Hudløst helvete i «Hvem er redd for Virginia Woolf?»

---

5

TEATER

«Hvem er redd for Virginia Woolf?»

Av Edward Albee

Regi: Hanne Tømta

Med: Laila Goody, Trond Espen Seim, Jon Emil Jørgensrud, Maria O. Austgulen

Nationaltheatret, Kanonhallen på Løren

---

Premieren på «Hvem er redd for Virginia Woolf?» i Kanonhallen på Løren er en kontrastenes kveld. Utenfor teatret stråler kveldssolen på en av årets første sommerdager. Inne på scenen utspiller ett av verdensdramatikkens mørkeste ekteskapsdramaer seg. Intensiteten i denne oppsetningen, som er i tidligere teatersjef Hanne Tømtas regi, er så sterk at det faktisk føles nødvendig å komme seg ut i solen i forestillingens to pauser. For dette er teater som lar oss møte mennesker på sitt mest hudløse og sårbare og tar oss med ned i eksistensens dypeste avgrunner. Og det på en måte som gjør det til en av årets både beste og grusomste teateropplevelser.

Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf?» er siden urpremieren i 1962 blitt et mye spilt teaterstykke over hele verden. Det et drama som bl.a. tar et oppgjør med 1950-og 60-tallets bilde av den lykkelige amerikanske familien. Og litt som i Henrik Ibsens «Vildanden» viser Albees drama at dersom man tar livsløgnen fra et menneske, tar man livslykken fra det med det samme. Det er i alle fall en måte å se det på. I oppsetningen på Kanonhallen skal det imidlertid vise seg at oppgjøret med en livsløgn kan være nødvendig: Etter en heidundrende natt med fyll, flørting og avsløring av betente hemmeligheter, ender nemlig denne forestillingen i en liten strime av håp. Og det er ikke verst, etter det helvetet stykkets fire karakterer har gjennomlevd.

Forestillingens hovedpersoner, ekteparet Martha (Laila Goody) og George (Trond Espen Seim), er en del av samfunnets intellektuelle elite. Han er professor i historie på et universitet, hun er datter av universitetets rektor. Etter en fest arrangert av nevnte rektor og far, kommer ekteparet hjem til seg selv, gode og brisne. De er også fulle av faenskap. Martha og George er ikke noe lykkelig ektepar. Det ulmer ganske godt mellom dem allerede i første scene, og det blir ikke bedre når de får besøk av et ungt par de møtte på festen: Biologen Nick (Jon Emil Jørgensrud) og hans kone Honey (Maria O. Austgulen). De to unge speiler på mange måter Martha og George og utløser samtidig et ras av undertrykte følelser og fordekte sannheter. Dette selskapet trenger ikke å ende godt. For noen. Det er derfor slutten blir litt ekstra fin denne gangen.

Les også: Jon Fosses nye «Einkvan» er blitt en rå og sensuell forestilling om ensomhet (+)

Albee har skrevet et drama veldig rikt på tekst og informasjon, og selv om det er en briljant tekst, krever den sine skuespillere for at vi skal sitte som naglet gjennom det hele. Laila Goody er et funn i rollen som Martha, og hun eier både rommet, forestillingen og publikum fra det øyeblikket hun entrer scenen. Samspillet mellom henne og Trond Espen Seim er spennende fordi de fremstår som to så ulike typer: Hun er ildfull, fantasifull og fyrrig. Han er en tydelig innadvendt og intellektuell som kanskje først får fyr på snakketøyet etter et visst antall enheter alkohol. Og da sier han tingene akkurat slik de er.

De to unge er noe vanskeligere å få tak på, men etter hvert blir særlig Maria Austgulens Honey en karakter man kjenner en vemodig glede over å følge med på. I andre akt stjeler hun showet med festlig dans. Og snart er hun så full at hun knapt kan holde seg oppreist og strever med å formulere ord. Kanskje er hun den eneste som aldri kommer til å huske denne natten. Kanskje er det like greit.

Dette er en velspilt og godt gjennomarbeidet forestilling, men det en del spørsmål vi ikke får svar på. Ekteskapet mellom Martha og George er så surt helt fra starten at det er vanskelig å skjønne at de ikke har skilt seg for lengst. Hva er det som holder dem sammen? Det er også noe uklart hvorfor Nick og Honey har takket ja til invitasjonen til Martha og George. Hvem er de egentlig? Hva vil de? De blir mest katalysatorer for Martha og Georges problemer, og virker i grunn ikke som de har noe eget liv eller prosjekt. Det er rart.

Les også: Tani Dibaseys mentale skrik på salt sprenger norsk teater innenfra (+)

Det er ingen hemmelighet at Kanonhallen er et vanskelig sted å lage godt teater, og ekstra vanskelig er et stykket som dette, som er så følelsesladd og intimt. Med publikum på to sider av scenegulvet må regien være dynamisk for at det skal fungere. Og scenografen må forvandle den kalde og upersonlige Kanonhallen til et sted der vi kan legge våre egne liv til side og gå inn i en fiktiv verden. Heldigvis fungerer alt denne gangen.

Nora Furuholmens scenografi viser en smakfullt innredet 60-tallsstue, der møblene er plassert slik at vi sjelden ser skuespillerne bakfra, og der de også kan bevege seg rundt på en naturlig måte. Rommet er lunt, med teppe på gulvet, og den ene veggen er dekket av tunge gardiner som antyder at det er store vinduer bak. Det er ingen tvil om i hvilket sjikt av samfunnet dette ville nachspielet foregår.

Les også: «Passer min beat?» av Nordic Black Xpress og Det Norske Kammerorkester» viser at framtida er nå (+)

Det er mye godt man kan si om denne oppsetningen av «Hvem er redd for Virginia Woolf?», men aller mest er dette Laila Goodys forestilling. Det er rart hvordan en skuespiller nærmest kan forvandle et helt rom bare ved å gå inn i det. Og hvordan hun kan gi så mye nytt liv til en tekst og fortelling man har lest, sett og hørt så mange ganger. Laila Goody viser i denne forestillingen at hun er en av våre beste skuespillere. Og veldig fortjent fikk hun tildelt Aase Byes pris etter endt forestilling.

Les mer om teater her