Jon Larsen. FOTO: LARS HELLEBUST/HANDOUT

Demonstrerte mot snøen

Jon Larsen angrer på alle trostene han skjøt med luftgevær i tenårene.

Jon 
Larsen (54)
Gitarist/produsent
Er tildelt Audun 
Tyldens Minnepris 2013

Gratulerer med Audun Tyldens 
Minnepris for 2013. Hvilken 
forklaring har du fått av juryen?
- Da må jeg nesten gå ut og se hva det står på diplomet. Jeg holder akkurat på å henge det opp på do. Der står det blant annet at jeg har spredt glede for mange mennesker.

Hva betyr en slik pris for deg?
- Jeg blir veldig glad og rørt. Jeg jobber alene, og er en lilleputt blant svanene. Jeg er ikke noen sentral aktør i den store bransjen, men har hatt stort utbytte av delta i den. Og dette er en anerkjennelse fra de store kollegene.

Du har en allsidig karriere og driver med mye innen kunsten. Er det noen rød tråd i musikken og billedkunsten?
- Jeg begynte som billedkunstner, men musikken har etter hvert overtatt. Man modnes, lærer mer og glir over i et annet uttrykk. Jo, det er en rød tråd i det hele. Det startet med Dali, gikk over til Django Reinhardt, og nå Frank Zappa. Felles for de tre er at de har kunstens flotteste mustasjer.

Hvilken bok har betydd mest for deg?
- Her er det en delt førsteplass: «Annerledestenkerne» og «Maler i solnedgang». Den første er skrevet av Per Arne Bjørkum og gir et tankevekkende perspektiv på hva det er som forandrer verden, og den andre boken er mitt bidrag til dette.

Hva gjør deg lykkelig?
- Først og fremst familien selvsagt, «tilhørigheten til flokken» som kloke Per Fugelli snakker om, men også de første fasene i et nytt prosjekt. Man blir oppriktig glad av å få til noe vanskelig, men lykken kommer i små glimt lenge før man kommer så langt.

Hvem var din barndomshelt?
- Det var Walt Disney. Jeg gikk i hvert fall ut ifra at det var han som laget Donaldbladene. Nesten alt jeg visste om verden der ute var fra Donald.

Hva misliker du mest ved deg selv?
- Det er naturligvis en lang smørbrødliste som helst bør feies under teppet, benektes, bekjempes og motarbeides, og slett ikke luftes sånn i all offentlighet.

Hva gjør du når du skeier ut?
- Da spiser jeg en familiepakke grønne punsjruller på styrten og rusler rundt i hagen på hytta med en flaske cava samtidig som jeg stirrer i timevis på linjespillet mellom steinsettingen langs grusgangene og de vertikale iris-stilkene.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?
- Jeg er gammel nok til å ha gått i mange demonstrasjonstog, og har faktisk også organisert et selv: Sammen med en kamerat på Jar i 1973 - vi hadde grunnlagt Snønekterpartiet, og demonstrerte mot snøen, for «Svart jul», og truet med aksjoner fra vår egen terrororganisasjon Grønn Desember.

Er det noe du angrer på?
- Huff ja, selvsagt, blant annet ansvarsløs omgang med luftvåpen i tenårene. Når jeg kommer til helvete står gjenferdet fra en flokk trost klare til å hakke ut øynene mine. Og så angrer jeg på at jeg ikke gikk rettens vei på vegne av jazzgruppa Aha! som jeg var produsent for, da jeg fikk telegram fra London hvor en popgruppe (som også kalte seg Aha) forlangte at vi måtte skifte navn, øyeblikkelig.


Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Albert Einstein, så kunne han ha plukket fra hverandre den villfarne teorien om at universets ekspansjon akselererer mot uendelig. Og når han hadde beroliget meg med at lyshastigheten fortsatt er universets øvre fartsgrense, slik at jeg kunne senke skuldrene, ville han sikkert ha pakket opp fiolinen sin, og så kunne vi ha spilt svisker sammen, helt til heisen hadde begynte å gå igjen.

tom.vestreng@dagsavisen.no