Thea tett på døden

Hvem: Thea Klingenberg (39)

Hva: Podkast-programleder

Hvorfor: Aktuell med podkasten «Hei døden»

Jeg kom over den nye podkasten din og kjente at den traff meg umiddelbart. Hvorfor en podkast om døden?

– Jeg syns egentlig det er rart at ingen har gjort det før, jeg. Jeg lager også podkasten Foreldrerådet, som tar for seg ulike aspekter ved det å få og å ha barn. Disse tingene snakkes det mye om, men døden tar vi ikke i. Jeg følte at dette temaet er så viktig og stort at jeg kjente sånn «Dette må jeg snakke med noen om!» Pappa døde for tre år siden, og selv om jeg ser på meg selv som et oppegående menneske, så opplevde jeg da at det var mye ved døden som overrasket meg. Ting jeg mener burde vært allmennkunnskap.

Som hva da?

– Jo, hele prosessen, hva døden ser ut som. Hvorfor snakker vi ikke om det? Jeg følte at helsepersonell snakket veldig sånn kodet med fraser som «Ja, nå går han mot det siste.» Det var så vagt. Ikke alle får barn, men alle skal dø. Likevel vegrer vi oss for å ta det opp. Der er nesten som et hull i kartet, men jeg tror at uansett hvor vanskelig det er å snakke om det, så kan vi stå tryggere i møtet med døden når vi vet mer.

Vi dro hjem og spiste pizza og drakk rødvin. Så gikk vi inn i en samtale om hvordan hver og en av oss ønsket at døden vår skal være.

Hva overrasket deg da du opplevde døden på nært hold?

– At vi ikke helt hadde skjønt at han skulle dø før den siste fasen. Hvordan har det gått oss hus forbi, liksom? Og hvordan tas avgjørelsen om at noen er terminale? Det sies ofte at noen «sovnet stille inn», men det er jo ikke helt sånn. Det er ikke som på film heller. Det er lyder i rommet. Og lukt. Det hadde vært godt å vite hva som er vanlig. Jeg har allerede en altfor lang liste med spørsmål, så det er digg å være gang med dette arbeidet.

Det høres ut som dette kan bli en lang serie?

– Vi starter med en sesong på åtte episoder, men jeg har jo laget 450 episoder av Foreldrerådet, og dette temaet er minst like stort, så vi får se.

[ Oftebro: – Måtte finne min indre jævel ]

Podkasten er fersk – hva har gjort størst inntrykk så langt?

– Til å være en garva radiodame som har jobba 20 år, så berører dette meg så grunnleggende. Ikke bare på grunn av min egen historie, men fordi jeg tar i noe som ikke folk tar i. Jeg har spørsmål om veldig konkrete ting som surklende pust og blå hender, og jeg kjenner på en redsel for at folk skal synes det er direkte og ufint. For det er hard kost dette her. Det er også sterkt å snakke med de som vet at de skal dø, og det er imponerende å høre på folk som jobber med døden i det daglige. De sitter på en måte på en del hemmeligheter om døden som vi andre ikke har innsikt i.

Er det noe du skulle ønske du hadde snakket med faren din om, som du ikke gjorde?

– Nei, jeg visste at han var syk, og var veldig opptatt av å tilbringe tid med ham og ikke angre på noe. Det er ikke noe jeg ikke fikk sagt, og det føles veldig bra. Men skulle ønske vi hadde turt å snakke med ham om døden sånn helt konkret.

Vi må våge å åpne øynene for at livet slutter. Da kan vi også møte slutten litt mer forberedt og tar vare på det vi har her og nå.

Snakker dere om døden hjemme nå?

– Ja, det første vi gjorde etter at han hadde dødd – mamma og søstrene mine og jeg – var at vi dro hjem og spiste pizza og drakk rødvin. Så gikk vi inn i en samtale om hvordan hver og en av oss ønsket at døden vår skal være. Den samtalen tror jeg mange flere enn oss trenger å ta.

Er det ikke da en fare for at man skaper en forventning om den perfekte døden? Alle som har født, vet jo i alle fall at det sjeldent blir som man har tenkt…

– Jeg tenker at nettopp det er unnskyldningen vår for å la være å snakke om alt som er vanskelig, enten det er døden, snakke om sex med barna våre eller hva som helst. At vi er engstelige for å skape urealistiske forventninger. Vi er jo smarte nok til å forstå at det ikke er sånn «one size fits all», og at det ikke er gitt at det blir som vi håper på. Men ingen av oss kommer utenom døden, og jo mer vi våger å løfte temaet, desto bedre. Mange vil helst dø hjemme, noen håper å kunne dø på hytta, noen vil ha mange rundt seg, andre ikke. Har du ikke snakket med dine nærmeste om noe av dette, så står de igjen uten noe å navigere i når du dør.

[ – Jeg var klar for hat og dritt ]

Hva er dine egne tanker om døden?

– Hvis det er mulig, så ville jeg gjerne dødd hjemme med masse folk til stedet. Og jeg vil helst være så klar i hodet og så lite medisinert som mulig, for jeg er også nysgjerrig på dette. Det er jo den aller siste opplevelsen i livet, og den vil jeg gjerne få med meg. Så må jeg si at dette arbeidet også har gjort meg mer bevisst min egen dødelighet. Jeg har en nesten litt krampaktig «livet er kort»-holdning om dagen, og blitt ekstra opptatt av å kose meg. Det kan jo fort bikke over, for det er heller ikke helt sunt å ta for seg av alle livets goder hele tiden.

Du er selv mamma, og gjennom Foreldrerådet har du nesten mastergrad på oss mødre og hvor hudløse vi kan være. Er det i det hele tatt mulig å forsone seg med døden om du skal dø fra barna dine?

– Jeg er livredd for ikke å leve, men realiteten er jo at det akkurat nå ligger unge mødre og er terminale. Den ensomheten, som kan komme av at resten av verden ikke orker å snakke om noe som er så jævlig, den ville blitt enorm. Jeg blir jo ikke mer kreftsyk av at jeg tør å høre om de som står i den situasjonen. Det er ikke det at jeg skal tre døden nedover hodet på oss, men vi må våge å åpne øynene for at livet slutter. Da kan vi også møte slutten litt mer forberedt og tar vare på det vi har her og nå.

Dette tar oss fint videre til de faste spørsmålene: Hva gjør deg lykkelig?

– Bål, badstu og bading. Og mat og mennesker jeg elsker.

Det var en fin og konkret liste!

– Ja, dette er ting jeg har reflektert over og funnet ut etter at pappa døde.

[ Den optimistiske filosof ]

Hva gjør du når du skeier ut?

– Ja, hva gjør jeg ikke? Det aller beste er å slippe alt jeg har i hendene og reise et sted. Før jul vekket jeg sønnen min midt på natten og overrasket ham med at vi skulle til Lanzarote. Vi skulket både skole og hockeytrening. Vi dro til et hus der som pappa hadde vært veldig glad i, men der vi ikke hadde vært siden han døde. Det betydde mye og gjorde det til en nydelig utskeielse.

Hvem var din barndomshelt?

– Ronja Røverdatter var veldig kul der hun red på hest gjennom skogen med Birk. Og hvem andre? Jeg ville gjerne være pen og danse som Janet Jackson, men skjønner at det siste der vil få meg til å fremstå ganske nerdete når det kommer på trykk.

Neida, du er nok ikke alene om det. Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Mange, men «Et lite liv» av Hanya Yanagihara. Uten å spoile for mye, kan jeg si at det er en veldig sterk bok.

Helt til slutt, hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Pappa. Det hadde vært fint å snakke med ham igjen. Men vi måtte også hatt med en til… Jeg tror pappa og Cornelis Vreeswijk hadde vært en god match. Og så måtte vi hatt med en dame: Simone de Beauvoir.

Litt av gjeng!

– Ja, vi måtte hatt noe å drikke også. Da kunne vi stått en stund.

[ Halvor Johansson er Norges yngste gubbe ]