Var han Danmarks Gorbatsjov?

Av Oddvar Aasen

Christian Frederik hadde et nært forhold til Moss, og det er her han signerte Mossekonvensjonen. Han står også på sokkel utenfor Konventionsgaarden. Det var kong Harald som avduket statuen da Moss feiret sitt 275 års jubileum i 1995.

Men hva skjedde med arveprinsen til Danmark-Norge etter at han hadde stått fadder for den norske grunnloven og unngått krig med Sverige? I 1838 ble han konge i Danmark under navnet Christian 8. Han døde i 1848 i en alder av 62 år.

Hans ni år som regent i København synes å ha satt få spor i historien. Kongen som hadde vært så sentral i Norge i 1814 ble av den nære ettertid oppfattet som svak, engstelig og planløs. Han gikk pregløs ut av historien. Ut fra hva han hadde gjort i Norge i 1814, kan det synes merkelig. Christian Frederik var en personlighet som hadde alle forutsetninger for å bli blant Danmarks store konger. I sin bok om Christian Frederik del II «Konge av Danmark 1839-48» forsøker forfatteren Lars Roar Langslet å gi en forklaring. Denne artikkelen bygger i stor grad på opplysninger i den boka.

Velkomsten Christian Frederik fikk i Århus etter at han måtte forlate Norge, var storslagen. Folket hyllet arveprinsen. I København satt imidlertid Frederik 6., og han var slett ikke begeistret for hva hans fetter, arveprinsen, hadde fått til i Norge. Indirekte ble Christian Frederik bebreidet for at Norge var gått tapt, og hans befatning med Eidsvollgrunnloven skremte den gamle kongen.

Hadde han fått en radikal arvtaker som ville snu opp ned på tingenes gamle orden i Danmark? Etter Århusfestlighetene ble gjensynet med moderlandet en kraftig nedtur for Christian Frederik. Han ble guvernør og kommanderende general på Fyn. Det høres fint ut, men i praksis betød det at han ikke fikk noe makt og innflytelse i København. Odense var et utkanthull hvor ingen ting skjedde. Med seg til Fyn hadde han sin nye hustru, Caroline Amalie. Av plikt hadde han straks etter ankomsten til Danmark oppsøkt sin fraskilte hustru, Charlotte Fredrikke. Med henne hadde han en sønn som var døpt Frederik. Denne Frederik ville en gang i framtida overta tronen etter Christian Frederik.

Fredrik 6. var redd Christian Frederik skulle samle radikale elementer rundt seg. På Fyn var han ufarlig. I 1818 dro den aktive arveprinsen på en lengre dannelsesreise gjennom Tyskland til Sveits, Østerrike og Italia. Han traff statsoverhoder, store politikere og tenkere og han besøkte kunstgallerier og vitenskapelige institusjoner. Formålet var å knytte politiske forbindelser. Europa ville gjerne bli kjent med Danmarks fremtidige konge.

I 1821 opplevde han revolusjonen i Napoli, noe som engasjerte ham sterkt. Dette kom siden til å henge ved ham. Hadde radikaleren fra Norge i 1814 igjen fått inspirasjon til å snu opp ned på tingenes tilstand i Danmark? Ryktene gikk foran arveprinsen på hans ferd og stormaktenes representanter så med skepsis på «radikaleren» fra nord. Landene bak Kielfreden var alle opptatt av at status quo ble beholdt i Nord-Europa. Det gjaldt ikke minst i storhertugdømmene Schleswig og Holstein, eller Sønderjylland, som danskene kalte grenseområdet mot Tyskland. Det roet seg imidlertid etter hvert som Christian Frederik traff gesandter for stormaktene. Arveprinsen imponerte med sin sjarm og sine kunnskaper, så frykten for den revolusjonære framtidige monarken forsvant.

I 1822 ble Fredrik 6. utålmodig, og forlangte at prinsen måtte komme tilbake til Fyn. I årene som kom, dyrket Christian Frederik sine kulturelle interesser. I hans krets fantes bildehoggeren Bertil Thorvaldsen og den norske maleren J.C. Dahl. Forfatteren H.C. Andersen, filosofen Søren Kierkegaard og folkeopplysningsmannen N.F.S. Grundtvig.

1830 var et revolusjonært år ute i Europa, og ideene fenget også i Danmark. Året etter ble prinsen endelig tatt inn i varmen som medlem av geheimerådet, altså regjeringen. Han oppfattet det som om han var tatt til nåde igjen, men det var ikke tilfelle. Han fikk en kjølig mottakelse, og kongen tok ikke hensyn til Christian Frederiks anbefalinger.

3. desember 1838 ble arveprinsen til kong Christian 8. Som konge ble han innhentet av «ungdomssyndene» fra Norge, men denne gang var det de radikale som kom med anklagene. Det finnes ikke bevis på at han tok avstand fra sine gjerninger i Norge. Men Christian 8. mente at historien aldri gjentok seg.

Norske historikere kaller Christian Frederiks danske periode som «en psykologisk gåte» og «et politisk lys som ble slukket». Kong Christian 8. er av moderne historikere blitt kalt en dansk Gorbatsjov. Han satset sterkt på en harmonisk overgang fra det gamle til det nye.

Lars Roar Langslets konklusjon er at også i dansk historie var Kong Christian 8. en viktig og sentral person. Han var forut for sin tid med sine tanker om demokrati og folkestyre. Men han og hans ideer kom i klemme mellom forventningene de radikale hadde til ham etter hendelsene i Norge, og frykten de konservative hadde på grunn av det samme.

Kilder:

Lars Roar Langslet: Christian Frederik. Konge av Danmark (1839–48) Del II

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bindene 3, 5 og 14.

Denne artikkelen er en forkortet versjon av en artikkel i Strandsitteren, organ for Moss Historielag. Den er redigert av Paul Norberg, og redigeringen er godkjent av artikkelforfatter Oddvar Aasen.