Nøtteknekkeren

Hvem: Trude-Sofie Olavsrud Anthonsen (36)

Hvorfor: Vinner av Påskelabyrinten 2020. Frilansskuespiller bosatt i Oslo.

«Du møter en mann i uniform, hvis bysbarn er oppkalt etter en stein ved en elv som har samme navn som plassen Ludvig i Flåklypa liker å sove på». Ok, så var det kanskje ikke helt sånn, men jeg skjønner ingenting av de rebusene?

– Ja, Viggo Valle har en helt egen måte å lage spørsmålene på. En ting har jeg skjønt i denne labyrinten, den hopper i alle retninger. Man må bare å begynne å nøste.

I tillegg har jeg allerede glemt spørsmålet før Valle er ferdig snakka. Det er ikke sånn at dere deltakerne får det skriftlig?

– Nei, absolutt ikke. I starten prøvde jeg å ta notater, men når jeg hadde fått notert ned første setning, var vi kommet langt av gårde. Så det beste er å bare lytte.

Les også: Cecilie Ramona Kåss Furuseth i korona-psykens tid

Et annet aspekt er at Viggo Valle er kjempeskummel. Han blir så irritert når folk bruker lang tid.

– Men det skjønner jeg at han blir. Han er opptatt av at det skal være gøy radio, og det blir det ikke av å høre folk tenke og google.

Google? Er det lov, altså?

– Ja. Det er lov med hjelpemidler, og han har sagt at man er dum hvis man ikke benytter seg av dem. Uansett spør han aldri om når slaget på Stiklestad var, for eksempel. Så man kan ikke google seg til en seier. Men jeg både googlet og fikk innspill, og så hadde jeg litt flaks med oppgavene, tror jeg.

Les også: Mosaikkmysteriet ved Akerselva

Det var nok ikke bare flaks, du vant med 18 riktige oppgaver. Hvordan ble du så god i historie og geografi?

– Jeg er glad i quiz. Der plukker man opp en del. Quizlaget jeg er med på pleier å delta på quizen på Litteraturhuset med Anne Gaathaug.

Og der vinner dere alt, da?

– Nei, nei, vi deltar mot Knut Nærum og sånn, som kan alt. Vi er fornøyd hvis vi kommer en plass opp fra bunnen.

Selve skatten, og løsningen på hele Påskelabyrinten, befant seg på Honnørbrygga utenfor Rådhuset her i Oslo?

– Ja, da jeg fikk det spørsmålet som handlet om kongefamilien som kom hjem fra eksil, visste jeg det med en gang. Mormoren min var til stede på Honnørbrygga den junidagen i 1945. Hun husket at det var fyrverkeri og at det sto H7 på himmelen, for Håkon den sjuende. Og da gråt hun. Hun døde for noen år siden, så da jeg fikk den oppgaven følte jeg virkelig at mormor satt et sted og så ned på meg.

Men vet du at det er et annet mysterium på Honnørbrygga?

– Nei?

Mysteriet med den skjeggete lille havfruen. Det kan du google. Og det mysteriet løste jeg faktisk helt på egen hånd. Men over til de faste spørsmålene. Hvem var din barndomshelt?

– Det var mormor. Hun var østlending og bodde i Askim, mens jeg vokste opp i Nordland, i Vestbygd i Lødingen. Så selv om vi bodde langt unna hverandre, hadde vi et nært og godt forhold.

Les de to andre sakene om den skjeggete havfruen her:

«Den skjeggete havfruen»: Det bittelille store mysteriet fortsetter

Mysteriet med «den skjeggete havfruen» på Honnørbrygga i Oslo er løst

Hvor stor er denne Vestbygda, egentlig?

– Den er ikke stor. Vi var femti stykker på skolen, åtte i klassen. Seks gutter og to jenter. Det var fint, men det var også veldig godt å flytte ut og starte mitt liv i Oslo, der jeg fant likesinnede som også interesserte seg for kunst og teater.

Du er frilansskuespiller?

– Ja, jeg savner å jobbe nå. Jeg er teaterlærer ved kulturskolen i Asker, og ellers jobber jeg mest med film og tv-serier. Nå er alle oppdrag enten avlyst eller satt på vent.

Hva er ditt beste karantenetips?

– Så noe. Se at noe lever. I fjor dyrket jeg agurker på balkongen, i år blir det i hvert fall chili og tomater. Ellers har jeg prøvd meg på surdeig, men etter to forsøk ga jeg opp det prosjektet.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg prøver å være snill med meg selv. Jeg har brukt masse tid på å være misfornøyd og å rive meg selv ned, det er så trist. Ikke alle kommer til å elske meg, og det er greit.

Er det noe du angrer på?

– Ja, det er en del komplimenter jeg har brent inne med, i frykt for å virke teit. Men livet er så kort, jeg skulle bare sagt det der og da.

Hvem ville du gitt et kompliment til da, hvis du kunne skrudd tida tilbake?

– Da ville jeg sagt til Liv Ullmann at hun er en stor inspirasjon, både som kunstner og kvinne, i stedet for å bli helt starstruck og knapt klare å si navnet mitt.