Alexa-Kristin (38): – Kjærligheten kommer fra folka

Hvem: Alexa-Kristin Camire (38)

Hva: Natur- og friluftslivsformidler i Øst-Finnmark

Hvorfor: «Søring» bosatt i Sør-Varanger med formidling av nordnorsk friluftsliv til barn, ungdommer, funksjonshemmede, eldre, turister og innvandrere.

Hei, det har blitt store avstander mellom dine bosteder. Først USA, deretter Indre Østfold og nå Finnmark?

– Ja, mine ti første år var i Ocala, Florida. Det spøkes ofte med den kontrasten til Finnmark. Ikke minst i forhold til jobben jeg har skapt meg som friluftslivsveileder. Det blir daglige skiturer, i et område med en av landets lengste sesonger.

Fra 65 000 innbyggere i Ocala, til Spydeberg med 6 000 og nå Neiden i Sør-Varanger med 250 innbyggere. Hva er det som driver deg?

– Naturen, uten tvil. Som jentunge i Florida husker jeg at vi var naboer til en kjempestor hall for barn og ungdom. Et senter med alt av biljard, verksted, bowling og en enorm inngjerdet uteplass med fullskala baseball- og basketballbane. Det hele var like langt og bredt som nabolaget vårt. På andre siden var det et lite skogholt. Men det var ikke noe man gikk inn i. Der bodde det slanger, og kanskje hjemløse. Husker jeg ofte stoppet opp ved veikanten til den lille skogen og lengtet innover. Noen ganger lusket jeg meg så vidt innenfor, da ingen andre så det. Det var der jeg ville være, aktivitetene i hallen lokket aldri.

Forstår. Da blei det en befrielse å flytte til indre Østfold?

– Ja, vi bodde landlig til ved innsjøen Lyseren. Der fikk jeg være med på elgjaktlaget. Stor stas å sitte på post. Båtkjøring, krepsefiske og hytteliv hvert ledige øyeblikk. Gjennom hele ungdomsskolen og videregående skole løp jeg med elghunden en time på morgen før skolestart.

Det betyr at Spydeberg vekket friluftsinteressen?

– Uten tvil. På videregående skole valgte jeg idrettslinja. Når det kom til tema ski, eide jeg ikke teknikk, kontroll og stil som kunne holdt til karakteren to engang. På tur med skolen til Hemsedal gikk jeg bakerst i rekka av skiløpere og «glapp» meg fram. Men hver gang læreren snudde seg, gikk jeg med hodet høyt hevet og kikket rundt meg med det største smilet noen hadde sett. Men med den største glede gravde jeg snøhule med søkk våte bomullsklær – ramla, tryna, lo og koste meg i alle fall på de «teknikkøvelsene». Læren kunne annet enn å gi meg karakteren seks.

– Med innsjøen Lyseren som nærmeste nabo gikk det kan hende bedre på skøyteisen?

– Tja, det samme gjaldt egentlig skøytekunnskapene. Litt teknikk hadde jeg tilegnet meg, men da læreren hørte at jeg brukte å sove på hytte ved Lyseren og sto på skøyter til skolebussen – ble det toppkarakter der også. Jeg har vært heldig. Selv om det tekniske idrettslinjenivået var langt fra komplett, ble gleden og lykken med å være ute i aktivitet lagt merke til.

«Jeg elsker Finnmark så sjukt mye at dere aner ikke», sa Stian Staysman Thorbjørnsen i NRK-serien «Forbannelsen». På strikkekafeen dukket du opp. Er du også på jakt etter mystikk og overtro?

– Ai ai, jeg stemmer i på den uttalelsen! Jeg har hørt om historiene, og snakket med Stian om akkurat det samme. Jeg elsker det. Det er nok ikke mystikk og overtro som førte meg hit, eller har gjort at jeg uten tvil forblir her. For min del handler det om endeløse naturomgivelser, og muligheter. Kjærligheten kommer fra folka. Et slags uskrevet fellesskap. Det er slik; Jeg hjelper deg med noe, så bidrar du til dem og de hjelper noen andre igjen. Heldigvis er det slik barna oppdras fortsatt, gjennom å se det bli gjort. Noe som for min del blir det nærmeste jeg kommer hjemkulturen min i USA. Samholdet her i Neiden gir jeg aldri slipp på. Det er noe eget, behagelig og imøtekommende over hele fjøla, (altså Finnmark) som vi sier på Østlandet.

[ – Jeg klarer ikke å bo på land. Når jeg våkner om morran må jeg kunne gå til rekka, se havet ]

Området Neiden i Sør-Varanger kommune har samisk bosetting, med gjenværende norske skoltesamer. På 1800-tallet ble deres område delt mellom Russland, Norge og Finland. Preger dette fortsatt livet ved Neidenelva?

– Neiden grenser i dag til Finland og heter Näätämö på finsk. Før grensettingen var dette ett område, og het Njauddâm på Skoltsamisk. Om delingen fortsatt preger samfunnet i Neiden er vanskelig å si, men det har selvfølgelig gjort det.

– Og forbannelser ble kastet?

– Ja. I forhold til det som undersøkes i TV-serien «Forbannelsen» – om det er hold i enkelte personers evner til kaste forbannelser på noen eller på enkelte områder – vil trolig alltid være forbundet med mystikk. Sannhet eller ei. Personlig ser jeg tvangsdelingen som en oppriktig forbannelse, som uten mystikk ga tydelige følger for samfunnet på den tiden. Noe Ä´vv Skoltesamisk Museum i Neiden gjenforforteller på en sterk og ektefølt måte. En hjerteskjærende historie.

Hvordan reagerte slekt og venner i Spydeberg da vidder, nordlys og kastenotfiske trumfet landbruksområder og Lyserens bredder?

– Jeg har aldri fått så mye besøk som da Finnmark ble boplassen. Fortellingene om hvor flott det er her lokket den ene etter den andre. Jeg tror mange lar seg fascinere av Finnmark. Det har blitt et privilegium å dele opplevelsene, som lakse- og isfiske eller nyte viltmiddager av rype, hare og rein. Stå ute i minusgrader og kikke på nordlyset, være på havet, dra opp kongekrabber og fiske hele døgnet under midnattssola – sammen med venner og familie. Det er fint når jeg er på besøk i indre Østfold også, men lengselen etter tydelige sesonger, i en natur som leverer i overflod, kommer fort.

Over til våre faste spørsmål:

Hva gjør deg lykkelig?

– Oi, jeg vet ikke om man bruker å svare kort på dette spørsmålet, for meg er det så mangt. Alt fra sammensetning av yndlingsfargene og materialene mine; treverk, lær, bein, stein, kobber, gull, grønn og rosatoner. Himmelens forandringer, spesielt fra oktober til mars med soloppganger og nedganger, rosa, klar blå, lilla toner og nordlyset. Være sammen, fiske og båle året rundt. Hele dagen ute med jakt og bærplukking, eller skitur som avsluttes med badstue og en god middag. Når jeg kan være sårbar og åpen. Når jeg har alt jeg trenger innenfor en radius på seks meter – noe som skje når jeg telter, er på tur med sekk, pulk eller packraft. Sist, men ikke minst, når sistnevnte kan gjøres over flere dager. Helst uker på tur. Det er den ultimate lykke for meg!

Hva gjør du når du skeier ut?

– Ååå, den er vanskelig å svare på fordi jeg tror ikke på å skeie ut. Jeg lever med så lite som mulig, og tror på å gjøre det som gjør deg godt. Hvis sjokolade til frokost på en mandag, eller se på serier til midnatt er utskeielser for andre, er det ikke slik for meg. Mer livsnødvendigheter, som jeg tilrettelegger for blir mulig. Skulle jeg ha skeiet ut måtte det ha blitt noe med en helt ekstrem omveltning. Som å starte på astrofysisk utdannelse ved universitet i Bergen. Det ville jeg ha betegnet som en skikkelig utskeielse.

Er det noe du angrer på?

– Alt jeg ikke gjør, men de siste 20 åra handler det kun om å ikke ha tid til alt man har lyst til. To ting får jeg likevel aldri gjort om på; At jeg ikke tok førstegangstjeneste og inviterte Arne Næss til bålkveld i Nordmarka.

[ Flyttet fra Oslo-gryta. Endte med tre kameler på et småbruk i Indre Østfold ]

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Evnen til å formulere seg skriftlig. Jeg er takknemlig for superkreftene jeg allerede har, men det å raskt formulere seg i skriftform – uten å få vondt i magen – ser jeg som en superkraft jeg beundrer mange for.

Hvem var din barndomshelt?

– Det blir tre; MacGyver, Teenage Mutant Ninja Turtles og Indiana Jonas. Alle opplevelsesøkende og bevisste på rettferdighet.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Økt status for lærerne. Kjenner mange lærere som bruker av alle sine krefter og tid på å pønske ut ulike måter å nå fram med kunnskap, og ikke minst se våre barn.

Hvilke tre gjester ville du invitert til middag?

– Trond Henning Monan, Dag O. Hessen og statsministeren. Ja, de tre på middag samtidig ville vært mitt største ønske!

[ Fugler drukner i plastsøppel i Oslofjorden-reservat ]

[ Soloseiler Johnny har dratt til skogs ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen