Er hjernen en venn?

Hvem: Ylva Østby

Hva: Nevropsykolog

Hvorfor: Har skrevet boken «Å dykke etter sjøhester» sammen med søsteren Hilde Østby.

Dere spør om du kan stole på det du husker? Kan vi det?

– Både ja og nei. Det meste vi husker stemmer jo med det som har skjedd. Men mye av det vi husker er rekonstruert, og da kan det oppstå feil. Noen ganger kan man også ha en opplevelse av å huske noe som faktisk aldri har skjedd. Det kan ha skjedd, men vi har ikke noe eget minne av det. Vi lager oss bilder i hodet basert på det vi blir fortalt eller ser bilder av, og dermed lager oss et inntrykk av at vi husker det.

Er ikke det litt skummelt?

– Jo, det er jo det. Dette går rett inn i det eksistensielle – hva er sant og hva er ikke sant?

Dere sier at hjernen er en svært upålitelig venn. Hva mener dere med det?

– Hjernen gir oss mulighet til å reise i tid, og det er fantastisk. Men hjernen følger sine egne regler, og det er derfor ikke sikkert at alt er korrekt. Men hjernen gir oss muligheten til også å reise i framtida. Det er det samme systemet som gir oss minner som kan skape forestillinger av framtida. For eksempel at jeg nå kan forestille meg at jeg står på Litteraturhuset, selv om jeg ikke har vært der før. Vi kan lage mentale bilder ved hjelp av hukommelsen.

Går det an å gi et enkelt svar på hvordan hukommelsen fungerer, egentlig?

– Haha, vi håper vi gir noen svar i boka vår. Men svaret ligger på flere nivåer. Det er en styrking av koblinger mellom hjerneceller. Det er hjernens representasjon av minnene. Minnet er ikke en nøyaktig kopi, men en rekonstruksjon, og det er altså her vi kan justere litt.

Hva kommer det av at vi kan huske noe som skjedde for ti år siden som om det var i går, mens vi har glemt hva vi spiste til middag i går?

– Fordi hjernen tar noen valg om hva som er viktig for videre lagring. Hva vi spiste til middag er ikke så viktig, men følelser for ti år siden kan være det. Valgene baseres på prioriteringer, og det som handler om følelser og er viktig for livshistorien blir prioritert.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Boka som har gjort mest inntrykk på meg er Njåls saga. Den er så full av blod, gørr og sterke følelser, uttrykt på en måte som gjør at det er utrolig at den er skrevet i middelalderen.

Hva gjør deg lykkelig?

– Øyeblikk. Gjerne med familien i mitt sommerparadis: Hovedøya.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg så mest opp til storesøsteren min, Hilde, som jeg har skrevet boka med.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er litt rotete.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Drikker champagne!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– De som fornekter klimaendringer. Og mot rasisme.

Er det noe du angrer på?

– Ja, men det later vi som om jeg har glemt.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Nå kommer det et litt nerdete svar. En av psykologiens fedre, William James. Mye av det han skrev på 1890-tallet stemmer forbløffende godt med hukommelsesforskningen vi gjør i dag. Det ville jeg så gjerne ha fortalt ham – og så kunne jeg gitt ham en «high five»!