Om bord i den tidligere lastebåten «Lyngholmen» spraker det godt i peisen. Salongen er julepyntet og kaffen varm. Paul Lund Laveaux lener seg fornøyd tilbake. Skjermlua er som alltid på, og den tidligere cruiseskipperen er overbevist om at skuta på 80 fot kommer til å forbli hans bolig.
– Det er riktig at jeg i en periode vurderte å selge båten. Men fant fort ut at det ikke kommer til å gå. Jeg skal være om bord, og kommer sikkert til å gå ned med denne skuta, gliser han.
Stillehavsorkaner
Paul Lund «EL Pablo» Laveaux har seilt i utenriksfart i nærmere 40 år, og hatt ansvaret for noen av verdens mest luksuriøse cruiseskip. Som 15-åring dro Oslo-gutten til sjøs. Skoletrøtt og med ønske om en forandring i livet, var det å ta hyre på 70-tallet fortsatt et greit alternativ. Karrieren ble lang, og ansvaret vokste. Fra ung dekksgutt til lettmatros, matros, båtsmann, styrmann, overstyrmann og opp til kaptein før han mønstret av.
– «El Pablo»?
– Hehe. Ja, det stemmer. Kallenavnet fikk jeg etter en forferdelig storm i Stillehavet, på vei fra Hawaii til Kiribati, datolinja vet du. Umeldt ble vi truffet av en orkan. Bølgene landet oppe på taket av den 70 meter høye cruisebåten, vinduer på brua ble knust og vannet skvalpet rundt føttene våre. Innfødte snakket om den tropiske orkanen som «El Niño». Selv om skipet måtte ligge tre måneder i dokk for å reparere skadene, red vi han av. Og da kom kallenavnet: «Kapteinen El Pablo slo El Niño».
[ – Fredrikstads 130 år gamle veteranferje kan bli en glimrende «badebåt» ]
(Saken fortsetter under bildet)
Sjøvettkampanje for unge
I barndommen var Paul ofte hos familien på Hvaler. Elva og skjærgården på denne siden av fjorden ble derfor et naturlig sted å finne hjemhavn, og fast bosted med vann under kjølen.
– Elva er fin å ligge i den, men jeg kunne gjerne hatt plass på Hvaler. Hvert år driver jeg, i regi av sjøfartsdirektoratet, med gratis utdanning og opplæring av barn i sjøvett. Mitt bidrag til at barn og unge får mer kunnskap om hvordan man bør ferdes på sjøen tenker jeg hadde passet glimrende på Hvaler. Et godt tilbud i øyriket, sier Paul, og legger ettertenksomt til:
– Hvor min henvendelse til kommunen har havnet vet ikke jeg, responsen har i alle fall uteblitt. En plass ved en av de gamle ferjeleiene burde det vært mulig å tilby – men jeg tror ikke kommunen ser kulturen ved å bo i en verneverdig båt.
[ Elva som Fredrikstads identitetsbygger ]
(Saken fortsetter under bildet)
Sjømannspensjonen uteble
Da nesten alle utenlandstransaksjoner opphørte, og med det uteblivelse av Pauls private pensjon fra Amerika, ble det en vanskelig økonomisk periode for skipperen ved Trosvikkaia i Fredrikstad. Vanligvis leier han ut skuta til sosiale arrangement, det satte pandemien en rask stopper for.
– Jeg gikk i nesten ni måneder før jeg fikk sjømannspensjonen fra statene. Heldigvis tilbød broren min meg noen timer som hjelpemann i firmaet sitt. Når det er sagt er ikke jeg en stor aktør på utleie. Det blir et par seilinger i året med Oslo-folk som ønsker å fiske, og nylig hadde jeg med meg ansatte fra Fredrikstad hotell på en runde i Kråkerøyskjærgården. Medbrakt et fat med akevitt. Hvorfor? Les navnet til den krydrede drikken, så forstår du: «Akevitt som har krysset Driter`n 2 ganger». Nå er det booket noen julebord, og en konfirmasjon i mai neste år. Inntekter som går til Norsk forening for fartøyvern, for drift og vedlikehold av skuta.
Les også: (+) «Driter’n»-akevitten har passert 10.000 flasker: – Over all forventning
Det føles som en evig jakt på oss som ligger fast til kai.
— Paul Lund Laveaux, bor i skute ved Porselenskaia
Se video når Paul sprer liflige toner om bord i M/S «Lyngholmen»:
Sjøsidens bakgård
Cruisekapteinen har seilt på de sju hav, med mannskap bestående av 60 nasjonaliteter og 12 religioner. Om bord i en cruisebåt blir alle behandlet likt, forklarer han.
– Uten sammenligning for øvrig, men det blei et merkbart skille når Fredrikstad kommune ved parkeringsetaten overtok kai-ansvaret på denne siden av elva. Tidligere forholdt vi oss til Borg havn, med gjensidig respekt. Første gangen jeg klappet til kai i Fredrikstad ble havnesjefen veldig glad for at jeg ville ligge i det man kan definere som sentrums bakgård. Da kommunen fikk ansvaret økte havneleia med 25 prosent. Det føles som en evig jakt på oss som ligger fast til kai. Det blir kan hende ikke så rart at jeg lurer på om ønsket er ferdigpolerte Princesser med flybridge langs kaia, i stedet for oss om som vil bidra til at sjøens kulturarv beholdes.
(Saken fortsetter under bildet)
Cruisekaptein, kjendiser og seilbåt
Femtiniåringen Paul Lund Laveaux har vært gift og bodd i Nederland. Med fire barn – hvor en av dem nå har bosatt seg i Norge. Havet har likevel alltid hatt sterkest tiltrekning på kapteinen. I timevis forteller han gjerne engasjert om kulturen på sydhavsøyer, 58 havner på 1.200 nautiske mil i løpet av ett år og overgangen fra da lossing og lasting ble gjennomført for hånd, med kaffesekker og bananstokker på skuldrene. Et mannskap som tidligere besto av 43 mann og nå er 10. Til livet om bord som dekksgutt, plassert akterut i «propellsuiten» med konstante «bankelyder» i øra.
– Blir man en rastløs sjel etter å ha seilt hele livet?
Paul smiler:
– Da jeg bodde i Nederland, hadde jeg en havseiler på 47 fot. Fordelingen mellom jobb og fri var «fem måneder på og fire måneder av». Så fort jeg var ferdig med kontrakten fløy jeg til havna hvor seilbåten min lå fortøyd. Turnusen gjorde at jeg kunne seile i etapper med egen båt.
– De fleste ville vel valgt å gå i land i friperioden?
– Jeg trengte å gire ned. Av med den hvite uniformen og lene seg tilbake på eget akterdekk – avslappende. Ingen krav til deltakelse ved Captains Dinner og cocktailpartyer. Men når det er sagt har det blitt mye moro, «rock and roll» og møte med kjendiser. Jeg husker godt cruiset hvor Microsoft-gründer Bill Gates hadde leid skipet i 14 dager til Nord-Amerika. Goldie Hawn og Sandra Bullock svingte seg på dekk og Rolling Stones spilte. Ja, det har blitt mange historier.
[ Skal igjen sette seil på tradisjonsbåt fra Hvaler ]
(Saken fortsetter under bildet)
Ute har temperaturen så vidt krøpet under null, skipper Laveaux hiver en kubbe i peisen. Nå skal skuta vaskes og ryddes. Det nærmer seg årets første bestilte julebord.
– «EL Pablo» trives best alene om bord?
– Vel, jeg har en venninne som er her titt og ofte. Hu liker seg godt og hjelper til med mye. Bo i en gammel lasteskute er ikke for alle, det forstår jeg. De fleste vil vel ha varmekabler og flislagt bad. Men jeg har ikke planer om å mønstre av. Jeg klarer ikke å bo på land. Når jeg våkner om morran må jeg kunne gå til rekka, se havet!
– Få forresten med at alle er velkommen om bord, hvis noen ønsker omvisning og en liten prat.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
