Om eg tog an - Sigurd Vik?

Dersom Høyre nå begynner å gå tilbake til for lengst tilbakelagte økonomiske sosialistiske teorier for å rettferdiggjøre konserthusbyggingen, viser det bare hvor desperate partiet er. Willoch var jo en av dem som virkelig tok et oppgjør med motkonjunkturpolitikken, men samtidig greide han det som sosialistene aldri greide, nemlig å øke andelen offentlig ansatte til over 50 prosent av arbeidstakerne. Det er tydelig at noen i Høyre fortsatt er tilhengere av en stor statlig inngripen i økonomien.

I korte trekk går Keynesianisme ut på at staten skal styre den økonomiske utviklingen. Dersom aktiviteten i økonomien er lav, skal staten og det offentlige bygge veier, investere i utstyr og på andre måter blåse liv i økonomien. Dersom aktiviteten er for høy, må forbrukernes kjøpekraft trekkes inn gjennom økte skatter og avgifter og/eller renteøkninger. Dette stemmer jo godt overens med Høyres politikk i Stavanger med innføring av soneparkeringsavgift, økte bompenger og økt eiendomsskatt.

Ingen igjen

Det finnes vel knapt noen økonomer i Norge som fortsatt er tilhenger av Keynesianisme, da den utspilte sin rolle når markedene ble liberalisert på begynnelsen av 80-årene. Keynesianisme kan sammenlignes med uttrykket «å tisse i buksen for å holde seg varm». Poenget er at motkonjunkturpolitikk kan ha en effekt på kort sikt, men på midlere og lengre sikt vil den falle sammen som et korthus, fordi den kunstig forlenger ulønnsomme bedrifters levetid og fordi markedets reaksjon på motkonjunkturpolitikken er manglende tillit til politikere og økonomien.

Dersom bygging av konserthus hadde vært så bedriftsøkonomisk lønnsomt som Vik hevder, hadde det blitt bygget i privat regi. Da hadde investorene strømmet til. Sammenligningen med Rosenberg er altså i beste fall dårlig, fordi Rosenberg aldri har vært avhengige av offentlige, bedriftsøkonomisk ulønnsomme prosjekter for å skape arbeidsplasser. Hadde de det vært, ville det gått med dem som med AS Sydvaranger og andre statlige industribedrifter.

Det er drøyt å si at konserthuset blir lønnsomt fordi man får folk ansatt i selve konserthuset som betaler skatt. De betaler skatt av en lønn som er betalt av skattepenger. De er altså skatteforbrukere, på samme måte som alle andre offentlig ansatte, og de er avhengige av at mange folk arbeider i det private næringsliv for at vi skal ha råd til å betale lønnen deres. Den betales ikke av billettinntekter.

Behov

Jeg skjønner godt at man må ty til gamle planøkonomiske virkemidler for å forsvare byggingen av et ekstra konserthus, men jeg har problemer med at en Høyre-mann bruker det, dette er en type argumentasjon som ligger i Ap og Remes gate.

Dersom det offentlige skal bruke en masse penger på investeringer, må det være i noe det er behov for, og noe som svarer seg samfunnsøkonomisk. Bygging og utbedring av skoler, barnehager og ikke minst veier er eksempler på ting det er nødvendig å bruke penger på. Det er jo et paradoks at det står tre tusen arbeidsledige i anleggsbransjen, er store, uløste veioppgaver samtidig som man har penger til et konserthus. Var det ikke bedre å bruke pengene på bygging og drifting av veier, så slapp man bompenger? Jeg mener, dersom poenget er å bruke pengene slik at de gir mest mulig avkastning, er det ingen tvil om at næringslivet hadde tjent på det, og da i siste instans, fått flere arbeidsplasser. Bygging og drifting av veier bedrer infrastrukturen og næringslivets rammevilkår, det skaper naturlige arbeidsplasser som er lønnsomme, også på sikt.

Det Høyre og de andre partiene som er for bygging av et ekstra konserthus ikke må glemme, er at vi er satt til å forvalte skattebetalernes penger, ikke til å sløse dem bort på vår egen fortreffelighet, eller som jeg kaller det; kjøpe seg personlig kulturstatus med skattebetalernes penger!

Jeg skjønner godt at man må ty til gamle planøkonomiske virkemidler for å forsvare byggingen av konserthus.