger Hercz

Utenriksjournalist